Menneskehetens velferd
© Bahá'í Forlag, 1995.
Originalens Tittel: The prosperity of mankind
Oversatt av: Arild Drivdal
ISBN 82-90244-23-0
«Vær omhyggelig oppmerksom på behovene i tiden som dere lever i, og la deres overlegninger dreie seg om dens påtrengende behov og fornødenheter.»
Bahá'u'lláh
Glimt fra innholdet
Historien har så langt hovedsaklig nedtegnet det som stammer, kulturer, klasser og nasjoner har opplevd. I og med at planeten i dette århundre er blitt fysisk forenet og man innser at alle dens beboere er avhengig av hverandre, innledes nå menneskehetens historie som ét folk.
Den lange, sakte siviliseringen av menneskets karakter har vært en sporadisk utvikling, ujevn og ganske visst urettferdig i de materielle fordeler den har gitt. Ikke desto mindre utfordres jordens innvånere nå til å dra nytte av sin kollektive arv for å ta ansvar for utformingen av sin egen fremtid, bevisst og systematisk, utrustet som de er med det rike arvemessige og kulturelle mangfold som har utviklet seg gjennom tidene.
Menneskehetens enhet
Grunnlaget for en strategi som kan engasjere verdens befolkning i å ta ansvar for sin felles skjebne, må være bevisstheten om menneskehetens enhet.
Å legge grunnvollen for en verdenssivilisasjon krever at det skapes lover og institusjoner som er allmengyldige både i beskaffenhet og myndighet. Innsatsen kan begynne kun når tanken om menneskehetens enhet har vunnet helhjertet tilslutning hos dem som beslutningsansvaret ligger hos, og når de beslektede prinsipper utbres gjennom både undervisningssystemer og massemedier.
Menneskehetens lys er rettferdighet
En tidsalder som er vitne til at verdens folk i økende grad får tilgang til informasjon av alle slag og til en mangfoldighet av idéer, vil finne at rettferdighet gjør seg gjeldende som det styrende prinsipp for en vellykket organisering av samfunnet.
De aktuelle menneskelige egenskaper som ærlighet, innsatsvilje og samarbeidsånd lar seg forene med oppnåelsen av uhyre krevende fellesmål når alle undergrupper i samfunnet - ja hvert eneste medlem - kan stole på at man blir beskyttet av normer og er sikret goder som gjelder alle i samme grad.
I alle spørsmål er det viktig å rådslå
Det Bahá'u'lláh oppfordrer til, er en rådslagningsprosess der de enkelte deltakere streber etter å heve seg over sine egne synspunkter for å fungere som medlemmer av en gruppe med egne interesser og mål. i en slik atmosfære som preges av både oppriktighet og høflighet, tilhører idéer ikke den som unnfanger dem i løpet av diskusjonen, men gruppen som helhet, og den kan gripe fatt i, forkaste eller omarbeide dem ut fra hva som best synes å tjene det mål man arbeider mot.
Rådslagning lykkes i den grad alle deltakere støtter de beslutninger man kommer fram til uten hensyn til de individuelle synspunkter som de bragte inn i diskusjonen. Under slike omstendigheter vil en tidligere beslutning lett kunne vurderes på nytt dersom den i lys av senere erfaring skulle vise seg å være mangelfull.
Dialog mellom relgion og vitenskap
Gjennom den skrevne historie har den menneskelige bevissthet støttet seg til to grunnleggende kunnskapssytemer: vitenskap og religion. Siden utfordringen består i å styrke menneskeheten gjennom en veldig økning i tilgangen på kunnskap, så må strategien utformes rundt en vedvarende og stadig mer intens dialog mellom vitenskap og religion.
Materielle fordeler og bestrebelser kan ikke betraktes som mål i seg selv
Den viktigste rolle som økonomiske anstengelser må spille i utviklingen, ligger i å utstyre personer og institusjoner med midlene som de kan bruke for å nå utviklingens egentlige mål, nemlig å legge grunnlaget for en ny samfunnsorden som kan kultivere de grenseløse muligheter som ligger latent i den menneskelige bevissthet.
En forpliktelse til å opprette full likestilling mellom menn og kvinner på alle livets områder og på alle nivå i samfunnet, vil være av sentral betydning for at bestrebelsene på å utvikle og gjennomføre en global utviklingsstrategi skal krones med hell.
Vi må se alt i et globalt perspektiv
Ned gjennom historien er makt - til tross for teologisk og ideologisk motiverte forsikringer om det motastte - stort sett blitt tolket som et fortrinn som personer eller grupper har nytt godt av. Denne tolkningen av makt er blitt uløslig forbundet med den splittelses- og konfliktkultur som har kjennetegnet menneskeslekten i de siste årtusener.
Samfunnets institusjoner vil lykkes i å utløse og lede de evner som ligger latent i bevisstheten hos verdens befolkning, i samme utstrekning som myndighetsutøvelsen styres av prinsipper som harmoniserer med de interesser en menneskeslekt i hurtig modning etter hvert utvikler.
En ny verden kjemper for å bli født
Menneskenes forhold rystes nå av en intens uro uten sidestykke, og mange av dens følger er uhyre ødeleggende. En verden er i ferd med å dø, og en ny kjemper for å bli født. Det som kreves av verdens folkeslag, er et mål av tro og besluttsomhet tilsvarende de veldige krefter som denne åndelige vår for menneskeheten er blitt forlenet med.
Forord
Mens det tyvende århundre raskt nærmer seg sin avslutning, skjer det en tydelig økning i de bestrebelser som regjeringer og folk gjør for å nå frem til en felles forståelse av spørsmål som gjelder menneskehetens fremtid.
Konferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, Menneske-rettighetskonferansen i Wien i 1993, Den internasjonale befolknings- og utviklingskonferansen i Kairo i 1994, det kommende toppmøte om sosial utvikling i København i mars 1995, som vil bli etterfulgt av Den fjerde verdenskonferanse om kvinner i Peking i september, er tydelige tegn på denne økningen. Disse begivenhetene er som kronen på verket i forhold til de mangfoldige aktiviteter som finner sted i forskjellige deler av verden, og som engasjerer et bredt spekter av ikke-statlige organisasjoner og nettverk i en intens søken etter verdier, ideer og praktiske tiltak som kan øke utsiktene til en fredelig utvikling for alle folkeslag.
I disse bestrebelsene kan man ane at fremdriftstempoet øker for en gryende enhet i tenkningen rundt globale foretagender, som våre hellige skrifter beskriver virkeliggjørelsen av som ett av de enhetens lys som vil opplyse veien til fred. Bahá’íene rundt om i verden blir naturligvis oppmuntret av disse lovende tendensene og vil i økende omfang fortsette å støtte dem moralsk og praktisk ut fra sine muligheter.
Det Universelle Rettferdighetens Hus
23. januar, 1995
Menneskehetens velferd
I en grad man et tiår tilbake ikke kunne forestille seg, er idealet verdensfred nå i ferd med å anta form og substans. Hindringer som det lenge syntes umulig å fjerne, har falt sammen på menneskehetens vei. Tilsynelatende fastlåste konflikter har begynt å gi etter for prosesser som anvender rådslagning og sikter mot en løsning. En villighet til å møte militær aggresjon med forenet internasjonal handling avtegner seg. Resultatet er at det både hos menneskehetens store flertall og hos mange verdensledere er vakt en grad av håp for planetens fremtid som nesten var blitt slukket.
Over hele verden streber veldige intellektuelle og åndelige krefter etter å komme til uttrykk, krefter som bygger seg opp til et press i direkte samsvar med de senere tiårs frustrasjoner. Overalt øker tegnene på at jordens folk lengter etter en slutt på konflikter og på den lidelse og ødeleggelse som intet land lenger er skjermet mot. Disse tiltagende impulser i retning av forandring må gripes og ledes i retning av å overvinne de gjenværende skranker som sperrer veien for å virkeliggjøre den urgamle drømmen om verdensfred. Den viljes anspennelsen som en slik oppgave krever, lar seg ikke mobilisere kun ved å appellere til innsats mot de utallige onder som hjemsøker samfunnet. Den må anspores av en visjon om menneskelig velferd i begrepets videste forstand – en ny bevissthet om de muligheter for åndelig og materielt velvære som nå er bragt innen rekkevidde. Den må komme alle planetens innvånere til gode, uten forskjellsbehandling, uten at det settes betingelser som ikke har noe å gjøre med de grunnleggende mål for en slik omorganisering av menneskenes forhold.
Historien har så langt hovedsakelig nedtegnet det som stammer, kulturer, klasser og nasjoner har opplevd. I og med at planeten i dette århundre er blitt fysisk forenet og man innser at alle dens beboere er avhengige av hverandre, så innledes nå menneskehetens historie som ett folk. Den lange, sakte siviliseringen av menneskets karakter har vært en sporadisk utvikling, ujevn og ganske visst urettferdig i de materielle fordeler den har gitt. Ikke desto mindre utfordres jordens innvånere nå til å dra nytte av sin kollektive arv for å ta ansvar for utformingen av sin egen fremtid, bevisst og systematisk, utrustet som de er med det rike arvemessige og kulturelle mangfold som har utviklet seg gjennom tidene.
Det er urealistisk å tenke seg at visjonen for sivilisasjonens neste utviklingstrinn lar seg utforme uten en grundig ny gjennomgang av de holdninger og forutsetninger som i dag ligger til grunn for måten sosial og økonomisk utvikling gripes an på. På det mest åpenbare plan vil en slik ny gjennomtenkning måtte ta for seg praktiske anliggender innenfor retningsvalg, ressursutnyttelse, planleggingsmåter, gjennomføringsmetodikk og organisasjon. Men etter hvert som den skrider frem, vil det snart dukke opp grunnleggende spørsmål om de langsiktige mål man skal arbeide mot, om de sosiale strukturer som kreves, om de utviklingsmessige konsekvenser av prinsippene om sosial rettferdighet, om hva slags kunnskap som skal til for å gjennomføre en varig forandring, og hvilken rolle den skal spille. Faktisk vil en slik ny gjennomgang bli drevet til å søke en bred samstemmig forståelse av selve menneskenaturen.
To diskusjonsveier leder direkte til alle disse spørsmål, om de er av begrepsmessig eller praktisk art, og det er ved en vandring langs disse to veiene vi på de følgende sider ønsker å utforske temaet global utviklingsstrategi. Den første gjelder de rådende oppfatninger om utviklingsprosessens natur og hensikt, den annen de roller som er tildelt dens ulike hovedaktører.
De forutsetninger som styrer det meste av dagens utviklingsplanlegging, er i alt vesentlig materialistiske. Det vil si at utviklingens hensikt defineres derhen at man i alle samfunn skal lykkes i å fremdyrke de midler til materiell velstand som gjennom prøving og feiling allerede har kommet til å prege visse områder av verden. Nå forekommer faktisk tillempninger i tenkningen rundt utvikling; man tilpasser seg forskjeller i kultur og politisk system og reagerer på de urovekkende farer som forringelsen av miljøet utgjør. Men likevel blir de underliggende materialistiske forutsetningene i alt vesentlig stående uimotsagt.
Nå mot slutten av tyvende århundre er det ikke lenger mulig å bevare troen på at menneskehetens behov kan dekkes av den tilnærmingsmåten til sosial og økonomisk utvikling som den materialistiske livsoppfatning har gitt opphav til. Optimistiske spådommer om forandringene den ville avstedkomme, er blitt borte i den stadig bredere avgrunnen som skiller levestandarden hos en liten og relativt sett stadig minkende minoritet av verdens innvånere fra fattigdommen som det store flertall av klodens befolkning opplever.
Denne økonomiske krisen uten sidestykke gjenspeiler – sammen med det sosiale sammenbrudd den har bidratt til å skape – en dyptsittende vrangforestilling om selve menneskenaturen. For det gjensvar som den herskende ordens motivasjonsfaktorer har maktet å fremkalle hos folk, ligger på et nivå som ikke bare er utilstrekkelig, men som synes å være neste irrelevant i forhold til det som skjer i verden. Det blir demonstrert for oss at med mindre samfunnsutviklingen finner en hensikt bortenfor en blott og bar bedring av materielle kår, så vil den mislykkes i å nå selv dette målet. Denne hensikt må søkes i åndelige livs- og motivasjonsdimensjoner som hever seg over et stadig skiftende økonomisk landskap og en kunstig påtvunget inndeling i slike samfunn som er "utviklet" og slike som er "i utvikling".
Etter hvert som utviklingens hensikt omdefineres, vil det også bli nødvendig å se nok en gang på antagelsene om hvilke roller hovedaktørene i prosessen bør spille. Den avgjørende rollen for styresmaktene, uansett nivå, trenger ingen utdypning. Men kommende generasjoner vil finne det bortimot ufattelig at utviklingsplanleggingen skulle betrakte størstedelen av menneskeheten i alt vesentlig som mottagere av de fordeler som bistand og opplæring gir, og det i en tidsalder som hyller en filosofi om likeverd og beslektede demokratiske prinsipper. Til tross for at man godtar deltagelse som prinsipp, er beslutningsområdet som overlates til størstedelen av verdens befolkning, i beste fall sekundært og begrenser seg til valgmuligheter utformet av organer som er utilgjengelige for dem og bestemt av målsetninger som ofte er uforenlige med deres egen virkelighetsoppfatning.
Denne tilnærmingsmåten bifalles til og med av den etablerte religion om ikke eksplisitt, så dog implisitt. Den rådende religiøse tenkning, bebyrdet som den er med patriarkalske tradisjoner, synes ute av stand til å omsette en uttalt tro på menneskenaturens åndelige dimensjoner i tillit til menneskehetens kollektive evne til å heve seg over materielle kår.
En slik holdning overser betydningen av det som sannsynligvis er vår tids viktigste sosiale fenomen. Hvis det er sant at verdens regjeringer streber etter å bygge en ny global verdensorden via De forente nasjoners system, så er det like sant at verdens folkeslag oppildnes av den samme visjon. Deres gjensvar er kommet i form av en plutselig oppblomstring av utallige bevegelser og organisasjoner for sosial forandring på det lokale, regionale og internasjonale plan. Menneskerettigheter, fremskritt for kvinner, de sosiale krav til en bærekraftig økonomisk utvikling, overvinnelsen av fordommer, barns moralske oppdragelse, lese- og skriveferdighet, grunnleggende helsestell og en mangfoldighet av andre viktige anliggender målbæres med inntrengende styrke av organisasjoner støttet av et økende antall mennesker over hele kloden.
Denne responsen fra verdens folk selv på tidens skrikende behov er en gjentagelse av appellen som Bahá’u’lláh istemte for over hundre år siden: "Vær omhyggelig oppmerksom på behovene i tiden som dere lever i, og la deres overlegninger dreie seg om dens påtrengende behov og fornødenheter." Forvandlingen i måten som store grupper av vanlige mennesker betrakter seg selv på – et skifte som er dramatisk brått i siviliasjonshistorisk perspektiv – reiser grunnleggende spørsmål om den rolle som er tildelt menneskeheten i sin alminnelighet i planleggingen av planetens fremtid.
I
Grunnlaget for en strategi som kan engasjere verdens befolkning i å ta ansvar for sin felles skjebne, må være bevisstheten om menneskehetens enhet. Tanken om at menneskeheten utgjør ett folk er populært sagt skuffende enkel, men byr på grunnleggende utfordringer for måten de fleste institusjoner i dagens samfunn fungerer på. Konflikt om den opptrer i form av det sivile styringsverksmotsetningsorienterte – struktur, prosedyreprinsippet som preger størstedelen av sivilretten, en glorifisering av kampen mellom klasser og andre sosiale grupper eller konkurranseånden som dominerer så meget av det moderne liv er godtatt som drivkraften bak samhandling mellom mennesker. Dette representerer enda et uttrykk innenfor sosial organisering for den materialistiske livsforståelse som i økende grad har befestet seg i løpet av de siste to hundre år.
I et brev som Bahá’u’lláh stilet til dronning Victoria for vel hundre år siden, anvendte han en analogi som peker på den eneste modellen som byr på et overbevisende løfte for organiseringen av et planetarisk samfunn: Han sammenlignet verden med det menneskelige legeme. Det finnes faktisk ikke noen annen modell i den sansbare verden som vi med rimelighet kan se hen til. Det menneskelige samfunn er ikke sammensatt av en mengde celler som kun har utviklet seg ulikt, men av sammenslutninger av enkeltmennesker, hver enkelt av dem utrustet med intelligens og vilje. Ikke desto mindre illustrerer de funksjonsmåter som kjennetegner menneskets biologiske natur, grunnleggende prinsipper i tilværelsen. Det fremste av disse er prinsippet om enhet i mangfoldighet. Paradoksalt nok er det nettopp helheten og kompleksiteten i det system som utgjør det menneskelige legeme – og kroppscellenes fullkomne integrasjon i det – som gjør at de spesielle evner i hver enkelt av disse komponentene fullt ut kan komme til uttrykk. Ingen celle lever adskilt fra kroppen, hverken når den bidrar til kroppens funksjon eller når den får sin andel av helhetens velvære. Det fysiske velvære som oppnås på denne måten, finner sin hensikt i at menneskets bevissthet kan komme til uttrykk. Det vil altså si at hensikten med biologisk utvikling hever seg over den blotte eksistensen av legemet og dets deler.
Det som gjelder for enkeltmenneskets liv, har sine paralleller i menneskenes samfunn. Menneskearten er et organisk hele og står fremst i utviklings-prosessen. At den menneskelige bevissthet nødvendigvis virker gjennom et uendelig mangfold av individuelle sinn og motivasjoner, svekker på ingen måte dens grunnleggende enhet. Faktisk er det nettopp en iboende mangfoldighet som skiller enhet fra ensartethet eller ensformighet. Det verdens folkeslag gjennomgår i dag, sa Bahá’u’lláh, er sin kollektive overgang til voksen alder, og det er gjennom denne fremvoksende modenheten hos menneskeslekten at prinsippet om enhet i mangfoldighet vil finne sitt fulle uttrykk. Den sosiale organisasjonsprosessen har, fra sin tidligste begynnelse i befestningen av familielivet, gradvis beveget seg fra enkle klan- og stammestrukturer gjennom mangfoldige former for bysamfunn til den endelige fremveksten av nasjonalstaten, der hvert trinn har åpnet for en mengde nye muligheter for menneskets evneutøvelse.
Det er åpenbart at menneskeslektens fremskritt ikke har skjedd på bekostning av menneskenes individuelle særpreg. I takt med økende sosial organisering har det skjedd en tilsvarende utvidelse av mulighetene for at enkeltmenneskets slumrende evner kan komme til uttrykk. Siden forholdet mellom den enkelte og samfunnet er gjensidig, må forvandlingen som nå behøves, skje samtidig i menneskets bevissthet og i samfunnsinstitusjonenes struktur. Det er i mulighetene som denne dobbelte omstillingsprosessen byr på, at en global utviklingsstrategi vil finne sin hensikt. I denne avgjørende fase i historien må denne hensikten være å legge et varig grunnlag for en gradvis utforming av en planetarisk sivilisasjon.
Å legge grunnvollen for en verdenssivilisasjon krever at det skapes lover og institusjoner som er almengyldige både i beskaffenhet og myndighet. Innsatsen kan begynne kun når tanken om menneskehetens enhet har vunnet helhjertet tilslutning hos dem som beslutningsansvaret ligger hos, og når de beslektede prinsipper utbres gjennom både undervisningssystemer og massemediene. Når man først har krysset denne terskelen, vil man ha satt i gang en prosess som gjør det mulig å dra verdens folkeslag inn i oppgaven med å utforme felles mål og forplikte seg til å nå dem. Bare en så grunnleggende kursendring kan beskytte også dem mot rasekampens og religionsstridens demoner fra arilds tid. Kun gjennom den gryende bevisstheten om at de utgjør ett folk, vil planetens beboere bli i stand til å vende seg bort fra de konfliktmønstre som har dominert fortidens samfunnsorganisering, og begynne å lære seg samarbeid og forsoning. "Menneskehetens velbefinnende," skriver Bahá’u’lláh, "dens fred og trygghet, lar seg ikke oppnå med mindre og før enn dens enhet blir fast grunnfestet."
II
Rettferdighet er den eneste kraft som kan omsette den gryende bevissthet om menneskehetens enhet i en felles vilje som vil gjøre det mulig å arbeide fortrøstningsfullt med å opprette de nødvendige strukturer for et globalt samfunnsliv. En tidsalder som er vitne til at verdens folk i økende grad får tilgang til informasjon av alle slag og til en mangfoldighet av ideer, vil finne at rettferdighet gjør seg gjeldende som det styrende prinsipp for en vellykket organisering av samfunnet. Stadig oftere vil forslag med planetens utvikling for øye måtte underkaste seg objektiv belysning fra den standard som en slik utvikling krever.
På det individuelle plan er rettferdighet den sjelsevne hos mennesket som setter hver enkelt i stand til å skjelne sannhet fra usannhet. I Guds øyne, hevder Bahá’u’lláh, er rettferdighet "elsket høyest av alt" siden den lar den enkelte se med egne øyne fremfor med andres, vite ved egen kunnskap fremfor ved sin nestes eller sin gruppes kunnskap. Den krever at man er rettsindig i sin vurdering og rettskaffen i sin omgang med andre, og er således en stadig om enn krevende ledsager i livets daglige gjøremål.
På gruppeplanet er sansen for rettferdighet det uunnværlige kompass i den kollektive beslutningsprosess, for den er det eneste middel til å oppnå enhet i tanke og handling. Så langt fra å oppmuntre til den straffelyst som i tidligere tider ofte har lånt rettferdighetens navn og fremstått i dens drakt, så er rettferdighet det praktiske uttrykk for en bevissthet om at for menneskets fremgang er individets og samfunnets interesser uløselig forbundet. I den grad man blir opptatt av rettferdighet som en ledetråd for menneskelig samkvem, befordres et rådslagningsklima som gjør det mulig å foreta en uhildet vurdering av valgmuligheter og velge hensiktsmessige handlemåter. I et slikt klima er det langt mindre sannsynlig at de stadig tilbakevendende tendensene til manipulasjon og partivesen vil påvirke beslutningsprosessen.
Dette har vidtrekkende følger for sosial og økonomisk utvikling. Om man er opptatt av rettferdighet, så beskytter det oppgaven med å definere fremgang mot fristelsen til å ofre velferd for menneskehetens flertall og tilmed for planeten selv til fordel for den vinning som teknologiske gjennombrudd kan gjøre tilgjengelig for privilegerte minoriteter. I skissering og planlegging sikrer den at begrensede ressurser ikke omdirigeres til gjennomføring av prosjekter som er samfunnets sosiale og økonomiske prioriteringer uvedkommende. Fremfor alt er det bare slike utviklingsprogram som sees å dekke behovene hos det store flertall av menneskeheten og å være rettferdige og rimelige i sin målsetning, som kan ha håp om å skape et forpliktende engasjement hos dette flertallet, som gjennomføringen jo avhenger av. De aktuelle menneskelige egenskaper som ærlighet, innsatsvilje og samarbeidsånd lar seg spenne inn i oppnåelsen av uhyre krevende fellesmål når hvert medlem av samfunnet – ja, hver eneste av dets undergrupper – kan stole på at det blir beskyttet av normer og er sikret goder som gjelder alle i likt monn.
Et kjernepunkt i diskusjonen om en strategi for sosial og økonomisk utvikling er derfor spørsmålet om menneskerettigheter. Utformingen av en slik strategi krever at arbeidet for menneskerettigheter befries fra den falske sort-hvitt tenkningens grep, hvor det så lenge har vært holdt som gissel. Omtanke for at enkeltmennesket bør nyte den tanke- og handlefrihet som leder til vedkommendes egen vekst, rettferdiggjør ikke at man hengir seg til den individualismedyrkelsen som i høy grad forkvakler så mange av livets områder i vår tid. At man er opptatt av å sikre velferden for samfunnet som helhet, krever heller ikke at man guddommeliggjør staten som den formentlige kilde til menneskehetens velferd. Langt derifra dette århundrets historie viser altfor tydelig at slike ideologier og de partiprogram som de gir opphav til, selv har vært hovedfiendene for de interesser de påstår seg å tjene. Kun innenfor rammen av en rådslagningsstruktur gjort mulig av bevisstheten om menneskehetens organiske enhet kan alle aspekter av menneskerettsengasjementet finne et rettmessig og skapende uttrykk.
Det organ som i dag har fått seg tildelt oppgaven med å skulle skape denne strukturen og med å frigjøre arbeidet for menneskerettigheter fra dem som ville utnytte det til egen fordel, er det system av internasjonale institusjoner som ble født av tragediene i to ødeleggende verdenskriger og opplevelsen av verdensomspennende økonomisk sammenbrudd. Betegnende nok er begrepet "menneskerettigheter" kommet i vanlig bruk først etter at De forente nasjoners charter ble offentliggjort i 1945 og etter at Den alminnelige men neskerettighetserklæring ble vedtatt tre år senere. I disse epokegjørende dokumenter gis det en formell anerkjennelse av at det hersker et gjensidig avhengighetsforhold mellom respekt for sosial rettferdighet og opprettelsen av verdensfred. Det faktum at erklæringen ble vedtatt uten å få én stemme mot seg i Hovedforsamlingen, forlenet den fra starten av med en autoritet som har økt jevnt i de mellomliggende år.
Den aktivitet som er tettest forbundet med bevisstheten som utmerker menneskets natur, består i at den enkelte utforsker virkeligheten selv. Friheten til å undersøke tilværelsens hensikt og til å utvikle de naturlige talenter hos mennesket som gjør denne oppnåelig, trenger beskyttelse. Menneskene må ha frihet til å vite. At en slik frihet ofte blir misbrukt, og at dette misbruket befordres på det groveste av sider ved dagens samfunn, svekker på ingen måte gyldigheten av impulsen selv.
Det er denne særegne impuls i menneskets bevissthet som er opphav til det moralske imperativ bak formuleringen av mange av rettighetene nedfelt i den alminnelige erklæringen og i beslektede pakter. Skolegang for alle, bevegelsesfrihet, tilgang til informasjon og anledning til å delta i det politiske liv er alle sammen sider ved erklæringens funksjon som krever en uttrykkelig garanti fra det internasjonale samfunns side. Det samme gjelder for tanke- og trosfrihet, inkludert religionsfrihet, sammen med retten til å ha egne meninger og til å gi uttrykk for dem på behørig vis.
Siden menneskeheten som gruppe er en og udelelig, blir hvert medlem av slekten betrodd i helhetens forvaring når det fødes inn i verden. Dette vergemålet utgjør det moralske grunnlag for flesteparten av de øvrige rettigheter hovedsakelig av økonomisk og sosial art som De forente nasjoners apparat forsøker å definere på tilsvarende vis. Sikkerhet for familie og hjem, rett til eiendom og privatliv følger alle av et slikt vergemål. Forpliktelsene for samfunnet strekker seg til å sørge for arbeid, mentalt og fysisk helsestell, sosial omsorg, rettferdige lønninger, hvile og rekreasjon og til å oppfylle en mengde andre rimelige forventninger fra de enkelte medlemmers side.
Prinsippet om et kollektivt vergemål gir også opphav til den enkeltes rett til å forvente at slike kulturelle forhold som er vesentlige for vedkommendes identitet, beskyttes av nasjonal og internasjonal lovgivning. På en måte som ligner rollen som den samlede masse av arveanlegg spiller i det biologiske liv for menneskeheten og dens miljø, har det enorme vell av kulturelt mangfold som man har oppnådd i løpet av tusenvis av år, avgjørende betydning for den sosiale og økonomiske utvikling for en menneskeslekt som nå er inne i sin kollektive overgang til voksen alder. Det representerer en arv som må få bære sin frukt i en global sivilisasjon. På den ene side trenger kulturelle uttrykk å beskyttes mot å bli kvalt av de materialistiske påvirkninger som for tiden råder grunnen. På den annen side må kulturer gis mulighet til å påvirke hverandre gjensidig i stadig skiftende sivilisasjonsmønstre uten å bli manipulert i partipolitisk øyemed.
"Menneskenes lys er rettferdighet," sier Bahá’u’lláh. "Slukk det ikke med undertrykkelsens og tyranniets motbør. Hensikten med rettferdighet er å skape fred mellom menneskene. Den guddommelige visdoms osean bølger i dette opphøyede ord, mens verdens bøker ikke kan romme dets innerste betydning."
III
For at den menneskerettighetsstandard som nå er under utforming av nasjonenes samfunn, skal kunne bli utbredt og etablert som en rådende internasjonal norm, er det påkrevet med en grunnleggende redefinering av menneskets forhold. Dagens begreper om hva som er naturlig og passende i ulike forhold mellom menneskene selv, mellom mennesket og naturen, mellom den enkelte og samfunnet og mellom samfunnets medlemmer og dets institusjoner – gjenspeiler for ståelsesnivåer som menneskeslekten har nådd i løpet av tidligere og mindre modne stadier i sin utvikling. Hvis menneskeheten virkelig er i ferd med å nå voksen alder, hvis alle planetens beboere utgjør ett folk, hvis rettferdighet skal bli det herskende prinsipp for samfunnsmessig organisering, så vil de eksisterende begreper, som ble født av uvitenhet om disse gryende realiteter, måtte omskapes.
Bevegelsen i denne retning har bare så vidt begynt. Etter hvert som den utvikler seg videre, vil den lede til en ny forståelse av familiens natur og av medlemmenes rettigheter og ansvar. Den vil totalt forvandle kvinnenes rolle på alle nivåer i samfunnet. Den vil medvirke sterkt til å endre folks forhold til det arbeid de utfører og forståelsen av økonomisk aktivitet i deres liv. Den vil avstedkomme vidtrekkende forandringer i styringen av menneskelige anliggender og i de institusjoner som er skapt for å gjennomføre den. Gjennom dens innflytelse vil det skje en økende rasjonalisering av arbeidet i samfunnets ikke-statlige organisasjoner, som raskt øker i antall. Den vil sikre at det skapes et lovverk som vil beskytte både miljøet og utviklingsbehovet for alle folk. Til sist vil den omstrukturering eller omforming av FN- systemet som denne bevegelsen allerede er i ferd med å avstedkomme, utvilsomt føre til at det opprettes en verdensføderasjon av nasjoner med egne lovgivende, dømmende og utøvende organer.
Sentralt i oppgaven med å skulle danne nye begreper om ordningen av menneskenes forhold står prosessen som Bahá’u’lláh omtaler som rådslagning. "I alle ting er det nødvendig å rådslå," lyder hans råd. "Det modne stade for forstandens gave gjøres åpenbart gjennom rådslagning."
Den standard for sannhetssøken som denne prosessen krever, ligger langt bortenfor de mønstre for forhandling og kompromiss som gjerne preger dagens diskusjon av menneskelige anliggender. Den lar seg ikke oppnå gjennom den protestkultur som utgjør et annet alminnelig utbredt trekk ved dagens samfunn – ja, faktisk virker denne kulturen som en bremsende faktor. Debatt, propaganda, fiendebegrepet som metode, hele det partibaserte apparat – disse ting som lenge har vært så velkjente trekk ved kollektiv handling, er alle i bunn og grunn til skade for sin hensikt: nemlig å nå en samstemmig oppfatning av hva som er sant i en gitt situasjon og hva som er det klokeste handlingsvalg blant de muligheter som til enhver tid er åpne.
Det Bahá’u’lláh oppfordrer til, er en rådslagningsprosess der de enkelte deltagere streber etter å heve seg over sine respektive synspunkter for å fungere som medlemmer av en gruppe med egne interesser og mål. I en slik atmosfære, som preges av både oppriktighet og høflighet, tilhører ideer ikke den som unnfanger dem i løpet av diskusjonen, men gruppen som helhet, og den kan gripe fatt i, forkaste eller omarbeide dem ut fra hva som best synes å tjene det mål man arbeider mot. Rådslagning lykkes i den grad alle deltagere støtter de beslutninger man kommer frem til uten hensyn til de individuelle synspunkter som de bragte inn i diskusjonen. Under slike omstendigheter vil en tidligere beslutning lett kunne vurderes på nytt dersom den i lys av senere erfaring skulle vise seg å være mangelfull.
Betraktet i et slikt lys er rådslagning det virksomme uttrykk for rettferdighet i menneskelige anliggender. Så avgjørende er dens betydning for vellykket fellesinnsats at den må utgjøre et grunntrekk ved en gjennomførbar strategi for sosial og økonomisk utvikling. Ja, faktisk oppnår man effektiv deltagelse fra de mennesker som ved sitt engasjement og sin innsats avgjør om en slik strategi lykkes, først når rådslagning gjøres til det organiserende prinsipp for ethvert prosjekt. "Intet menneske kan nå sitt sanne stade," lyder Bahá’u’lláhs råd, "unntatt ved sin rettferdighet. Ingen kraft kan eksistere uten gjennom enhet. Ingen velferd og intet velvære kan oppnås uten ved rådslagning."
IV
Oppgavene som knytter seg til utviklingen av et globalt samfunn, krever en yteevne på et nivå som ligger langt over alt det menneskeslekten hittil har vært i stand til å prestere. Å nå et slikt plan vil kreve en enorm utvidelse av tilgangen til kunnskap for enkeltpersoner så vel som for sosiale organisasjoner. Alminnelig skolegang vil være en uunnværlig bidragsyter til denne evnebyggende prosessen, men innsatsen vil lykkes kun når menneskenes forhold blir omorganisert på en slik måte at både enkeltpersoner og grupper på alle samfunnsområder settes i stand til å tilegne seg kunnskap og til å anvende den i utformingen av disse forholdene.
Gjennom den skrevne historie har den menneskelige bevissthet støttet seg til to grunnleggende kunnskapssystemer som dens iboende muligheter i økende grad er kommet til uttrykk gjennom: vitenskap og religion. Gjennom disse to virkefeltene er menneskeslektens erfaring blitt organisert, dens omgivelser tolket, dens slumrende evner utforsket og dens moralske og intellektuelle liv bibragt disiplin. De har virket som sivilisasjonens egentlige opphav. I tilbakeblikkets klarere perspektiv er det enn videre åpenbart at denne todelte struktur har vært mest effektiv i de perioder da religion og vitenskap, innenfor sine respektive områder, var i stand til å opptre samlet.
Siden vitenskapen i dag betraktes med respekt fra så godt som alle hold, er det ikke nødvendig å utdype dens legitimitet. Når det dreier seg om en strategi for sosial og økonomisk utvikling, så er spørsmålet snarere hvordan man skal organisere den vitenskapelige og teknologiske aktivitet. Hvis man hovedsakelig betrakter det aktuelle arbeidet som et felt forbeholdt etablerte elitegrupper med tilhold i et lite antall land, er det åpenbart at den enorme kløften som en slik ordning allerede har skapt mellom verdens rike og fattige, bare vil fortsette å utvide seg, med de katastrofale følger for verdensøkonomien som allerede er anført. Ja, dersom størstedelen av menneskeheten fortsatt skulle bli betraktet hovedsakelig som brukere av vitenskapens og teknologiens produkter skapt andre steder, så ville de programmer som angivelig er ment å skulle imøtekomme deres behov, egentlig ikke kunne kalles "utvikling".
Derfor er det en sentral – og svært stor – utfordring å utvide den vitenskapelige og teknologiske virksomhet. Såpass kraftige virkemidler for sosial og økonomisk forandring må ikke lenger fortsette å være de begunstigede samfunnslags arvegods, men må organiseres slik at de lar folk overalt delta i en slik virksomhet etter evne. I tillegg til at det skapes programmer som gjør den nødvendige utdannelse tilgjengelig for alle som kan ha utbytte av den, så vil en slik omorganisering kreve at det opprettes levedyktige undervisningssentre i hele verden institusjoner som vil øke evnen hos verdens folk til å delta i utviklingen og anvendelsen av kunnskap. Utviklingsstrategien må, samtidig som den erkjenner de store forskjellene mellom de enkeltes evner, sette seg som et viktig mål å gjøre det mulig for alle jordens beboere å få tilgang på like fot til prosessene vitenskap og teknologi, som er deres medfødte fellesrett. Kjente argumenter for å bevare status quo svekkes dag for dag i takt med at den stadig raskere revolusjonen innen kommunikasjonsteknologi nå bringer informasjon og opplæring innen rekkevidde for et stort antall mennesker rundt om på kloden, hvor de enn måtte befinne seg og hvilken kulturell bakgrunn de enn måtte ha.
Utfordringene som møter menneskeheten i dens religiøse liv, er like avskrekkende, selv om de er av en annen art. For det store flertall av verdens befolkning er tanken om at menneskenaturen har en åndelig dimensjon – ja, at dens identitet er åndelig i sin grunn – en sannhet som ikke trenger noe bevis. Dette er en virkelighetsoppfatning som kan gjenfinnes i sivilisasjonens tidligste vitnesbyrd, og som er blitt dyrket i tusenvis av år av hver eneste av de store religiøse tradisjoner i menneskehetens fortid. Denne dimensjons varige prestasjoner innenfor lovgivning, i de skjønne kunster og i foredlingen av samkvemmet mellom mennesker er det som gir historien substans og mening. I en eller annen form utgjør dens tilskyndelser en daglig påvirkning i livet for de fleste mennesker på jorden, og de lengsler den vekker er både uutslukkelige og umåtelig sterke, slik dagens begivenheter rundt om i verden så dramatisk viser.
Det burde derfor synes innlysende at bestrebelser av ethvert slag for å fremme menneskets fremgang må forsøke å utnytte egenskaper som er så alminnelig utbredt og så uhyre kreative. Hvorfor har så ikke de åndelige spørsmål som møter menneskeheten, stått sentralt i utviklingsdebatten? Hvorfor har flesteparten av de høyest prioriterte punkter – ja, faktisk flesteparten av de underliggende forutsetninger på den internasjonale dagsorden for utvikling så langt vært bestemt av materialistiske verdenanskuelser som kun små minoriteter blant jordens befolkning er tilhengere av? Hvor stor vekt kan man legge på en påstått troskap mot prinsippet om almen deltagelse som benekter gyldigheten av den kulturelle erfaring som utgjør deltagernes særpreg?
Man kan nok hevde at siden åndelige og moralske spørsmål historisk sett har vært forbundet med rivaliserende teologiske doktriner som unndrar seg objektiv bevisføring, så ligger disse spørsmålene utenfor rammen av det internasjonale samfunns utviklingsinteresser. Å innrømme dem noen rolle av betydning ville bety å åpne døren for nettopp de dogmatiske innflytelser som har gitt næring til sosial konflikt og stilt seg hindrende i veien for menneskets fremgang. Det er uten tvil en viss grad av sannhet i et slikt argument. Talsmenn for verdens ulike teologiske systemer bærer et tungt ansvar, ikke bare for det vanry som tro som sådan er kommet i hos mange progressive tenkere, men også for de hemninger og forvrengninger som er skapt i menneskehetens pågående dialog om åndelig mening. Men å slutte at svaret ligger i å motarbeide undersøkelsen av den åndelige virkelighet og i å se bort fra de dypeste røtter for menneskets motivasjon, er en selvinnlysende villfarelse. I den grad en slik sensur har vært gjennomført i nyere historie, har dens eneste virkning vært å legge utformingen av menneskehetens fremtid i hendene på en ny rettroenhet, en som hevder at sannhet ikke har med moral å gjøre og at kjensgjerninger er uavhengige av verdier.
For den jordiske tilværelses vedkommende har mange av religionens største ytelser vært av moralsk art. Gjennom dens lære og ved de menneskers liv som eksempler som er blitt opplyst av denne lære, har mengdevis av mennesker i alle tidsaldre og i alle land utviklet evnen til å elske. De har lært seg å disiplinere den dyriske siden av sin natur, å bringe store offer til fellesskapets beste, å tilgi, å være gavmild, å vise tillit og å anvende rikdom og andre ressurser på måter som fører sivilisasjonen fremover. Det er utformet institusjonelle systemer for å overføre disse moralske fremskritt til samfunnslivets normer i stor skala. Hvor tildekket de enn ble av dogmatiske avleiringer og avledet av sekteriske konflikter, så har de likevel hatt den viktigste siviliserende innflytelsen på menneskets karakter, disse åndelige impulser som ble satt i bevegelse av slike transcendente skikkelser som Krishna, Moses, Buddha, Zarathustra, Jesus og Muhammed.
Siden utfordringen altså består i å styrke menneskeheten gjennom en veldig økning i tilgangen på kunnskap, så må strategien som kan gjøre dette mulig, utformes rundt en vedvarende og stadig mer intens dialog mellom vitenskap og religion. Det er en selvinnlysende sannhet eller burde være det nå – at på alle felter for menneskelig aktivitet og på alle nivåer må de innsikter og ferdigheter som representerer det vitenskapen har prestert, se hen til kraften i åndelig forpliktelse og moralske prinsipper for å sikre en formålstjenlig anvendelse. Folk trenger for eksempel å lære hvordan man skiller kjensgjerninger fra antagelser ja, hvordan man skjelner mellom subjektive synspunkter og objektiv virkelighet. Men i hvilken grad enkeltpersoner og institusjoner utstyrt med slik viten kan bidra til menneskets fremgang, vil bestemmes av deres sannhetskjærlighet og av om de er løsrevet fra sine egne interesser og lidenskaper. En annen evne som vitenskapen må fremelske hos alle mennesker, er evnen til prosessorientert tenkning, også for historiens vedkommende. Men dersom dette intellektuelle fremskrittet i siste instans skal bidra til å fremme utviklingen, så må dets perspektiv ikke formørkes av fordommer vedrørende rase, kultur, kjønn eller sekterisk tro. På tilsvarende vis vil den opplæring som kan gjøre det mulig for jordens beboere å delta i verdiskapningen, gavne utviklingens mål bare i den grad en slik impuls opplyses av den åndelige innsikt at formålet med enkeltmenneskets liv såvel som med samfunnets organisering er å tjene menneskeheten.
V
Det er i sammenheng med en hevning av menneskets evnenivå gjennom utvidet kunnskap på alle plan at man må ta for seg de økonomiske problemer som menneskeheten står overfor. Slik de senere tiårs erfaring har vist, kan materielle fordeler og bestrebelser ikke betraktes som mål i seg selv. Deres verdi består ikke bare i å dekke menneskehetens basale behov for bolig, mat, helsestell og lignende, men i å øke rekkevidden av menneskets evner. Den viktigste rolle som økonomiske anstrengelser må spille i utviklingen, ligger derfor i å utstyre personer og institusjoner med midlene som de kan bruke for å nå utviklingens egentlige mål, nemlig å legge grunnlaget for en ny samfunnsorden som kan kultivere de grenseløse muligheter som ligger latent i den menneskelige bevissthet.
Utfordringen for økonomisk tenkning er å godta dette utviklingsmålet på en utvetydig måte, og også sin egen rolle i å bidra til å frembringe midlene til å nå dette. Kun på denne måten kan faget økonomi og de beslektede vitenskaper frigjøre seg fra understrømmen av materialistiske distraksjonsmomenter som nå forstyrrer dem, og virkeliggjøre sitt potensial som redskaper av vital betydning for å oppnå menneskets velvære i ordets videste forstand. Ikke noe annet sted er behovet for en grundig dialog mellom vitenskapelig arbeid og religiøs innsikt mer åpenbart enn her.
Fattigdomsproblemet er et aktuelt eksempel. Forslag med sikte på å takle det baserer seg på overbevisningen om at det finnes materielle ressurser eller at de lar seg skape ved vitenskapelig og teknologisk innsats som vil bedre og til sist fullstendig utrydde denne eldgamle tilstanden som et aspekt ved menneskelivet. En viktig grunn til at man ikke oppnår en slik bedring, er at de nødvendige vitenskapelige og teknologiske fremskritt er betinget av prioriteringer som bare står i et fjernt forhold til de virkelige interesser hos størstedelen av menneskeheten. En radikal omprioritering må til dersom fattigdomsåket endelig skal løftes bort fra verden. En slik prestasjon krever en besluttsom søken etter egnede verdier, en søken som vil stille menneskehetens åndelige så vel som vitenskapelige ressurser på en alvorlig prøve. Religionen vil bli sterkt hemmet i å bidra til dette fellesforetaket så lenge den holdes fanget av sekteriske doktriner som ikke kan skjelne mellom tilfredshet og blott og bar passivitet, og som lærer at fattigdom er en uunngåelig del av jordelivet og kun kan unnslippes i verden hinsides. For å delta effektivt i kampen for å bringe menneskeheten materielt velvære, må den religiøse ånd finne nye åndelige begreper og prinsipper – hos inspirasjonskilden som ånden utgår fra – som er relevante for en tidsalder som forsøker å skape enhet og rettferdighet i menneskenes anliggender.
Arbeidsløsheten reiser lignende spørsmål. I mesteparten av samtidens tenkning er begrepet arbeid stort sett blitt redusert til lønnet sysselsetting med sikte på å tilegne seg midler til forbruk av tilgjengelige varer. Systemet er sirkulært – anskaffelse og forbruk fører til at vareproduksjonen holdes ved like og utvides og dermed til at den lønnede sysselsetting understøttes. Betraktet hver for seg er alle disse aktivitetene vesentlige for samfunnets velvære. Men at denne forestillingen som helhet er mangelfull, kan man lese både av den apati som samfunnskommentatorer ser hos et stort antall arbeidstakere i alle land, og i demoraliseringen av en voksende hær av arbeidsløse.
Ikke overraskende ser man derfor en økende erkjennelse av at verden har et presserende behov for en ny "arbeidsmoral". Også her kan intet mindre enn innsikter frembragt av det skapende samspill mellom vitenskapelige og religiøse kunnskapssystemer avstedkomme en så grunnleggende omkalfatring av vaner og holdninger. Til forskjell fra dyr, som henter sitt livsopphold fra slikt som er lett tilgjengelig i miljøet, drives menneskene til å uttrykke den veldige evnerikdom som slumrer i deres indre, gjennom produktivt arbeid til dekning av egne og andres behov. Ved å handle slik deltar de i de prosesser som bringer sivilisasjonen fremover, om enn på et ganske beskjedent nivå. De tjener formål som forener dem med andre. I den utstrekning arbeid bevisst utføres i en ånd av tjeneste for menneskeheten, sier Bahá’u’lláh, er det en form for bønn, en måte å tilbe Gud på. Hver enkelt har evnen til å se seg selv i dette lys, og det er til denne selvets umistelige evne at utviklingsstrategien må appellere, uansett hva slags planer som følges og hvilken belønning de lover. Intet snevrere perspektiv vil noensinne mane frem hos verdens folk innsats og engasjement i den størrelsesorden som de forestående økonomiske oppgaver vil kreve.
En utfordring av lignende art møter den økonomiske tenkning som følge av miljøkrisen. Feiltagelsene i teorier basert på troen på at det ikke finnes noen grense for naturens evne til å imøtekomme ethvert krav som menneskene stiller til den, er nå blitt kaldt avslørt. En kultur som tillegger vekst, anskaffelse og tilfredsstillelse av folks ønsker absolutt verdi, blir nå tvunget til å erkjenne at slike mål i seg selv ikke er en realistisk rettesnor for ens veivalg. Slike tilnærmingsmåter til økonomiske problemer strekker heller ikke til som anvender beslutningsverktøy som ikke kan hanskes med den kjensgjerning at flesteparten av de store utfordringene omfatter hele verden snarere enn en del av den.
Det oppriktige håp om at denne moralske krisen på et eller annet vis kan mestres ved å gi naturen selv guddommelig status, er et bevis på den åndelige og intellektuelle fortvilelse som krisen har gitt opphav til. Erkjennelsen av at skaperverket utgjør et organisk hele og at menneskeheten har ansvaret for å pleie denne helheten, er velkommen nok, men den representerer ikke en innflytelse som i seg selv kan opprette et nytt verdisystem i folks bevissthet. Bare et gjennombrudd i forståelsen, vitenskapelig og åndelig i ordets videste forstand, vil gi menneskeslekten styrke til å påta seg det forvalteransvar som den drives mot av historiens gang.
Alle mennesker vil før eller senere måtte gjenvinne, for eksempel, evnen til å være tilfreds og til å ønske moralsk disiplin velkommen og den plikttroskap som inntil ganske nylig ble ansett for å være vesentlige sider ved det å være menneske. I historiens løp har læresetningene fra grunnleggerne av de store religioner gjentagne ganger maktet å gi disse karakteregenskapene innpass hos det store flertall som de vant tilslutning hos. Egenskapene selv er av enda større viktighet i dag, men de må nå komme til uttrykk på en måte som samsvarer med menneskehetens overgang til voksen alder. Også her er religionens utfordring å skulle fri seg fra fortidens tvangstanker. For tilfredshet er ikke fatalisme, å være moralsk har intet til felles med den livsfornektende puritanisme som så ofte har tillatt seg å tale i moralens navn, og ekte plikttroskap frembringer ikke en følelse av selvgodhet, men av eget verd.
Virkningen av at kvinner stadig nektes full likestilling med menn, fører til en ytterligere skjerping av utfordringen til vitenskap og religion i menneskehetens økonomiske liv. For enhver uhildet iakttager utgjør prinsippet om kjønnenes likeberettigelse grunnlaget for all virkelighetsnær tenkning om jordens og menneskenes fremtidige velferd. Det representerer en sannhet om menneskets natur som gjennom slektens lange barndoms- og ungdomstid har ligget og ventet uten å bli erkjent, stort sett." Kvinner og menn," hevder Bahá’u’lláh med ettertrykk, "har vært og vil alltid være like i Guds øyne." Forstandsevnen har ikke noe kjønn, og uansett hvilke sosiale ulikheter som i tidligere tider kan ha vært diktert av behovet for å overleve, så kan de åpenbart ikke rettferdiggjøres i en tid da menneskeheten står på terskelen til sin myndighetsalder. En forpliktelse til å opprette full likestilling mellom menn og kvinner på alle livets områder og på alle nivåer i samfunnet, vil være av sentral betydning for at bestrebelsene på å utvikle og gjennomføre en global utviklingsstrategi skal krones med hell.
I en viktig forstand vil faktisk fremgang på dette området i seg selv være et mål på hvor vellykket et hvilket som helst utviklingsprogram er. Siden økonomisk aktivitet spiller en så viktig rolle for sivilisasjonens fremgang, så vil det synlige uttrykk for hvor raskt utviklingen går fremover, være i hvilken utstrekning kvinner oppnår adgang til alle områder for økonomisk virksomhet. Utfordringen går lenger enn å sikre en rettferdig fordeling av muligheter, så viktig det dog er. Den krever en grunnleggende ny gjennomtenkning av økonomiske spørsmål på en måte som vil innby til full medvirkning av et spekter av menneskelig erfaring og innsikt som hittil stort sett har vært utelukket fra debatten. De klassiske økonomiske modeller av upersonlige markeder der mennesker fungerer som uavhengige utøvere av selvfokuserte valg, vil ikke imøtekomme behovene i en verden som motiveres av idealer om enhet og rettferdighet. Samfunnet vil i økende grad finne seg utfordret til å utvikle nye økomiske modeller formet av innsikter som beror på en sympatisk forståelse av felles erfaring, på at man ser mennesker i forhold til hverandre og på erkjennelsen av den sentrale rolle familien og fellesskapet spiller for sosialt velvære. Et slikt intellektuelt gjennombrudd – i sitt fokus sterkt menneskekjærlig snarere enn selvsentrert – må i stor grad støtte seg til slektens åndelige så vel som vitenskapelige oppfatningsevne, og årtuseners erfaring har forberedt kvinner til å yte avgjørende bidrag til fellesinnsatsen.
VI
Å overveie en forvandling av samfunnet i en slik skala er å reise spørsmålet både om makten som kan tas i bruk for å gjennomføre den, og om det uløselig forbundne problemet med myndigheten til å utøve denne makten. Som for alt det øvrige som følger av den økende integreringen av planeten og dens folk, er en redefinering sterkt påkrevet også for disse to kjente begrepers vedkommende.
Ned gjennom historien er makt – til tross for teologisk eller ideologisk motiverte forsikringer om det motsatte – stort sett blitt tolket som et fortrinn som personer eller grupper har nytt godt av. Ja, ofte er den komme til uttrykk rett og slett som et middel til bruk mot andre. Denne tolkningen av makt er blitt uløselig forbundet med den splittelses- og konfliktkultur som har kjennetegnet menneskeslekten i de siste årtusener uavhengig av de sosiale, religiøse eller politiske retninger som har hersket til bestemte tider og i bestemte deler av verden. Stort sett har makt vært knyttet til enkeltpersoner, grupper, folkeslag, klasser og nasjoner. Den har vært en egenskap som særlig har vært forbundet med menn snarere enn med kvinner. Dens fremste virkning har vært å gi dem som nøt godt av den, evnen til å skaffe seg ting, til å overgå, dominere, sette seg til motverge og vinne seier.
De derav følgende historiske prosesser har vært ansvarlige både for ødeleggende tilbakeslag for menneskenes velferd og for ekstraordinære fremskritt i sivilisasjonen. Å erkjenne fordelene er å innrømme også tilbakeslagene, i tillegg til de klare begrensninger i adferdsmønstrene som har frembragt dem begge. Skikker og holdninger vedrørende maktbruk fra menneskehetens lange barndoms- og ungdomstid har nådd ytter grensen for sin nytteeffekt. Dersom man i dag, i en tid da de fleste presserende problemer er av global karakter, holder fast ved tanken om at makt betyr fordeler for ulike deler av menneskeslekten, så er det et stort teoretisk feilgrep uten praktisk nytte for planetens sosiale og økonomiske utvikling. De som fortsatt holder fast ved den – og som i tidligere tider kunne ha kjent seg sikre i sin sak finner nå at deres planer er viklet inn i uforklarlige nederlag og og forhindringer. I sitt tradisjonelle konkurransepregede uttrykk er makt likeså irrelevant for menneskehetens fremtidige behov som jernbanens fremdriftsteknologi ville være for å løse oppgaven med å sende opp satellitter i bane rundt jorden.
Analogien er mer enn bare ganske treffende. Behovene avfødt av dens egen modningsprosess driver menneskeslekten til å frigjøre seg fra sin nedarvede forståelse av og bruk av makt. At den kan gjøre det, fremgår av den kjensgjerning at selv om menneskeheten ble dominert av den tradisjonelle oppfatningen, så har den alltid vært i stand til å forestille seg andre former for makt med avgjørende betydning for sine forhåpninger. Historien gir nok av beviser på at gjennom tidene har folk med enhver bakgrunn utnyttet et bredt spekter av sine kreative indre ressurser, hvor uregelmessig og ubehjelpelig det enn har skjedd. Det kanskje mest opplagte eksempel har vært sannhetens egen kraft en katalysator som er forbundet med noen av de største fremskritt menneskeheten har opplevd innenfor filosofi, religion, kunst og vitenskap. Karakterstyrke representerer enda et middel til å fremkalle en overmåte sterk positiv reaksjon hos folk, likesom eksemplets makt, hva enten det er i den enkeltes liv eller i ulike samfunn. Man har nesten fullstendig miskjent omfanget av kraften som vil bli skapt ved at man når frem til enhet. Det er en påvirkning som er "så sterk", ifølge Bahá’u’lláh, "at den kan opplyse hele jorden".
Samfunnets institusjoner vil lykkes i å utløse og lede de evner som ligger latent i bevisstheten hos verdens folkeslag, i samme utstrekning som myndighetsutøvelsen styres av prinsipper som harmonerer med de interesser en menneskeslekt i hurtig modning etter hvert utvikler. Slike prinsipper innbefatter makthavernes plikt til å vinne tillit, respekt og oppriktig støtte hos dem som de forsøker å regulere adferden for, til åpent og i størst mulig grad å rådføre seg med alle som finner sine interesser berørt av de beslutninger som tas, til å foreta en objektiv vurdering av både de virkelige behov og forhåpningene i de samfunn de tjener, til å dra fordel av vitenskapelige og moralske fremskritt for å kunne gjøre hensiktsmessig bruk av samfunnets ressurser, herunder også medlemmenes energi. Intet enkeltprinsipp for effektiv myndighetsutøvelse er så viktig som å gi prioritet til å bygge og bevare enhet mellom medlemmene av et samfunn og medlemmene av dets styrende organer. Det nært forbundne spørsmål om forpliktelsen til å søke rettferdighet i enhver sak er allerede blitt berørt.
Det er klart at slike prinsipper kun kan fungere i en kultur som i alt vesentlig er demokratisk i ånd og virkemåte. Å uttale seg slik er likevel ikke det samme som å gå god for den partipolitiske ideologi som overalt har formastet seg til å fremstå i demokratiets navn, og som i dag, til tross for sine imponerende bidrag til menneskets fremgang i fortiden, sitter fast i den kynisme, apati og korrupsjon som den har gitt opphav til. I samfunnets valg av dem som skal ta kollektive beslutninger på dets vegne, har det ikke behov for og blir heller ikke godt hjulpet av det politiske teater med nominasjoner, kandidaturer, valgkamp og stemmefiske. Alle mennesker har – etter hvert som de blir bedre utdannet og mer overbevist om at deres sanne utviklingsinteresser ivaretas av de programmer de får forslag om – evnen til å ta i bruk valgprosedyrer som gradvis vil forbedre utvelgelsen av deres besluttende organer.
Etter hvert som menneskehetens integrasjonsprosess skyter fart, vil de som blir valgt på denne måten i økende grad måtte se alle sine bestrebelser i et globalt perspektiv. Ikke bare på det nasjonale plan, men også lokalt bør de som velges til å styre menneskenes anliggender, anse seg selv for å ha ansvar for hele menneskehetens velferd, slik Bahá’u’lláh ser det.
VII
Oppgaven med å skulle skape en global utviklingsstrategi som vil fremskynde menneskehetens overgang til voksen alder, utgjør en utfordring til å gjennomføre en grunnleggende omforming av alle institusjoner i samfunnet. De hovedaktører som denne utfordringen gjelder, omfatter alle planetens beboere menneskeheten i sin alminnelighet, medlemmer av styrende organer på alle nivåer, personer som tjenestegjør i internasjonale samordningsorganer, vitenskapsmenn og samfunnsorienterte tenkere, alle som er begavet med kunstneriske evner eller har adgang til mediene, ledere av ikke-statlige organisasjoner. Det gjensvar som er påkrevet, må hvile på en ubetinget anerkjennelse av menneskehetens enhet, en forpliktelse til å gjøre rettferdighet til samfunnets organisasjonsprinsipp og en beslutning om å utnytte til det ytterste de muligheter som en systematisk dialog mellom menneskeslektens vitenskapelige og religiøse talenter kan gi for å øke dens kompetanse. Dette foretaket krever en radikal ny gjennomtenkning av de fleste forestillinger og antagelser som styrer det sosiale og økonomiske liv i dag. Det må i tillegg ledsages av en overbevisning om at hvor lang prosessen enn vil bli og hvilke tilbakeslag man enn vil kunne oppleve, så kan styringen av menneskenes anliggender gjennomføres på en måte som tilgodeser menneskehetens virkelige behov.
Det er kun ifall menneskehetens kollektive barndom faktisk er over og dens voksne alder er i sin begynnelse, at en slik mulighet er noe mer enn nok en utopisk hildring. Å forestille seg at fortvilte og gjensidig fiendtligsinnede folk og nasjoner kan prestere en innsats av det her angitte omfang, går på tvers av all ervervet visdom. En slik mulighet kan man kun forestille seg dersom det forholder seg slik, som Bahá’u’lláh hevder er tilfelle, at samfunnsutviklingen har nådd et av disse avgjørende vendepunkter der alle tilværelsens fenomener brått drives frem til nye utviklingstrinn. En dyp overbevisning om at det nettopp er en så omfattende forvandling i menneskenes bevissthet som er på gang, har inspirert de synspunkter som er fremsatt i denne uttalelsen. Til alle dem som i den gjenkjenner impulser som de er fortrolige med fra sitt eget hjerte, gir Bahá’u’lláhs ord en forsikring om at Gud i denne uforlignelige tid har skjenket menneskeheten åndelige ressurser som er fullt på høyde med utfordringen:
O dere som bebor himlene og jorden! Det har vist seg som aldri før har vist seg.
Dette er Dagen da Guds ypperste gaver er blitt utøst over menneskene, Dagen da hans mektigste nåde er blitt inngytt i alle skapte ting.
Menneskenes forhold rystes nå av en intens uro uten sidestykke, og mange av dens følger er uhyre ødeleggende. Rundt en forvirret menneskehet flokker det seg farer som ingen i dens historie har hatt noen forestilling om. Den største feil som verdens lederskap på det nåværende tidspunkt kunne begå, ville imidlertid være å la krisen så tvil om det endelige utfall av den prosess som nå er i gang. En verden er i ferd med å dø, og en ny kjemper for å bli født. De vaner, holdninger og institusjoner som har avleiret seg gjennom århundrer, settes nå på prøver som er likså nødvendige for menneskets utvikling som de er uunngåelige. Det som kreves av verdens folkeslag, er et mål av tro og besluttsomhet tilsvarende de veldige krefter som denne åndelige vår for menneskeslekten er blitt forlenet med. "Vær forenet i deres forsett," lyder Bahá’u’lláhs appell,
vær ett i deres tanker. Måtte hver morgen være bedre enn sin aften og hver morgendag rikere enn sin gårsdag. Menneskets verd ligger i tjeneste og dyd og ikke i rikdommens pomp og prakt. Gi akt på at deres ord er lutret for ørkesløse innbilninger og verdslig attrå og at deres gjerninger er blottet for list og mistro. Ød ikke deres dyrebare livs rikdom ved å jage etter en hengivenhet som er ond og fordervet, og la heller ikke deres bestrebelser gå ut på å fremme deres egne interesser. Vær gavmilde i deres velmaktsdager, og vær tålmodige i tapets stund. Motgang følges av medgang, og fryd følger sorg. Vokt dere for ørkesløshet og dovenskap, og hold fast ved det som gavner menneskeheten, ung som gammel, høy som lav. Ta dere i akt, at dere ikke sår splidens ugress blant menneskene eller planter tvilens torner i rene og strålende hjerter.