Landsbygruppa sammen med artikkelforfatter Thor-Henning Lerstad

NEDI-studentene skal på jobb i en fremmed landsby og være der i 10 dager. Det er en obligatorisk del ved skoletilbudet ved NEDI. 16 landsbyer skal få besøk. Vi treffer en av de 16 gruppene i ferd med å samkjøre seg på sanger de skal bruke i undervisningen i landsbyen.

Det er sju personer i gruppa. De kommer fra vidt forskjellige steder i India. Bare to av dem, Surekha og Sundip som snakker Maharati, har samme språk. De andre skjønner ikke hva de andre sier når de snakker morsmålet. Derfor er den største utfordringen å bli forstått. De kommuniserer så godt de kan på engelsk. Men de er fulle av humør og pågansgmot og gleder seg til å reise ut i det ukjente, for ukjent er det; de skal jobbe sammen for første gang, og for første gang skal det de ha lært ved NEDI bli satt på en praktisk prøve.Dessuten vet de ingenting om den landsbyen de kommer til. Flere av de sju er redde for at de ikke skal like maten.

Forberedelse til landsby-opphold

- Men det viktigste for oss er å bidra til enhet, kjærlighet og fred, sier de. - Det kan kanskje høres naivt ut, men det handler om å bidra til gode, enhetsskapende holdninger. Vi vil være eksempler ved måten vi er på hver for oss og som gruppe. Hva vi tror på enkeltvis er mindre viktig. Tre av oss er bahá’íer, fire er hinduer. Men vi er enige om det er én Gud og at menneskeheten er én.

- I løpet av de 10 dagene vi er i landsbyen skal vi lære bort det vi kan. Det handler om fire ting; åndelige verdier, tjeneste, teknisk hjelp og kultur ved sang, dans og drama. Vi kan bidra på forskjellige måter som er viktig for helheten. Fire av oss tar lærerutdannelse ved NEDI, de andre studerer motorreparasjoner, reperasjoner av mopeder og motorsykler og data. Etter hvert vil vi knytte kontakt med spesielle personer for å ha kontakter for oppfølging.

	På vei til landsbyen

- Vi tror det skal gå bra. Vi er i hvert fall ikke i tvil om at vi blir godt mottatt. Vi vet fra vår egen bakgrunn at det er behov. Men det er viktig at vi ikke bare buser inn i landsbyen med en "allviter-holdning". Derfor legger vi vekt på å informere landsbybeboerne om at vi ønsker å være til tjeneste de ti dagene og å rådslå med dem. Noe av det første vi tar opp er å lage en undervisningsplan for barna med ulike fag. Hver kveld vil vi sju samles for å evaluere dagen.

Det blir en kjempeutfordring. Det er ingen telefon å ty til for å ringe og be om hjelp. Vi må ordne tingene sjøl. Men NEDI-studenter har gjort dette i flere år med stor suksess. Hvorfor skulle ikke vi lykkes?

De sju har alle tanker om hva de skal gjøre når de blir ferdig med utdannelsen ved NEDI. Her er en liten oversikt:

Bobby Cintury fra Sikkim: - Målet mitt er å åpne et barnehjem i byen jeg kommer fra. Det finnes ikke noe barnehjem der i dag. Denne tanken har jeg hatt i meg siden jeg var barn. Jeg synes selv at NEDI-oppholdet har gjort meg kvalifisert.

Rohit Matab fra Punjab: - Jeg vil reise til utlandet i to-tre år . Kanskje jobbe litt i USA eller England.

Matab fra Uttar Pradesh: - Jeg vil undervise i åndelige verdier for barn og ungdom i landsbyen min. Det bor nesten 5000 personer der.

Bembem fra Manipur: - Jeg vil også undervise i etikk og moral og "Ruhi-bøkene" (undervisning på grunnlag av sitaterv fra bahá’í-skriftene). Det finnes ikke noe slikt tilbud i landsbyen min nå.

Surekha fra Maharashtra: - Jeg vil gjerne undervise på en skole her i Panchgani.

Ashwin Pulintra fra Gujarat: - Jeg kommer fra en storby med over to millioner innbyggere og vil gjerne starte med dataundervisning. Dessuten vil jeg undervise i etikk og moral for barn og ungdom.

Sundip Shainde fra Mombay, Mararashtra: - Jeg vil starte et verksted for å reparere mopeder og motorsykler ved siden av å ha moralklasser for barn og ungdom.