Alle barn liker mysterier. Og nå skal du få høre om det aller, aller største mysterium du kan tenke deg. Kan du gjette hva det er? Kanskje noen av dere kan det og andre ikke, så jeg skal fortelle deg det. Det største av alle mysterier er Gud.

Vi vet alle sammen at han finnes, men akkurat hvor er det ingen som vet. Vi vet heller ikke hvordan han ser ut, for vi kan ikke virkelig se ham. Og det er da virkelig et mysterium, ikke sant? Men vi vet at han er veldig glad i oss, og han er mye mer vidunderlig og vakker enn noen vi noen gang har kjent.

Nå skal du få høre hvordan vi kan vite om ham enda vi aldri har sett ham, og hvordan vi vet helt sikkert hva han vil vi skal gjøre. For selv om han noen ganger snakker til oss, er vi ikke alltid sikre på om det er Guds stemme eller bare en feiltagelse. Derfor har Gud en måte som han bruker for at vi skal få vite om ham og hva Han vil. Og hans måte er at han sender en budbringer til oss en gang imellom.

Disse budbringere er veldig hellige mennesker, og selv om de ser ut som du og jeg, er de i virkelighet mye, mye bedre og større. Gud sender dem til jorden for at de kan fortelle oss det han vil vi skal vite og forklare ham for oss. Og slik er det vi vet om ham – gjennom hans budbringere.

Jeg kan tenke meg at du allerede vet at Gud skapte verden og solen, stjernene og månen. Du vet hvor vakre alle disse tingene er – fugler og blomster og deilige grønne enger, trær og dyr, katter og hunder og hester og klare elver. Gud skapte alt dette for lenge, lenge siden og ordnet alt slik at det ville fortsette å komme flere katter, hunder og fugler og alle levende ting. Dette gjorde han ved å lage det slik at de får unger. Du har sett fugleunger, små planter og kattunger, ikke sant? Alle sammen er ungene til de store fuglene og plantene og kattene, akkurat som dere er barn av de voksne. Det er jamen en veldig fin måte å ordne det på, og jeg er sikker på at du aldri ville ha funnet på den.

Hvis du ikke kan den fine sangen om at Gud her skapt allting, håper jeg at du vil lære den med én gang. Be en voksen om å lære deg melodien, og så kan du synge den når du har lyst. Sangen er slik:

Refreng:

Alle lyse, vakre ting,

Store dyr og små,

Alle fine, kloke ting

Har Gud latt verden få.

1. Vers:

Hver lille blomst som åpner seg,

Hver småfugl med sin sang

har fått sin fargeprakt av deg

og stråler dagen lang.

(Gjenta refreng)

2. vers:

Fjellet med sin purpurtopp

og fossens muntre dans,

hvor sol går ned og sol går opp

og sprer sin gylne glans.

(Gjenta refreng)

Nå kommer noe som er trist, men slik må det være, for selv om det er godt at vi er lykkelige og glade, må det også være noe som er vanskelig og trist, ellers ville livet bli altfor kjedelig.

Du skjønner det triste skjer fordi menneskene ikke alltid vil gjøre det som Gud ber dem om. Jeg glemte å fortelle at Gud skapte menneskene også, og det er derfor vi kaller ham vår far. Din far og mor passer også på deg og er snille og gode mot deg, og du er veldig glad i dem. Men Gud er vennlig og god mot alle barn i verden og mot de voksne også, for han er far til alle sammen.

Så når du hører at noen sier stygge ting om andre, skal du bare tenke på at de alle er Guds barn og derfor brødre og søstre, på en måte. Egentlig er alle mennesker på jorden en eneste stor familie; noen har blå øyne og noen har grå, noen har mørkt hår og noen lyst, noen er lange og noen korte, noen er tykke og noen er tynne, men alle kjenner til Gud, og Gud kjenner dem alle.

Noen mennesker sier at de ikke tror på Gud fordi de ikke kan se ham. Men det er bare dumt, for Gud er et mysterium, og da er de klart at vi ikke kan se ham. Hvem har skapt alle ting hvis det ikke var Gud? Ingen andre kan skape en himmel, eller en solnedgang, eller storm, regn eller solskinn. Gud gjør det alt sammen likeså lett som de kan spise et stykke kake.

Men, skjønner du, det er når folk ikke tror på Gud at de vanskelige og triste tingene skjer. Menneskene er slemme mot hverandre og lyver, de tenker bare på seg selv, de slåss og dreper hverandre. Og det er veldig stygt gjort å gjøre alle ulykkelige. Gud vil at alle, og særlig barna, skal være snille mot hverandre, tenke på andre og aldri gjøre ondt mot noen. Det er helt i orden at man tar tak og leker for moro skyld, det liker Gud at du gjør. Men han liker ikke at du hater andre mennesker og forsøker å skade dem. Han elsker alle, og det vil han at du også skal gjøre.

Det var alt for i dag. I resten av boken skal jeg fortelle deg historier om noen av de store budbringere som Gud har sendt til oss.

Her er først en liten bønn som du kan be. Kanskje virker den vanskelig til å begynne med, men jeg kjenner en liten gutt på bare fire år som kan den utenat og sier den ordentlig fint. Den ble gitt oss av en av Guds budbringere som het Báb:

"Si: Gud er alle ting tilstrekkelig fremfor alle ting, og intet i himlene eller på jorden eller i hva som enn ligger mellom dem er tilstrekkelig uten Herren din Gud. Sannelig, han er i seg selv den vitende, den opprettholdende, den allmektige."

God natt!

Beretningen om Moses

Israels barn

En gang, for lenge, lenge siden var det noen mennesker som ble kalt Israels barn. De var ikke alle sammen barn, mange av dem var voksne, men fordi deres tip-tip-tip-tip-tip-tip-oldefar het Israel, som var for langt å si hver gang, fikk de navnet Israels barn. De bodde i et fremmed land som het Egypt, men det var ikke deres egentlige hjem.

De likte det slett ikke, for egypterne var slemme mot dem og tvang dem til alt for hardt arbeide. Egypterne befalte dem å gjøre arbeide som det var umulig å klare, og siden prylte de, de stakkars Israels barn til de brøyt sammen.

Så ba de til Gud om hjelp, og Gud hjalp dem, for Gud hjelper alltid mennesker som virkelig ønsker at han skal gjøre det. Han sendte Moses til dem med en spesiell beskjed. Moses sa til Israels barn at Gud hadde sendt ham for å si at han hadde hørt bønnen deres og ville lede dem tilbake til hjemlandet deres og gjøre dem glade igjen. Men da måtte de gjøre akkurat det Moses sa de skulle og være gode, og ikke glemme Gud slik de hadde gjort før. Israels barn sa et dette ville de, og de var veldig takknemlige mot Gud fordi han ville hjelpe dem.

Moses og Farao

Så gikk Moses for å snakke med kongen av Egypt. Han ble kalt Farao og var meget rik. Han hadde hundrevis av slaver, og hvis folk ikke gjorde det han sa til dem, drepte han dem. Han var så rik, levde i slikt et flott slott og hadde så mange fine smykker og klær, at han trodde han var så stor som Gud. Det viser akkurat hvor dum han var, for ingen kan noensinne bli så stor eller nesten så stor, eller bare et lite stykke så stor.

Moses ba Farao om å la Israels barn slippe å slave mer og la dem få vende tilbake til deres eget land. Men Farao bare lo og sa at det ville han ikke. Da sa Moses at han kom fra Gud – hvis Farao ikke ville lyde ham, ville alle egypterne få byller på seg – bare for å vise at Gud kunne få Farao til å adlyde ham hvis han ønsket det.

Men Farao sa at det trodde han ikke noe på, og ganske riktig, alle egypterne fikk byller, det var bare Israels barn som ikke fikk dem. Da sa Farao til Moses: "Ja vel, hvis du tar bort byllene, skal jeg slippe Israels barn fri." Moses tok byllene bort, men da sa Farao at han ikke ville la Israels barn slippe ut allikevel. Det var stygt av ham, for da brøt han et løfte. Da ba Gud Moses sende en gresshoppesverm over Egypt. Disse gresshoppene var slike som kommer i tusener i svarte skyer, ikke som en uskyldig liten gresshoppe som du har sett en gang i blant. Når de kommer ned på marken spiser de alt det som vokser der og levner ingenting spiselig etter seg.

Moses sendte gresshoppene til alle marker og hager i Egypt, og da farao så dem, sa han øyeblikkelig at han ville la Israels barn få gå hvis Moses sendte gresshoppene bort. Det gjorde Moses, og Farao brøt sitt løfte igjen. Som dere forstår måtte Moses bli veldig sint på Farao, og han sendte fryktelige ting som haglstormer, millioner av frosker osv. Men hver gang lovet Farao at Israels barn skulle få reise, og hver gang brøt han løftet sitt igjen.

Til slutt sa Gud til Moses: "Si til Farao at jeg vil sende en engel over hele Egyptens land, og han vil drepe den førstefødte i hver familie." Dette sa Moses til Farao. Til Israels barn sa han at de skulle holde seg hjemme den natten og sette et merke på inngangsdøra slik at engelen forsto han skulle gå forbi. Det gikk akkurat slik Moses hadde sagt, og til denne dag minnes de som nedstammer fra Israels barn denne dagen og kaller den "Forbigangen".

Da farao så de fryktelige tingene som kunne hende ham hvis han ikke avlød Gud, sa han til Moses at Israels barn skulle få reise. Endelig ga de seg av sted, store skarer av fedre, mødre og barn med kurs for Kanaans land.

Da de var dratt sin vei, forsøkte farao å bryte løftet sitt igjen, og han sendte soldater for å hente dem tilbake. Men det ville ikke Gud gi ham lov til, som du skal få høre.

Moses og det Røde Hav

Israels barn kom til stranden ved det Røde Hav, og siden de ikke hadde båter, viste de ikke hvordan de skulle komme over. Ikke hadde de tid til å bygge båter heller, for Farao hadde sendt soldater som var tett i hælene på dem. De spurte Moses hva de skulle gjøre. Moses sa at Gud ville hjelpe dem, for han hjelper ikke mennesker litt og lar dem i stikken når det røyner på; han hjelper dem hele veien. Israels barn roet seg ned da de hørte dette, skjønt de håpet at Gud ville skynde Seg, for nå var soldatene kommet veldig nær. Moses sa at de ikke måtte være redde, for Gud kommer aldri for sent og gjør alle ting like utmerket.

Moses hadde en lang stokk, eller stav som han kalte den. Han gikk ned til stranda og svingte staven over sjøen. Straks åpnet det seg en tørr vei tvers gjennom det Røde Hav, og alle Israels barn kunne gå tørrskodd over til den andre siden.

Like etter kom Faraos soldater til stranda og begynte på veien som Moses hadde laget. Men da de kom halvveis forsvant veien, og de falt i havet og druknet.

Endelig var Israels barn trygge for Farao takket være Guds hjelp. Moses sa at de burde vise Gud stor takknemlighet, og akkurat der ved sjøens bredde takket de Gud og ba ham om at han alltid måtte hjelpe dem og aldri overlate dem til seg selv.

I ørkenen

Nå måtte de begynne å tenke på hvordan de skulle komme til Kanaans land. Det var langt dit, og turen kom til å gjøre dem veldig slitne. Men, de ga seg i vei igjen med godt mot, for de visste at Gud ville hjelpe dem. De gikk dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, ja til og med årevis og likevel hadde de ikke nådd frem til Kanaans land.

De ble trettere og trettere etter hvert, og noen av dem begynte å klage. Og så glemte de å være takknemlige overfor Gud, og de sa til og med at de ikke ville at han skulle hjelpe dem mer hvis dette var den hjelpen han hadde tenkt å gi dem. Du må huske på at det var veldig varmt og støvete, og så var det ikke mye mat å få. Og av og til var det til og med ørken, hvor de ble fryktelig tørste og sårbeinte. Likevel burde de ikke ha klaget etter alt det Gud hadde gjort for dem. De hadde lyst til å bli ført til Kanaans land, og de måtte gå gjennom ørkenstrøk, eller ødemarken, som vi sier, før de kunne komme dit.

Hele denne tiden var Moses hos dem. Han oppmuntret dem og hjalp dem når de var for trette til å gå videre. Men de klaget til og med over Moses og var uforskammede mot ham, for de glemte at han var Guds budbringer og at han hadde ført dem trygt ut av Egypt.

En kveld la de seg for å sove, og de var trette og sultne fordi de ikke hadde fått noe mat den dagen. Moses ba dem om å sove godt og se hva Gud ville gi dem. Men de la ikke noe særlig merke til det. Tenk hvor glade de ble om morgenen da de våknet og fant deilig hvitt brød på marken. De spiste med glede og la i vei igjen.

De kalte det manna, og Moses fortalte dem at det var brød som Gud hadde sendt dem. Dette viser at han ikke hadde glemt dem.

Men etter en tid begynte de å klage og syte og oppføre seg enda verre. En gang mens de var i en sandørken uten trær eller gressmerker eller elver, men med bare stein og sand, hadde de ikke noe å drikke. Så gikk de til Moses igjen og klaget over det. Men han sa: "Gud vil hjelpe oss hvis dere ber om det". Men de ba Moses om å spørre Gud for dem siden de skammet seg litt over å spørre ham selv etter å ha klaget så mye.

Derfor spurte Moses Gud, og så gikk han bort til en stor klippe og slo på den med staven sin. Straks fosset det ut en bekk med klart, kaldt vann fra klippen, og Israels barn kunne drikke og vaske seg. Du ser hvordan Gud passet på dem. Selv ute i ødemarken.

Men etter som tiden gikk uten at de kom fra til Kanaans land, begynte de å klage mer og mer, og de gjorde mange stygge ting. Noen av dem sa at de skulle ønske at de aldri hadde dratt ut av Egypt. Dette var veldig utakknemlig når du tenker på hvordan de hadde bedt for å slippe fri fra Farao og etter alt bryet som Moses hadde hatt med å hjelpe dem. Noen av dem sa til og med at de ikke trodde på Gud lenger. Dumme mennesker sier ofte slikt. Han fortsetter å se til dem likevel, for han vet de er veldig ulykkelige når de sier at de ikke tror på ham.

Vel, i lange tider gikk det ikke så greitt. Moses hadde en mengde vanskeligheter med dem inntil de hadde vært i ørkenen i førti år. Forsøk å tenke hvor lang tid det er og hvilken lang reise det må ha vært. Men endelig kom de da til Kanaans land. De slo seg ned som bønder, gjetere, fiskere og jegere. Kanaans land passet godt til dette, for det var overflod på alt der, og landet ble derfor også kalt "overflodens land" landet "der melk og honning fløt".

Gud holdt altså løftet sitt om å bringe dem ut av Egypt og til deres eget land, og han gjorde dem senere til et stort folk.

Husk, når du begynner på noe og du skulle bli trøtt før du er ferdig, eller alt synes fryktelig vanskelig, så prøv og tenk på Israels barn som vandret gjennom ørkenen i førti år. De ga ikke opp, og til slutt var det overstått, men bare fordi Gud våkte over dem. Hadde han ikke gjort det kan det hende at de fortsatt hadde vært i Egypt.

Moses og de ti bud

Da Moses hadde brakt Israels barn til Kanaans land, fortalte han dem at Gud ikke ønsket at han skulle gå videre – og at de måtte passe på seg selv i fremtiden. Men han ba dem alltid å be til Gud, og han lovet dem at en dag ville Gud sende en annen budbringer for å hjelpe dem. Han ga dem ti regler og sa at dersom de var lydige mot disse forskriftene, ville alt bli bra. Men hvis de ikke gjorde det, ville de få mange vanskeligheter og bli meget ulykkelig.

Her er de ti reglene:

Alltid elske Gud.
Aldri elske noe annet høyere enn Gud.
Alltid tale om Gud med ærefrykt.
Alltid la arbeidet hvile på sabbaten, og tenke på Gud spesielt på denne dagen. Noen mennesker lar ikke engang barna sine få lov til å leke på sabbatsdagen, men jeg tror ikke Gud mente det slik. Han mente sikkert at det skulle være en spesiell dag hvor alle kunne hvile litt og snakke om ham, og synge noen salmer sammen.
Å elske din far og mor og gjøre slik de sier.
Ikke stjele.
Ikke gjøre andre mennesker vondt.
Alltid være renslig og ren. Hvis du er speider, vet du hva dette betyr. Men om du ikke er det, betyr det at du aldri må skamme deg over noe som Gud har skapt.
Aldri lyve, spesielt ikke om andre mennesker.
Aldri være misunnelig og ha lyst på andre folks ting.

Disse ti reglene som Moses ga Israels barn, blir kalt "de ti bud", og når du blir eldre, kan du lese dem i Bibelen. De er i virkeligheten gitt av Gud, for Moses var Guds budbringer – derfor gjelder disse reglene for deg i dag, selv om de ble laget for så lang tid siden.

Beretningen om Buddha

Buddha var en prins i India. Han levde for lenge, lenge siden, men han blir fremdeles husket og elsket av millioner av mennesker fordi han var så snill og god.

Han ble født på et stort slott. Faren hans var konge og var svært rik. På den tiden var folk slett ikke slik som de burde være, og det var mye nød og grusomhet. Derfor sendte Gud selvfølgelig en budbringer for å hjelpe dem. Han sendte Buddha til dem.

Faren hans ville at han skulle bli en stor og mektig konge, men i oppveksten begynte Buddha å tenke på andre ting. Da han gikk på skolen, kunne han alle leksene sine uten å lære dem, for Gud hadde undervist ham.

Så en dag viste han at tiden var inne til å reise ut og utbre Guds budskap. Derfor tok han på seg enkle klær, forlot sitt fine slott og bega seg på vandring gjennom India som en fattig mann. Han gjorde dette for å slippe å ha noe å bekymre seg over, slik at han kunne klare å gjøre akkurat det som Gud måtte ønske. Som du forstår brydde han seg ikke om et behagelig liv eller rikdom og ære, men bare om å gjøre Guds vilje.

Først kom han til en stor, mørk skog som var full av ville dyr og veldig farlig. Men han var ikke redd, og etter en stund kom han til rydning hvor sollyset nådde frem, og hvor det var deilig gress. Midt i rydningen sto et stort tre som het et botre, og Buddha satte seg under det. Botrærne vokser ikke hos oss, men i India blir de store og skyggefull og lever i hundrevis av år, og folk liker dem veldig godt. Mens Buddha satt under botreet, fortalte Gud ham hva han skulle si til folket og ga ham styrke og kunnskap. Buddha ble der i 49 dager og dro deretter av sted for å tale til folket.

Først fikk alle hans disipler som hadde fulgt ham inn i skogen, høre om det, og alle sammen trodde ham. Så sa han, "Nå må dere spre dere over hele landet og bringe dette budskapet ut til folket, og hvis dere kommer i vanskeligheter, må dere be Gud om hjelp". Så dro de vidt og bredt, og Buddha fortsatte på sin reise.

Mengder av folk kom for å besøke ham, og han pleide å sitte i gresset og undervise dem. Konger, prinser, kjøpmenn og tiggere – alle kom for høre på ham, og mange ville følge ham. Dette er hva Buddha lærte dem:

Det som gjør menneskene ulykkelige, og som skaper vanskeligheter, er at de er hissig, grådige og selvopptatte. Vi må derfor passe oss vel for ikke å bli noen av delene. Da vil vi føle oss bedre – alle vil like oss og vi vil like alle.

Han sa også:

Vær alltid snill mot dyr.
Vær gavmild mot alle.
Tal alltid sant.
Når du møter vanskeligheter, så klag ikke eller gråt, men rett deg opp med et smil.

Buddha lærte bort dette og mange andre vakre ting. Han tenkte på de millioner av mennesker som var grusomme og bare tenkte på seg selv. Det gjord ham ulykkelig, og han ba dem holde opp med å være slik og isteden være gavmilde og glade.

En ting som han pleide å si var: tenk over tingene for deg selv. Hvis du ikke vet om noe, så spør om det, men tenk deretter over det selv. Egentlig bør du tenke over alt, hvor vakre blomstene er, hvor godt solen kan føles, hvor hyggelig det er med peiskos om vinteren, og alle slags lignende ting. Jo mer du tenker på slike ting, desto mer takknemlig vil du bli mot Gud som har skapt alt sammen. Og da kan du ikke unngå å elske Gud, og så vil alt bli bra, for hvis du elsker Gud, vil du forsøke å gjøre det han ønsker.

Buddha levde for svært lenge siden. Han var veldig god og veldig snill og gjorde jorden til et bedre sted.

Beretningen om Jesus

Romerne og jødene

Det var en gang noen folk som ble kalt romere. De var mektige og meget dyktige, nesten hele verden styrte de. De var egentlig riktig bra mennesker, som du vil få høre om en dag, men fordi de ble så rike og mektige, ble de stolte og selvopptatte og begynte å glemme folket de styrte.

På denne tiden levde Israels barn i Det hellige land. Du husker beretningen om Moses og Israels barn? Bare det at nå ble de kalt jøder fordi så mange av dem hadde vandret og blitt fortapt – de som var tilbake ble kalt jøder. Du finner Det hellige land på kartet; her blir det kalt Israel, men det er egentlig Det hellige land fordi så mange av Guds budbringere kom dit.

Romerne hersket over Det hellige landet og over jødene. Selv om de var hovmodige, styrte de godt. Men jødene var enda mer hovmodige og stolte, de likte ikke å bli styrt av romerne selv om de styrte godt. Ikke så rart egentlig, folk liker å stelle sine egne saker.

Mye av vanskelighetene kom av at romerne ikke kjente til Gud. De hadde aldri hatt en budbringer slik som jødene, og derfor kunne de ikke vite, kunne de vel? Men likevel, så flinke folk forsto at noen måtte ha skapt alt og fått det hele til å gå. Da de ikke visste om Gud, trodde de at det måtte være noen meget spesielle mennesker som levde på en fjelltopp. De kunne gjøre alt hva de ønsket, for eksempel å bli usynlige, eller å fly uten flygemaskin. De sa at disse het blant annet Jupiter, Minerva, og Vulcanus, og de tilba dem.

Jødene visste at dette var feil, men istedenfor å forsøke å hjelpe romerne til å forstå Gud, sa de at romerne var hedninger som ikke måtte få besøke templene. Romerne sa de ikke skulle, selv om de som herskere kunne ha gjort det om de hadde ønsket det, hvilket viser akkurat hvor fine mennesker de i virkeligheten var.

Du husker at Moses hadde lovet Israels barn at Gud ville sende en annen budbringer en dag. Dette var jo lenge siden, og jødene gikk hele tiden og håpet på at han skulle komme. Men de ønsket ham ikke fordi de elsket Gud og ville bli glade over å gå til krig mot romerne og drive dem ut av Det hellige land. Det var selvsagt meget galt av dem, for Gud elsket romerne like meget som han elsket jødene. Han forsto romernes avgudsdyrkelse og tilga dem dette, for de hadde aldri hatt en budbringer til å fortelle dem om den virkelige Gud.

Johannes Døperen

Mens alt dette skjedde, dukket det opp en meget hellig mann som ble kalt Johannes Døperen. Han var en meget høy mann som levde for seg selv ute i ødemarken. Han pleide å sove utendørs under stjernene eller i huler. Det eneste han spiste var ville bær og av og til honning når han fant en vill bikube. Han gikk i sandaler og en lang kjortel og han hadde en mektig stemme.

Han pleide å vandre rundt i landet og forkynne med sin kraftige stemme til folket: "Vend om, vend om, Guds budbringer kommer snart." Jødene var glade over å høre at budbringeren skulle komme, men lederne deres ville slett ikke omvende seg. De var meget sta og onde på den tiden og ville bare slå romerne. Folk vil sjelden si at de angrer og be om tilgivelse, de er for sta til det. Men til slutt må de, ellers vil de bli meget ulykkelige.

Johannes Døperen fortsatte å forkynne for folket, og noen av dem trodde på ham og mange ikke. Men alle håpet de det var sant. En dag spurte de om han var budbringeren. Men han sa at det var han ikke; budbringeren som skulle komme var så vidunderlig, perfekt og vakker at han selv, Johannes Døperen, ikke engang var verdig til å knyte hans skolisser.

Til slutt ble Johannes Døperen puttet i fengsel og halshugget. Han døde likevel lykkelig fordi han visste at han ville komme til himmelen og at Gud var tilfreds med ham fordi han hadde fortalt folket om å forberede seg for den nye budbringeren.

Betlehem

Jesus ble født i Det hellige land i en landsby som heter Betlehem. Foreldrene hans var fattige, og selv kom han aldri til å tjene noe særlig med penger. Mange mennesker lo av ham. Men i dag vet vi alle om ham, hvor god han var og hvorledes han alltid elsket menneskene, selv når de hatet ham. Alle kirker og katedraler, alle disse vakre byggverk er reist til minne om Jesus fordi han ga oss budskapet som Gud hadde fortalt ham, selv om han visste at onde mennesker ville drepe ham for det. Han døde virkelig for oss, noe som er en god grunn for at vi burde elske ham meget.

Foreldrene hans het Maria og Josef. En natt mens de var på reise ønsket de å ta inn på et herberge. Men herberge var fullt av velstående mennesker, og verten viste ikke at det var Jesus foreldre som ønsket et rom, så han sa at de kunne få sove i stallen. Det var ikke noen annet å gjøre. De gikk til stallen og der ble Jesus født. Maria brukte krybben som vogge.

Tenk dere det, han ble født i en stall! Det viser bare at Gud ikke bryr seg noe om du er rik eller fattig, noen av budbringerne var født rike og noen var født fattige, men ingen var så fattige som Jesus.

Maria og Josef og det lille Jesusbarnet ble boende i stallen i noen dager. Mange vidunderlige ting skjedde mens de var der. Gud sendte en engel til hyrdene på markene rundt Betlehem og sa til dem: "Gled dere, gled dere, for Jesus Kristus har blitt født i denne natt".

Han ble kalt Kristus fordi det betyr spesielt valgt av Gud. Du husker at Guds budbringere er meget bedre og betydningsfulle enn andre, og Jesus Kristus betyr Jesus, Guds utvalgte.

En annen vidunderlig ting som skjedde var at en ny stjerne viste seg på himmelen. Det var tre vise konger langt borte i Østen som så stjernen, og fordi de var vise, visste de hva den betydde. Ledet av stjernen reiste de av gårde til Betlehem for å vise sin respekt overfor Jesus. Dette viser hvor kloke de var – for selv om de var konger, visste de at Guds budbringer var mer betydningsfull en dem. En av dem var sort, en var gul og en var hvit. De hadde med seg de fineste gaver av gull, røkelse og myrra (krydder). De kom til stallen og knelte foran Jesus og tilbød sine gaver, og de var veldig glade da Maria tok dem i mot for ham. Jesus var selvsagt bare en baby da og kunne ikke ta dem imot selv.

Jesus og apostlene

Josef var tømmermann. Så da Jesus ble voksen, ble han også tømmermann, og han pleide å hjelpe til med arbeidet i Josefs verksted. Han holdt på med dette til han var en moden mann. Han var så god, snill og vis at alle forsto at han var noe helt utenom det vanlige.

En dag sluttet han som tømmermann. Han sa: "Jeg må nå se til min fars ærend." Med dette mente han at tiden hadde kommet for ham til å åpenbare budskapet som Gud hadde gitt ham. Han kalte alltid Gud sin far, og sa at det han gjorde, gjorde han fordi Gud hadde bedt han om det.

Jesus tilbrakte først førti døgn alene ett eller annet sted bak Oljeberget. I løpet av denne tiden bestemte han seg og gjorde seg klar til det arbeidet som Gud ønsket at han skulle gjøre. Når du har en oppgave som må gjøres, og den er svært vanskelig, tenker du over den først og bestemmer deg og ber Gud hjelpe deg. Og deretter går du og gjør det, uansett hva som skjer. Det var det Jesus gjorde, og til slutt ble han korsfestet som du skal få høre, men han oppga aldri å gjøre det han måtte gjøre.

Da han kom tilbake fra ødemarken begynte han først å velge ut 12 disipler. Han gikk langs med stranden og plukket dem ut. Sjøen ble kalt Genesaret, eller Galileisjøen , og på stranden fantes det mange fiskere som bøtet garn.

Jesus spaserte omkring og sa til en: "Kom med meg", og til en annen: "Følg meg", helt til han hadde valgt 12 stykker. Han var så vidunderlig og fikk folk til å føle seg så lykkelige når han snakket med dem, at alle sammen forlot garnene sine og fulgte ham.

Jesus fortalte dem hvem han var. De sa: "Ja, du er Jesus Kristus, og vi vil lære budskapet du vil gi oss og gjøre alt du måtte be oss om".

De var alle sammen fattige menn, og de hadde ikke gått lenge på skolen. Men Jesus valgte dem fordi de var oppriktige og elsket Gud. Og fordi han var Kristus, Guds utvalgte, elsket de ham også og tjente ham trofaste, alle unntatt en, som var en forræder. Men det er en annen historie som du kan høre om senere.

Blant disiplene finner vi navn som Jakob, Johannes, Simon, Bartholomæus og Judas. En av dem var Jesus bror. De var de første mennesker som trodde på ham.

Jesus Budskap

Etter at Jesus hadde snakket med disiplene, dro han på vandring gjennom landsbyene i Palestina for å fortelle folket hva Gud hadde bedt ham si. Disiplene fulgte ham.

Store mengder med folk pleide å komme og høre på ham, og de forsto alle at han var en meget hellig mann. De pleide å bringe syke mennesker til ham, og han la hendene sine på dem og de ble bedre.

Jesus budskap var dette: Gud elsker dere alle fordi dere er hans barn, og han vil at dere skal elske ham så dere kan bli lykkelige og komme til himmelen. Himmelen er et mysterium, men det er der Gud er. Så det å være i himmelen er faktisk å være sammen med Gud. Du kan også være sammen med ham i denne verden, for Gud er overalt.

Jesus sa til folket at de burde følge budene som Moses hadde gitt dem – men de måtte ikke være for strenge når det gjaldt budet om å ikke arbeide på søndag (sabbaten). Enkelte ting måtte gjøres, som for eksempel å re opp senger, mate hønsene og passe dyrene. Gud brydde seg slett ikke om dette. Han ønsket bare at vi skulle hvile på den dagen, slik at barna ikke behøvde å gå på skolen eller de voksne å gå på jobben, så det ble tid til å tenke på Gud. Bare for å vise dem pleide Jesus selv å gjøre ting på søndag, som for eksempel å hjelpe syke, og han lot disiplene få plukke bær.

En viktig del av hans budskap var dette: "Elsk din neste som deg selv". Og det betyr at du skal være mot andre akkurat slik som du ønsker at de skal være mot deg. Det å elske din neste betyr å være snill og høflig, holde løfter, gjøre gode gjerninger mot andre og aldri snakke stygt om dem. Alt dette er å elske din neste, og Jesus vil at du skal forsøke å gjøre dette. Med "din neste" mente han ikke bare nærmeste nabo, men alle mennesker.

Men den viktigste delen av budskapet var denne: "Dere må bli født på ny". Dette høres veldig rart ut, ikke sant? Folk skjønte det ikke i det hele tatt, så Jesus forklarte dem det.

Han mente ikke at du skule bli født på ny med en far og mor, men at du måtte lære å kjenne Gud. Hver av oss har en sjel som vi ikke kan se, men som likevel er en virkelig del av oss. Når vi blir gamle og dør, fortsetter vår sjel å leve. Derfor må vår sjel bli gjenfødt også, og da kommer vi til å leve i evighet, selv etter våre legemer er døde.

Dette er hva gjenfødelse – å bli født på ny, betyr. Det betyr at din ånd lærer å kjenne Gud på grunn av hans budbringere. Så når din kropp dør, fortsetter det virkelige deg å leve i en annen verden. Er ikke det fantastisk?

Derfor er det så viktig å forsøke så godt en kan i denne verden. Hvis du virkelig forsøker og er kjærlig og god, vil du bli født på ny og komme til himmelen en dag – her vil du komme nærmere Gud og til og med se hans skjønne budbringere.

Jesus var meget glad i barn. Han tok seg alltid tid til å snakke med dem. En gang da noen voksne ikke ville la noen gutter og piker snakke med ham, sa han: "La alltid de små barn komme til meg".

Som du forstår, var han ordentlig glad i dem og han er glad i deg også. Der han er i himmelen kjenner han til alt om deg. Når du synes det er vanskelig å gjøre de tingene han sa, så må du huske hvor glad han vil bli hvis du kan klare det.

Lignelsene

Jesus pleide å fortelle historier til disiplene og til folket. Fordi de var spesielle historier med et poeng, ble de kalt lignelser.

Jeg skal fortelle deg en av dem nå:

Det var en gang en rik mann som hadde to sønner. En dag sa den yngste til sin far: "Far, jeg ønsker å reise ut, så gi meg de eiendeler som hører meg til og la meg gå". Faren ga ham hans del, og han reiste av gårde.

Han reiste langt og lenge og sløste bort alle pengene sine på fornøyelser og gjorde aldri noe arbeid – inntil den dagen da han ikke hadde flere penger. Han forsøkte å få arbeid. Men ingen ville gi ham noe for han hadde aldri lært seg et yrke, snekker, bonde eller noe som helst, så han dugde ikke til stort. Til slutt var han så sulten at han spiste maten som ble gitt til grisene. Han var så nedfor at han viste ikke hva han skulle gjøre.

Da sa han til seg selv: Jeg går til min far og forteller ham hvor dum jeg har vært og at jeg ikke er verdig til å være hans sønn, og jeg vil spørre ham om han vil gjøre meg til en av sine tjenere. Nå begynte han å føle seg litt bedre, og han reiste hjemover.

Faren hadde aldri glemt ham. Han pleide ofte å se ut av vinduet om han kom tilbake igjen, men han kom aldri. Så en vakker dag så faren ham langt borte, han var i filler, sulten og skitten, men faren kjente ham igjen. Han ble veldig lykkelig og kalte sammen tjenerne til å forberede en stor fest og legge fram noen nye klær. Så løp han sønnen i møte og var så lykkelig at han gråt, og hørte knapt en ting av hva sønnen hadde å fortelle. Han tok med sønnen inn og ga ham et varmt bad og fine klær og ba alle til festen. Gled dere med meg, sa han, min sønn som var fortapt er funnet igjen.

Men den eldste sønnen likte til å begynne med ikke dette noe særlig. Han tenkte: jeg har bodd hjemme hele tiden og passet på bruket her og gjort hva min far har bedt meg om. Og nå har min yngre bror, som har vært borte og hatt all moroa, kommet tilbake vanæret – og blir gjenstand for all denne stasen.

Man kan vel egentlig ikke klandre ham. Men snart ble også han glad, for selv om broren hadde hatt noe moro, hadde han lidd meget vondt også og fordi han elsket ham, var han glad over å se ham trygg og vel hjemme.

Er ikke det en vakker fortelling? Meningen med den er at uansett hvor lavt du synker eller hva du har gjort, så vil Gud tilgi deg og la deg få en ny sjanse hvis du bekjenner din synd og tar din straff.

Ingen kunne fortelle slik som Jesus gjorde. Det er mange flere fortellinger som du vil få høre en dag, og senere kan du lese dem selv når du blir gammel nok.

Jesus korsfestelse

Det var mange onde mennesker på Jesus tid. De hørte ikke på ham og gjorde hva de kunne for å få ham ulykkelig. De lo av ham og skjelte ham ut og ba folket om å la være å høre på ham. Det er alltid noen dumme mennesker som ikke vil høre, selv når Guds budbringere snakker.

De forsøkte å få ham i vanskeligheter med romerne ved å la ham si ting om Cæsar, den romerske keiseren. Men som du vet sa Jesus aldri noen stygge ord om folk bak deres rygg – han ba dem adlyde keiseren. Det var nettopp det de ikke ville, så de la en plan for å fange Jesus og drepe ham.

Jesus visste at de ville gjøre dette, men han var ikke redd. De onde menneskene gikk til Judas og ga ham tretti sølvpenger for å få ham til å forråde Jesus. Det var slik Judas ble en forræder.

De tok Jesus til den romerske stattholderen og sa at de ville drepe ham fordi han hadde brutt loven. Stattholderens navn var Pontius Pilatus og hans kone het Claudia. Pontius Pilatus sa til dem: "Jeg kan ikke finne at denne mannen har gjort noe galt". Men de holdt fortsatt på at han burde drepes. Da sa Claudia til Pontius Pilatus: "Du burde la ham gå, for han har ikke gjort noe galt". Claudia forsto at Jesus ikke var et vanlig menneske, så hun tok ham i forsvar. Men Pontius Pilatus visste at de onde menneskene ville lage masse vanskeligheter hvis han lot Jesus gå fri, så til slutt sa han: "Før ham bort og gjør med ham hva dere vil".

De overga Jesus til soldatene som egentlig ikke var onde mennesker, men som måtte gjøre det de fikk ordre om. Først slo de Jesus. Siden spikret de sammen et stort kors, som de lot ham bære til en bakketopp utenfor Jerusalem. Der ble Jesus spikret til korset med armene strukket ut og beina i kors. Korset ble stukket ned i marken så det pekte opp i lufta med Jesus festet til det.

Denne delen av fortellingen er trist og grusom, men det er akkurat slik det skjedde. Etter en stund stakk en av soldatene spydet sitt i Jesus side så han kunne dø hurtigere – det er forferdelig å dø langsomt når det gjør vondt over alt. Så soldaten gjorde egentlig dette av barmhjertighet.

Da Jesus hang på korset, ba han en bønn for alle menneskene som var så onde: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør".

Slik ble Jesus, Guds vidunderlige budbringere, drept. Man hans sjel kom til himmelen, og etterpå trodde alle i det store Romerike på ham. Dette viser nettopp at hva han sa var sant. – og da folk forsto hva som hadde skjedd, ble de ulykkelige og sørget, og de forsøkte en stund å gjøre det Jesus hadde bedt dem om.

Før han for til Himmelen, lovet Jesus at en dag ville Gud sende Kristus til menneskene igjen. Du husker at "Kristus" betyr "Guds utvalgte", så Jesus sa en gang at "Guds utvalgte" ville komme tilbake – og folk venter fremdeles på ham.

Nå tror jeg du forstår hvor fantastisk Jesus var og hvor meget det vil glede ham når dere er gode gutter og jenter.

Fortellinger om Muhammed

Muhammed og avgudene

En gang for lenge siden kjente folket i Arabia nesten ikke til Gud. De hadde hørt om Moses og Jesus, men ikke særlig mye, og de brydde seg heller ikke noe særlig om det.

De tilba avguder, noe som er temmelig dumt å gjøre men hvis du ikke kjenner til Gud er det lett å gjøre dumme ting. Noen brukte å tilbe solen, noen vinden og andre igjen fjellene; men araberne skar til treguder og tilba dem. Dette er hva vi kaller avgudsdyrkelse.

Fordi de ikke kjente til en virkelig Gud, kriget de bestandig. De var grusomme og skitne, og hadde nesten ikke tid til å arbeide, så mye sloss de. Derfor var de veldig fattige også, for hvis du ikke arbeider, vil du alltid være fattig.

De bodde i ørkenen hvor de levde av dadler og oliven og holdt geiter og kameler. De var forferdelig grusomme mot kvinnene, selv mot små pikene. Av og til forlot de dem helt alene i ørkenen.

Selvsagt kjente Gud til alt dette. Derfor sendte han dem en budbringer for å hjelpe dem slik at de skulle slutte å tilbe avguder og lære å bli snille og rettferdige og arbeide istedenfor å slåss hele tiden. Budbringeren han sendte het Muhammed.

På denne tiden var Muhammed kameldriver. Han pleide å reise tvers gjennom ørkenen med sitt store følge av kameler. Det er slik araberne frakter ting med seg. Det var jo selvsagt ingen tog eller biler på den tiden. Muhammed var snill og edel og det gjorde ham ulykkelig å se hvor grusomme og urenslige hans folk var.

Da tiden var inne, fortalte Gud Muhammed hva han skulle si, og han gikk til folket og fortalte dem dette: "Dere burde tro på Moses og på Jesus, for de kommer fra Gud. Det er bare en Gud og dere kan ikke se ham, men han kan se dere. Avgudene dere har laget er bare trebiter, og Gud vil ødelegge dem alle sammen".

Da araberne hørte dette, ble de selvsagt meget sinte for folk liker ofte ikke å høre eller gjøre det som er til deres beste. Gutter liker vanligvis ikke å vaske seg, og piker liker ikke å gå tidlig til sengs, selv om det er til deres eget beste.

Araberne likte i hvert fall ikke å miste avgudene som de selv hadde laget – de trodde avgudene var i stand til å hjelpe dem. Men selvsagt kunne de ikke gjøre annet enn fortsatt bare å være trestykker. Derfor tok Muhammed seg god tid til å forklare dem om Gud. Han sa han var Guds budbringer og ble kalt hans profet. Han lærte dem å si: "Det er bare én Gud og Muhammed er hans profet". Ennå i dag er det millioner av mennesker som sier dette.

Men på den tiden var det bare noen få som ville høre på ham. Folk brydde seg ikke om å lære å bli bedre, og de var forferdelig slemme mot Muhammed. Men han lot det ikke gå inn over seg, for han visste at han var Guds budbringer, og at menneskene til slutt alltid må gjøre det Gud vil.

En natt gikk Muhammed til et sted hvor de oppbevarte treguder. Han hadde med seg et øks som han ødela alle sammen med. Nå tror du kanskje at dette ville ha vist dem at Gud var større enn avgudene. Men nei, det gjorde dem bare forferdelig sinte. Dette viser hvor dumme de var, treguder duger jo ikke til annet enn peisved.

Muhammed i Medina

Folket var så slemme og grusomme at de forsøkte å drepe Muhammed. Derfor forlot han hjemmet sitt og reiste en natt til en by som heter Medina. Disiplene hans fulgte ham.

En dag gikk han inn i en hule i ørkenen og ble der i tre dager. Fiendene hans lette etter ham for å drepe ham. Da de fikk øye på hula, red de dit hen for å undersøke. Men det var en edderkopp i huleåpningen, og så snart Muhammed hadde gått inn, spant edderkoppen en vev tvers over åpningen. Da kjeltringene som ville drepe ham så spindelvevet, sa de "Han kan ikke være her, for trådene er ikke brutt – ingen kan gå inn uten å bryte dem". De dro av gårde og lette andre plasser. Slik var det altså at Gud brukte en edderkopp for å redde Muhammed.

Da Muhammed kom til Medina, fortalte de ham at hans fiender ville komme og brenne byen og drepe alle, bare fordi de trodde på ham. Det var mange kvinner og barn i Medina, så Muhammed sa til mennene: "Ta og grav en vollgrav rundt byen og slåss mot fienden når de kommer, slik at dere hindrer dem i å drepe noen". Men han sa også til dem: "Dere må ikke angripe dem, men bare forsvare dere selv og konene og barne deres".

Deretter gravde de vollgraven og gjorde seg klare. Muhammed avtalte med noen mennesker i nabobyen at de skulle sende mat og drikke til Medina. Det lovte de å gjøre, selv om fienden ville forsøke å stoppe dem.

Fienden angrep med sverd og forsøkte å drepe alle Muhammeds venner, men de klarte ikke å passere vollgraven fordi de troende kjempet så tappert. Men så brøt folket i nabobyen sitt løfte og sluttet å sende mat til Medina. Da sa Muhammed til sine følgesvenner: "Vi er i en vanskelig situasjon med fiender rundt oss overalt og ikke noe vann og drikke, men frykt ikke, Gud vil hjelpe oss". Derpå sa han: "Vi må jage våre fiender vekk". Og så stormet de ut av vollgraven, og selv om de var redde red de rett mot angriperne og drev dem av gårde, enda disse var langt flere.

Etter dette dro Muhammed til byen hvor folket hadde brutt sitt løfte. Han kalte hovedmennene til seg og sa at det var svært dårlig gjort å bryte et løfte, og at de derfor måtte straffes. Han befalte dem å forlate byen og reise til et annet land. Siden ødela han byen så ikke et spor ble igjen etter den, og sa at dette var straffen for deres udåd.

Som du forstår var Muhammed en meget streng mann. Men han måtte være det fordi menneskene var så uopplyste og grusomme – og det var til deres eget beste. Hvis han ikke hadde vært streng, så hadde de aldri blitt bedre. Men han kunne være meget vennlig og barmhjertig også.

Muhammeds fetter het Ali. Han var en kjempe og en stor kriger som pleide å lede muhamedanerne i slag. De hadde et svart flagg som ble kalt det "svarte Banner", og de pleide å gå inn i slaget mens de påkalte Gud, som på deres språk heter Allah. Og når de sloss for å holde lov og orden, vant de alltid. Senere hendte det at de sloss for egen vinning, og da pleide de å tape, for Gud var ikke med dem.

Muhammeds lære

Muhammeds lære ble nedskrevet i en bok med navnet Koranen. Den er ganske lik Bibelen og har med alt om Moses og Israels barn, om Jesus og Johannes Døperen. Ennå i dag leser millioner av mennesker i den og lærer om Gud.

Muhammed lærte menneskene mange ting, men de viktigste var disse:

At man skal elske og tilbe Gud.
Aldri la noen erstatte Gud, for eksempel avguder.
Å snakke pent om Jesus og Moses og minnes dem med ærbødighet fordi de var Guds budbringere.
Være vennlig og høvisk mot kvinner.
Vise gjestefrihet og gavmildhet.
Alltid holde et løfte.
Alltid fortelle sannheten.
Være lydig.
Be til Gud hver dag.

Muhammed ba også tilhengerne sine være spesielt vennlige mot de kristne og jødene, selv om de ikke trodde på ham – for Gud hadde sendt dem en budbringer og de hadde en bok. Vet du hvilken bok de kristne har? Det er boken om Jesus og den blir kalt Det nye testamente. Jødenes bok er Det gamle testamentet som blir kalt Tora. Muslimenes bok heter som sagt Koranen. De er alle hellige bøker som kommer fra Gud.

I dag er det millioner av mennesker som tror på Muhammed, og de lever i mange forskjellige land: Egypt, Tyrkia, Arabia, Marokko, Persia, India, Irak, Syria og Israel. Du finner dem alle på kartet hvis du ser etter.

Før Muhammed forlot jorden fortalte han folket at Gud ville sende dem en ny budbringer en dag som skulle gjøre alle på jorden til venner, og dette skulle bli den største og beste av alle tider.

På grunn av Muhammed fikk selv de grusomme og uvitende lære Gud å kjenne. Etter hvert utviklet de seg til å bli et stort folk med skoler, universiteter, fine hus og vakre moskeer.

Beretningen om Báb

Hvis du ser på kartet over Asia vil du finne til venstre for India og Pakistan et stort land som heter Persia. Det er et veldig gammelt land med en fantastisk historie.

På din tipp tippoldefars tid var det mye elendighet i Persia. Folket var late og uærlige, og kongen som ble kalt Shah brydde seg bare om fornøyelser, klær og underholdning. Alle var tilhengere av Muhammed, men de hadde glemt hva han hadde lært bort og de var slette mennesker. Dette viser at det ikke er nok å si at du tror på Gud, du må være god og snill også.

Om det persiske folket ikke var bra, så var ikke de andre menneskene på jorden noe særlig bedre. De fleste hadde vendt seg bort fra Gud og tenkte bare på å tjene penger. Ingen tenkte på alle de fattige. Dere kan kanskje gjette hva som hendte? Gud så at alle ble verre og verre, og derfor sendte han en budbringer for å hjelpe dem. Men denne gangen var det et meget spesielt budskap som skulle meddeles.

Budbringeren het Báb, og han var født i Persia. Hjembyen hans heter Shiraz, som er kjent for sine vakre roser. Báb arbeidet i sin onkels klesforretning. Han hadde mørkt hår og mørke øyner, et blekt ansikt og en slank figur. Når du så på ham forsto du at han var en meget hellig person. Han gikk med en grønn turban på hodet for å vise at han var etterkommer av Muhammed. Navnet hans, Báb, betyr porten eller døren.

Han var bare en ung mann da han fortalte folket om budskapet Gud hadde gitt ham. Men folk var så slette at de ikke ville tro ham – de satte ham i fengsel og drepte ledsagerne hans. Men Báb fortsatte å fortelle om det Gud hadde bedt ham å si – og mange trodde og fulgte ham.

Selv hans fiender måtte innrømme at han var annerledes enn andre mennesker. Han var snill mot alle, beskjeden og meget modig. Soldatene som ble sendt for å ta ham til fange ville ikke, men han fortalte dem at det var deres plikt. Han var den type menneske som du ikke kan unngå å bli ordentlig glad i. På grunn av dette ble han kalt "Hjerteknuseren"

Báb elsket hester og var en god rytter. Etter at han ble tatt til fange, måtte han ri tvers igjennom Persia på hesteryggen. Om natten sov han i telt med soldatene. Et sted kom de over en meget vill og utemmet hest, en temperamentsfull araber som ingen klarte å ri. Men da Báb begynte å snakke til den med sin milde stemme, ble den straks rolig og oppførte seg pent da han steg opp på den.

På reisen kom det ofte folk for å se ham – om natten listet de seg til leiren bare for å høre ham gi dem en velsignelse med sin vakre stemme.

En gang mens han var i fengsel i Mah-Ku, ville hans venner sende ham en beskjed, men de visste ikke hvorledes, ettersom de ikke fikk lov til å møte ham. De lagde noen sukkertøy kuler, gjemte beskjeden i en av dem og sendte kulene til Báb. Og han fant beskjeden.

Det var mange andre spennende ting som skjedde. Senere, når du blir eldre, kan du lese om det.

Etter en stund hadde Báb så mange tilhengere at de onde prestene og vennene deres bestemte seg for å drepe ham. De la lenker rundt armene og føttene hans og rundt halsen og deretter førte de ham til Tabriz. Der gikk han gjennom gatene til brakkene – tusenvis av mennesker samlet seg på hustakene for å se hva som skulle skje. I Persia er takene flate og folk går på dem hver dag, akkurat som du går i hagen din.

Du husker hva som skjedde med Jesus, hvordan de overga ham til romerne for at han skulle bli korsfestet. Slik var det nesten også med Báb. De visste at han var god og hellig, men fordi de var onde utleverte de ham til soldatene så de kunne skyte ham.

På plassen mellom brakkene bandte de et rep rundt armene hans og festet det i en bolt i muren. En ung disippel som ikke orket å bli adskilt fra ham, ble bundet fast sammen med ham – Báb lovet ham at de ville fare til himmelen i sammen.

Soldatene stilte seg opp, 750 stykker i alt, og fyrte av skuddene. Da røyken hadde lagt seg, stønnet alle av overraskelse. Báb var forsvunnet.

Mange mennesker ble redde da de så hva som hadde skjedd. Soldatenes kuler hadde bare delt repene som Báb og hans disippel hadde vært bundet med – kulene hadde ikke skadet dem i det minste. De fant Báb i et brakkerom, han holdt på med å avslutte en samtale med en av sine disipler. Han gjorde seg ferdig med å snakke og så sa han: "Nå er jeg klar." Báb og vennen hans ble enda en gang tatt og bundet. Men soldatene ville ikke skyte denne gang – de sa at det var et tegn fra Gud at kulene bare hadde delt repene. Et annet regiment måtte finnes, og denne gangen klarte de å drepe Báb og hans hengivne disippel.

Like etterpå blåste det opp en stor sandstorm. Det ble så mørkt at man ikke kunne se sola, ja, ikke engang over gaten kunne man se.

Slik ble den vakre og godlynte Báb som brakte Guds budskap drept av onde mennesker. Men hans sak triumferte, som du skal få høre om.

Bábs Budskap

Bábs Budskap var meget spesielt. Det var ikke bare det at han kalte folket tilbake til Gud, men han fortalte dem at alle de løftene som budbringerne hadde kommet med i fortiden, skulle snart oppfylles. Han sa at en ny og vidunderlig tid ville snart begynne.

Hvis du nå har lest alle disse historiene, vet du at alle Guds budbringere lovet at en dag ville Gud sende en annen stor budbringer. Både Moses, Buddha, Jesus og Muhammed hadde lovet dette. Nå sa Báb at tiden hadde kommet – denne spesielle budbringeren ville være den neste etter ham. Og fordi alle verdens folk ventet på ham "Han som Gud vil åpenbar."

Dette var meget spennende, og Báb ba folket gjøre seg klare til å ta i mot ham, for han ville komme meget snart. Og noen få år senere kom han virkelig. Han het Bahá’u’lláh.

Beretningen om Bahá'u'lláh

Den Lovede

Bahá’u’lláh levde i Persia på den tiden da Báb underviste folket. Han ble født i en adelsfamilie og var svært rik.

Da han var gutt ble han sendt på skole, men lærerne sendte ham hjem igjen – de sa han visste mer enn de gjorde. Det varte ikke lenge før han ble kjent vidt og bredt om for sin visdom og godhet. Han hjalp alltid folk som var i vanskeligheter – tok den svakes parti mot den sterke, og ingen kom til ham for å få hjelp uten å få det.

Da han var en ung mann, kom noen og fortalte ham om Báb. Med en gang sa han: "Ja, dette er sant, jeg vil hjelpe." Og det gjorde han.

Som du vet var det svært mange onde mennesker i Persia på den tid. Akkurat som onde mennesker overalt ønsket de ikke en bedre verden – det var derfor de drepte Báb. Men Bahá’u’lláh fortsatte å hjelpe Bábs tilhengere, og han hjalp dem så godt at de onde menneskene bestemte seg for å forsøke å bli kvitt ham også.

De satte ham i fengsel og lot han være der i fire lange måneder. Det var et redselsfullt sted, fuktig og uten frisk luft – stoler, senger, alt mulig manglet. Det fantes ikke engang vann til å vaske seg med. Det var kun et stort rom under jorda med mange fanger der i fra før av. De la lenker rundt Bahá’u’lláhs føtter, håndledd og hals. Noen av hans venner ble satt i fengsel sammen med ham. En etter en ble de ført ut og henrettet. Bahá'u'lláh viste seg tapper i all denne grusomheten.

Da han satt i fengselet, hendte det noe meget viktig. Bahá’u’lláh har skrevet ned alt sammen. Når du blir eldre kan du lese det selv, men for at du skal forstå hvor vakkert det var, og hvor stor og hellig Bahá’u’lláh er, skal jeg fortelle deg noe av hva han skrev. Dette her er Bahá’u’lláhs ord, så hør godt etter nå. "En natt i en drøm ble disse opphøyde ordene hørt på alle kanter: - sannelig, Vi skal gjøre deg seierrik ved deg selv og ved din penn. Sørg ikke over det som har skjedd deg, vær heller ikke redd, for du er i sikkerhet."

"Opphøyde ord" betyr meget hellige ord, og de var virkelig uttalt av Gud, og de betydde at Gud hadde gjort Bahá’u’lláh til sin budbringer og gitt ham styrke og kunnskap.

En dag fikk Bahá’u’lláh øye på en vakker kvinne, som så ut som en engel, i luften over seg. Han skrev: "Mens hun pekte på hodet mitt, talte hun til alle som er i himmelen og alle som er på jorden og sa: - Ved Gud! Dette er den høyest elskede i alle verdener.… Dette er Guds skjønnhet blant menneskene…. Dette er Guds mysterium og hans skatt…."

Bahá’u’lláh forsto nå at han måtte bli Guds budbringer – han visste også at han aldri ville oppleve velstand eller rikdom mer, men ville bli mishandlet, prylt og latterliggjort. Han lot seg likevel ikke fortvile, for Gud var med ham og ville fortelle ham hva han skulle gjøre og si.

En stund etter dette kom han ut av det forferdelige fangehullet. Og de onde menneskene bestemte seg for å sende ham vekk. De tok alt han eide og hadde og utviste ham til nabolandet, til en by som heter Bagdad.

Prøv å forestille deg hvor grusomt bare dette var. Tenk deg at du ble sendt vekk fra hjemmet ditt og ikke kunne vende tilbake. Du ville ikke like det noe særlig, ville du? Dette er bare en av de tingene Bahá’u’lláh måtte utholde med tålmodighet – han elsker oss og vil vise oss hva som kan gjøres for at jorden skal bli et godt og hyggelig sted.

Han opplevde mange andre forferdelige ting; han ble slått med stokker og folk kastet steiner på ham, de forgiftet ham og prøvde å drepe ham på andre måter. Mesteparten av livet sitt var han i fangenskap, og merkene etter lenkene kunne sees på hans håndledd og ankler til hans siste dag. Alt dette tok han på seg for vår skyld – Han elsket oss så høyt at han brydde seg ikke om hva som hendte ham, så lenge som vi kunne bli fortalt det budskapet som Gud hadde gitt ham å fortelle til oss.

I ødemarka

Da Bahá’u’lláh kom til Bagdad med sin familie og noen få venner, oppdaget han at noen av Bábs venner var der også. De var meget glade over å se ham. Da han hadde hvilt seg etter den lange turen, begynte han å undervise dem og forbedret deres manérer og oppførsel. Han sa alltid at det var viktig å være høflig og å ha en sterk karakter.

Men nå begynte en ny prøvelse. Du husker kanskje hvordan en av Jesus disipler ble en forræder. Akkurat det samme opplevde Bahá’u’lláh. Hans egen bror, Azal, gjorde seg til forræder og prøvde på alle mulige måter å skade Bahá’u’lláh.

Men Bahá’u’lláh ville ikke være årsaken til trøbbel, så han reiste opp til de ville fjellene i Kurdistan. Der levde han helt alene som eneboer i to år. Han levde av bær og frukt, og av og til fikk han litt geitemelk av det tøffe fjellfolket der. Han sov i huler og ofte under åpen himmel med bare stjerner over seg. I denne tiden forberedte han seg til sin store oppgave – og Gud styrket ham hele tiden.

Bare noen få mennesker levde i disse ville og ødslige fjellene. Det var kurderne som levde av jakt og sauehold. Tidlig oppdaget de at Bahá’u’lláh var en betydningsfull person – og de kom snart til å holde meget av ham. Historier om en vis og vakker mann, som var vennlig og meget verdig, ble fortalt overalt i fjellstrøket, og selvsagt var de alle nysgjerrige om Bahá’u’lláh. En jeger kunne for eksempel på hjemveien møte en gjeter på fjellstien og si: "Har du hørt om den Vise?" Og den andre ville svare: "Nei, hvem er han?" Og jegeren svarer: "Ingen vet, men han er en meget vis mann som svarer på alles spørsmål. Han skriver og leser som en meget lærd mann. Han har et vakkert utseende, og selv om han går i huleboerklær ser han ut som en konge, og han er rolig, vennlig og sterk." Så ville de to mennene fortsette på sin ferd og lure på hvem han kunne være.

En dag går en liten gutt og gråter på skoleveien. Plutselig får han se en vakker mann foran seg med et vennlig ansikt. Mannen spør ham: "Hvorfor gråter du, gutten min?" Gutten svarer: "Læreren min har gitt meg noe som jeg skulle skrive av, men jeg har mistet det, og nå kommer jeg til å få skjenn." Bahá’u’lláh (du har kanskje allrede gjettet at det var ham) sa: "Ikke gråt, så skal jeg skrive det for deg." Og han skrev i den lille guttens bok og tørket tårene hans og sendte ham avgårde til skolen glad og lykkelig igjen.

Den lille gutten viste det til læreren sin, som sa: "Hvor fikk du denne avskriften?" Da han hørte den lille guttens fortelling, sa ham: "Dette var ikke noen vanlig eneboer. Dette er skrevet av en kongelig skribent."

Bagdad var langt borte, men historiene om den fantastiske eneboeren i fjellene ble fortalt selv der. Bahá’u’lláhs venner lengtet etter at han skulle komme tilbake for å hjelpe og undervise dem. Så da de hørte fortellingene fra fjellene, visste de at det måtte være Bahá’u’lláh, og noen av dem reiste for å finne ham og be ham komme tilbake.

De fant ham, og han kom faktisk tilbake, og for en stund var alle lykkelige. Snart kom folk strømmende til fra fjern og nær for å treffe Bahá’u’lláh og be ham om å løse deres problemer. Og han svarte på alle deres spørsmål.

Ridván Haven

De onde menneskene som hadde sendt Bahá’u’lláh til Bagdad, håpet at Bahá’u’lláh kom til å dø der. Men da de så at hans berømmelse bare økte, ble de igjen misunnelige og ordnet det slik at han måtte reise et annet sted.

Før han dro, samlet han vennene sine på et sted som ble kalt Ridván. Dette var en grønn have, og de ble der i tolv dager. I løpet av disse dagene skjedde det ting som var fantastiske. Selv om de visste at de snart ville miste Bahá’u’lláh, var det så vidunderlig bare å være nær ham, se ham og høre ham, at de ikke kunne unngå å føle seg lykkelige. Noen av dem sa senere at det var som å leve i himmelen. De var så glade i hverandre at ingen tenkte på seg selv, de ønsket bare å være nær Bahá’u’lláh. De pleide å våke hele natten i tilfelle han skulle ønske noe eller si noe, og hver dag kom de med hundrevis av vakre roser og plasserte dem i og rundt teltet hans for å vise hvor høyt de elsket ham.

Det var slik Bahá’u’lláh var. Straks folk så ham, kjente de seg gladere til sinns, og ingen kunne være selvopptatte eller sure eller gretne eller noe annet enn vidunderlig lykkelige når de var i nærheten av ham.

Tiden kom da Bahá’u’lláh måtte reise, og da ble de ulykkelige og redde for hva som ville skje med dem når han var borte. Men før han dro, snakket han til dem og ba dem om ikke å være triste mer, fordi Bábs løfte, som de hadde husket i alle disse årene, var blitt oppfylt, og han, Bahá’u’lláh, var den lovede.

Da de hørte dette, ble alle vidunderlig glade. Sorgen deres ble til glede, for nå visste de at alt ville gå godt; Gud hadde sendt sin budbringer, den herlige lovede, for å gjøre alle mennesker gode og lykkelige og bringe fred og venneskap til nasjonene.

Men alt ville ikke skje med en gang. Det ville komme mange vonde og vanskelige tider først fordi folk over hele jorden hadde glemt bort Gud – og når slikt skjer, er det nødt til å oppstå vanskeligheter. Men det verste vil være over innen dere er blitt unge menn og kvinner, og dere må være veldig takknemlige mot Bahá’u’lláh for det.

Bahá’u’lláh kommer til Det hellige land

Bahá’u’lláh og hans familie ble ført til Tyrkia. Mens han var der, fortalte han ambassadører og andre viktige mennesker fra alle verdens kanter hvem han var, og at de burde lytte til budskapet fra Gud. Men de brydde seg ikke noe om hva han sa, noe som viser hvor dumme og tåpelige de må ha vært.

Etter en stund bestemte Tyrkias konge, som ble kalt sultan, at Bahá’u’lláh skulle sendes til et annet sted. Og denne gangen var det til et helt spesielt sted. Kan du gjette hvor? Det var Det hellige land, og dette er meget spennende, fordi alle løftene som Guds budbringere hadde gitt i fortiden om "den lovede", sa at han ville tale fra Det hellige land. Nå ble altså Bahá’u’lláh sendt dit av den onde sultanen, og dette viser oss ganske riktig at Guds løfter alltid blir holdt.

Bahá’u’lláh, hans familie og noen venner ble satt i det store fengselet i Akka, som er like ved Karmels berg nede ved stranden. Det er mange sanne og spennende fortellinger herfra som du vil få høre om når du lærer historie.

I Akka var det en stor festning som ble brukt til fengsel, og dit ble Bahá’u’lláh sendt. Du kan fremdeles se selve rommet hvor han var innesperret i to lange år uten å kunne gå ut i frisk luft, uten å se gress og trær, eller spasere langs stranden.

Men han holdt ut alt dette for vår skyld, så vi kunne få høre Guds budskap.

Slik var det altså han kom til Det hellige land. Fiendene hans fortalte folk at han var en ond mann, og at hans venner var tyver og røvere. Men etter en tid skjønte folk bedre. Og hvis du reiser til Det hellige land i dag, vil de fortelle deg hvor vidunderlig han var, og de vil vise deg hans hus og have og stedet hvor han satt fengslet.

På Karmels berg

Da Bahá’u’lláh ble sendt i fengsel, sa han til sine venner: "Frykt ikke. Jeg skal reise telt på Karmels berg."

Nå visste Bahá’u’lláhs venner i Bagdad, Persia og andre steder at han satt i fengsel i Akka. Mange dro da av sted til fots for å treffe ham. Det var en lang og farlig tur. De måtte krysse ørkenen, og de turde ikke nevne at de skulle treffe Bahá’u’lláh, ellers ville fiendene deres ha drept dem. Men de var villige til å satse alt for å se ham igjen.

Da de kom til fengselet kunne de ikke komme særlig nærmere på grunn av soldatene. Men de pleide å stå og stirre på det vesle vinduet til Bahá’u’lláhs rom. Det var gitter foran vinduet og det var høyt oppe i fjerde etasje. Bahá’u’lláh kunne se sine venner stirre lengselsfullt mot fengslet, og han pleide å vinke med hendene til dem gjennom gitteret. Dette var alt de kunne se av ham etter et helt års vandring. Men det gjorde dem så lykkelige at de på hjemveien gjennom ørkenen takket Gud for at de hadde blitt vinket til av Bahá’u’lláh. Du forstår nå hvor høyt de elsket ham.

Bahá’u’lláh satt i dette fengslet i ni år, og så en dag gikk han bare rett ut og ingen stoppet ham. Han gikk opp til Karmels berg og reiste teltet sitt der, akkurat slik han hadde sagt han ville gjøre – og der bodde han i mange dager.

Etter det flyttet han inn i et hus i nærheten på et sted som heter Bahji, som du kan reise til og se en dag. Mange kom for å se ham mens han var der, og selv om han var fange, behandlet alle ham med den største respekt og ærbødighet.

Bahá’u’lláhs Budskap

Budskapet som Bahá’u’lláh brakte fra Gud står i en særstilling, og det betyr svært mye for deg og meg.

Han sa at tiden hadde nå kommet da alle i verden ville bli venner med hverandre, slik at det ikke ble flere kriger og uroligheter. Du husker at Jesus sa: "Elsk din neste (nabo)", ikke sant? Vel, Bahá’u’lláh forklarte at alle på jorden er din nabo i dag – for med store skip og fly kan vi reise og treffe hverandre ganske lett, nesten samme hvor på jorden en bor. Noen mennesker tror at fordi de snakker et bestemt språk og har hvit hudfarge, så må de være bedre enn alle andre. Men Bahá’u’lláh sier at dette ikke betyr noe for Gud. Selv om vi er sorte som afrikaneren, gul som kineseren, eller brun som malaysieren, så er vi alle Guds barn og vi er alle søsken. Gud er vår far og han elsker oss alle, hver eneste en av oss.

En sterk karakter er det viktigste av alt. Det betyr å lære det Guds budbringere har undervist oss, og som Bahá’u’lláh forteller oss på ny. Husker du det? Alltid fortelle sannheten, alltid holde et løfte, være snill og vennlig mot alle; og især aldri ha harde eller uvennlige følelser overfor andre. Dette er av og til veldig vanskelig, men hvis vi tenker på de prøvelser og lidelser som Guds budbringere måtte lide for oss, og hvis vi sier våre bønner hver dag, skal vi kunne klare det.

Bahá’u’lláh sa vi måtte be hver dag. Det å be er som å snakke med Gud. Når vi har lært hvordan det skal gjøres, vil vi komme til å elske det – for Gud elsker oss og hører oss alltid hvis vi er oppriktige. Det beste er å lære de bønner som Bahá’u’lláh og Báb ga oss. Noen av dem er spesielt beregnet for barn; noen er for helbredelse – for å gjøre deg bedre når du er syk, noen er til å hjelp deg å styrke din karakter, noen er for beskyttelse – det vil si å be Gud ta vare på deg, og noen er for å fortelle Gud hvor høyt de elsker ham. Faktisk er det alle slags bønner til alle mulige anledninger.

Bahá’u’lláh var svært glad i barn. Når hans egne barnebarn visste at de skulle på tur med ham neste dag, pleide de å være så opprømte at de ikke fikk sove om natten. Han kunne gi dem pene klær og av og til godterier, og han ønsket at de alltid skulle se rene og velstelte ut.

Han lagde spesielle lover for barn, noe som viser at han elsker dere alle. En av disse er at alle gutter og piker må gå på skolen, så de kan vokse opp og bli flinke og lykkelige. Du ville bare føle deg dum og utenfor hvis du ikke visste noe. Videre sa han at alle gutter og piker må lære et verdensspråk ved siden av sitt eget språk. Verdensspråket har ikke blitt valgt ennå, men det kan skje snart, og så kan alle lære det.

Bahá’u’lláh sa til foreldre at de måtte oppdra barna pent, lære dem om Gud, hvorledes de skal fremsi bønner, og alle de fine tingene som Guds budbringere har fortalt oss. Og så må du gjøre alt det foreldrene dine ber deg om og forsøke å forstå og huske alt det gode de kan lære deg.

Før Bahá’u’lláh fór til himmelen lovet han oss noe og fortalte oss hva vi skulle gjøre etter at han var gått bort. Hans løfte var at en dag, om riktig lenge, vil Gud sende en annen budbringer – for Gud elsker oss så meget at han vil aldri forlate oss for godt uten et budskap.

Og han sa at etter ham skulle vi vende oss mot ‘Abdu’l-Bahá og Beskytteren, og til Universelt Rettferdighetens Hus.

Fortellingen om ‘Abdu’l-Bahá må komme i en annen bok, men den er veldig vakker, og det lever fremdeles mennesker som har møtt ham. Beskytteren bodde i ‘Abdu’l-Bahás hus på Karmels berg, og han bygde vakre gravmæler og haver som alle kan besøke. Alle bahá’íer på jorden så opp til ham og elsket ham høyt. En dag kan kanskje også du reise til Det hellige land og se den vidunderlige haven og bygningene som han lagde. Ville ikke det være fantastisk?

Bahá’u’lláh sa at Gud hadde skapt verden så vakker fordi han ønsket at alle skulle nyte den og være lykkelige. Han sa også at i dag er en herlig tid å leve i, for det er den Lovede Dag. Hvor heldige er ikke vi som lever nå da Bahá’u’lláh er kommet for å gjøre hele verden til ett eneste stort land, og for å gjøre alle menneskene der til venner!

Her er budskapet som Gud sendte oss gjennom Bahá’u’lláh, og hvis du er flink, klarer du å lære det utenat:

"Dere er fruktene på ett tre og bladene på en gren. Behandle hverandre med den største kjærlighet og harmoni, med vennlighet og vennskapelighet."

Jeg håper du har satt pris på alle disse fortellingene. Når du blir eldre, vil du lære mye mer om Guds budbringere og deres vidunderlige lære. Nå er tiden inne til å si adjø.

Adjø!

Bahá'í-troen

Jorden er kun ett land og menneskeheten dets innbyggere

Den offisielle nettsiden for Bahá'í-samfunnet i Norge