Skuespillerne
Dekket bord
Musikerne
Teltet
Intervju med instruktøren

Malakomene er navnet på et folk som er fra nåtiden, fortiden og framtiden. Deres historie ble presentert av en teatergruppe fra Stavanger bestående av de fleste bahá’í ungdommene der. Forestillingen var gripende, krevende innholdsmessig, med praktfulle kostymer og inderliggjort framførelse. Gruppen har arbeidet med stykket helt siden i fjor og oppført det på nyttårsmarkeringen i Stavanger og på Internasjonalt Marked på kultursenteret Kilden i Arendal 2.juli.

Stykket er skrevet av Bernard Rochas som hvert år turnerer med ungdommer som spiller ”Malakomene” i Frankrike. Det er oversatt til norsk og tilrettelagt av Britt Clavier, som også har vært instruktør. Det vises undertrykkelse og urettferdighet som kjennes igjen fra dagens aktuelle og grufulle hendelser, hvorpå den rekke sitater, for det meste fra De skjulte ord av Bahá’u’lláh, framføres. Her spores ikke moralisme og patos, snarere stilles spørsmål. Skuespillerne er flinke til å veksle mellom dramatiseringen av virkeligheten og presentasjonen av det som er hellig. Det kunne ligge en fare i at det ble sakralt i postmoderne betydning – d.v.s stilfullt, betagende og platt.

Prosjektkarakteren til oppsetningen av Malakomene har nok hatt betydning for resultatets gode kvalitet. Både instruktøren og ungdommene har jo i utgangspunktet en rekke forutsetninger og ressurser. Men de har dertil brukt mye tid på å leve seg inn i og sette seg inn i teksten, som derfor har blitt noe ganske annet enn en ”mumling av stavelser og lyder”.

Vi møter Jout (Anne Line), og storesøsteren Jouta ( Alice), to barn fulle av liv og håp. Høvdingen (Aram) som er bekymret for framtiden til sitt folk – for sulten er på vei, forurensningen stor, og krigen mot Pekkene ødeleggende. Mara (Liv Anita) og Brunac (Aram) er selgere på markedet i byen. Vi møter også Sina (Inga Lisa) og Paine (Synnøve), to ungdommer som er lysbærere. De har møtt en Budbringer som gir dem ORD, visdomsord som opplyser alle som blir rørt av dem. Det er ikke de små kjeltringene (Moona og Helena) som skremmer makthaverne i Malakomlandet, ikke heller fiendene Pekkene fra nabolandet som kommer inn i byen med vold og hevn, nei det er nettopp Sina og Paine, de som ønsker å skape fred og spre kjærlighet, som er den store skrekken for den mektige hærsjefen Patur (Helena), og Dommeren (Aram). Politiet til Patur (Alice og Liv Anita) jakter på dem natt og dag. Klarer de å fange dem? Hva blir det av Malakomene hvis lyset og håpet blir tatt fra dem? Overlever rettferdighet i et slikt land? Overlever kjærlighet i en slik undertrykkelse? Fortelleren (Nikolai og Inga lisa) er en narr, en luring, en vismann, en filosof… en forteller som tar oss gjennom Malakomenes historie, menneskenes historie?

Mens barn og ungdom spiller, konfronteres vi voksne med de valg vi er ansvarlige for på en ytterst direkte, men også lavmælt måte. Det er sider ved religiøsiteten det snakkes lite om i et sekularisert samfunn. Derfor var den stilfulle og inderlige framførelsen av hellige tekster av ungdom –som løfter dem og tydeliggjør dem i et offentlig rom – en sterk opplevelse. Tilhørerne besto nok for det meste av ”innbudte gjester”, og det brede publikum gikk definitivt glipp av en perle.

Ellen Dale koordinerte det praktiske i Arendal. Skuespillerne ble huset i Mariann Aalvik sin hytte som er en perle i stil med skuespillet, og været var på samme måten, ja også humøret og gleden til alle bahá`íene her var på samme måten – så det!