Báb ble født 20. oktober 1819 i Shiraz, en by sør i Iran. Hans far døde kort tid etter at Báb ble født, og hans onkel påtok seg å oppfostre ham.

Báb ble sendt til skolen, men læreren hans skjønte raskt at Báb hadde evner langt ut over det vanlige, og han fulgte ham tilbake til onkelen. Han sa siden: “Jeg bestemte meg for å fortelle ham hvor uverdig jeg følte meg til å undervise et så bemerkelsesverdig barn.” Báb hadde en medfødt kunnskap.

På den tiden visste mange mennesker rundt om i verden dypt i sine hjerter at en profet snart ville komme til syne.

De ba om at han snart skulle vise seg og bringe en tid med fred og rettferdighet på jorden.

Mange reiste ut for å søke etter den Lovede.

Den 23. mai 1844 kom en ung mann til Shiraz, han var blitt trukket dit på leting etter den Lovede. Utenfor byporten møtte han Báb, som inviterte ham til sitt hjem så han kunne forfriske seg etter den lange reisen. Der erklærte Báb at han var den menneskene ventet så lengselsfullt på.

Ordet ”báb” betyr port eller dør.

Báb fortalte at det snart skulle komme én som var større enn ham, og som skulle forene alle menneskene på jorden til én familie. Báb var forløperen, en port som skulle lede menneskeheten til en ny og strålende fremtid.

De få første disiplene til Báb samlet seg i hans hus i Shiraz.

Han inspirerte dem gjennom sin lære og antallet tilhengere vokste raskt. Det åndelige budskapet han åpenbarte begynte å spre seg over hele Iran.

Regjeringen og presteskapet begynte snart å frykte den nye troen som spredte seg så raskt, og de samlet seg mot den.

De håpet på å stanse den ved å fengsle Báb i en festning oppe i fjellene, i en avkrok av landet, så hans tilhengere ikke lenger kunne møte ham.

Bábs tilhengere led under de frykteligste forfølgelser og avstraffelser. De ble fengslet, slått og torturert.

Tusenvis ble drept, men den nye troen fortsatte å spre seg med en enda større kraft.

I året 1850 led Báb martyrdøden, bare 31 år gammel. På ordre fra regjeringen ble han hengt opp på en vegg på markedsplassen i byen Tabriz - sammen med en av sine tihengere - og skutt av et regiment med 750 soldater.

Báb ga sitt liv for å forberede ankomsten til Bahá’u’lláh,

”Guds Herlighet”, og Bahá’u’lláhs tro skulle bli utbredt over hele planeten. - Bábs gravmæle er bygget på Karmelfjellet i byen Haifa i Israel.

Bahá’u’lláh ble født den 12. november 1817 i Irans hovedstad Teheran. Han viste allerede som barn tegn på storhet. Han fikk noe undervisning hjemme, men han trengte ikke å gå på skole, for han hadde en guddommelig medfødt kunnskap.

En natt drømte Bahá’u’lláhs far at han så sønnen svømme i et stort hav. Lyset strålte fra kroppen hans og lyste opp hele havet. Det lange sorte håret hans spredte seg i alle retninger og en enorm stim av fisk fulgte ham, hver og en av dem holdt fast i enden av et hårstrå. Han beveget seg fritt og uhindret. Denne drømmen var et av tegnene på den store skjebnen som ventet Bahá’u’lláh - budbringeren for den nye Troen.

Det ble forventet at Bahá’u’lláh fulgte i sin fars fotspor, og som ung mann ble han tilbudt en høy stilling ved kongens hoff, men han ville ikke ta imot den. Han ville heller bruke tiden sin til å hjelpe de fattige og de syke, og å kjempe for rettferdighet for alle mennesker.

Da Bahá’u’lláh var 27 år gammel mottok han et brev fra Báb, Guds nye budbringer, som forberedte folket på at den Lovede til alle tidsaldre skulle komme. Bahá’u’lláh aksepterte Báb og hans budskap og ble en av hans ivrigste tilhengere.

Myndighetene ville ikke godta troen som Báb forkynte, og de startet en nidkjær forfølgelse av dem som trodde på ham.

Dette ble også opptakten til Bahá’u’lláhs lidelser.

I 1852 ble han arrestert og lagt i lenker i det fryktligste fengsel i Teheran - ”Det sorte hull”.

I dette fengslet åpenbarte Gud for Bahá’u’lláh, gjennom - ”Den himmelske jomfru” - at han var den Ene som var lovet av Báb og alle tidligere profeter. Fra dette mørke fangehull steg Sannhetens Sol opp, strålte over hele kloden og fødte en ny åndelig Dag i menneskehetens liv.

Etter fire måneder i fengsel i Teheran, landsforviste myndighetene Bahá’u’lláh. Midt på vinteren, i isende kulde og dyp snø, ble Bahá’u’lláh og hans familie sendt den lange veien over fjellene fra Teheran til Bagdad.

Fra Bagdad spredte ryktet om Bahá’u’llahs visdom seg til alle kanter. Folk fra alle samfunnslag og med all slags bakgrunn strømmet til huset hans for å søke hjelp og råd. Regjeringen her var også engstelige for Bahá’u’lláhs innflytelse, og bestemte seg for å forvise ham enda lengre hjemmefra.

Før Bahá’u’lláh reiste fra Bagdad, tilbrakte han tolv dager i en vakker hage utenfor byen, hvor strømmer av besøkende kom for å ta farvel med ham. I denne hagen erklærte Bahá’u’lláh at han var Guds manifestasjon for denne Dag.

Enda en gang spredte Bahá’u’lláhs ry seg blant folket i området han bodde, og regjeringen besluttet å forvise ham enda lengre vekk, til fengselsbyen Akka i det hellige land. Dette var det fengselet de verste oppviglere og kriminelle i landet ble sendt til, og som man så aldri hørte noe mer fra. Bahá’u’llah kalte Akka ”Den mest ubeboelige av verdens byer.....”.

Fengselsvikårene var svært strenge, og Bahá’u’lláh og hans familie led i mange år. Noen av Bahá’u’lláhs tilhengere reiste over lange avstander til Akka, men de fikk ikke lov til møte ham. De kunne bare få et glimt av ham på avstand når han vinket til dem fra vinduet i fengselscellen sin.

Forholdene ble gradvis bedre etter hvert som Bahá’u’lláhs ord og gjerninger overvant hjertene til både høy og lav. De siste årene av sitt liv oppholdt han seg i herskapshuset i Bahji utenfor bymurene. I Akka åpenbarte Bahá’u’lláh store verk med åndelig veiledning for menneskeheten.

I mai 1892 døde Bahá’u’lláh. Hans hvilested i Bahji, nå omkranset av vakre hager, er for bahá’iene det helligste sted på jorden. I Akka og nabobyen Haifa ligger bahá’í-samfunnets åndelige og administrative senter som arbeider for å etablere Bahá’u’lláhs verdensorden.