Bahá'í syn på demokratisering

18. juli, 2000

Kjære bahá'í-venn!

Det Universelle Rettferdighetens Hus mottok ditt brev av 31. mai 2000 og har bedt oss sende deg følgende svar.

På ditt spørsmål - "Hvordan skal jeg forestille meg at en bahá'í-demokratisering kan fremmes?" - er det både et enkelt svar og et mer sammensatt svar, og Rettferdighetens Hus mener det er ønskelig å nærme seg saken fra begge sider.

For det første forstår du sikkert - som en bahá'í som har tjent ditt samfunn på en fremragende måte i mange tiår - at bahá'í-troens administrative system er en integrert del av Bahá'u'lláhs åpenbaring. Det er et guddommelig uttenkt system, som - slik Beskytteren beskrev det i The Dispensation of Bahá'u'lláh - "innlemmer i sin struktur visse elementer som også finnes i hver av tre kjente verdslige styreformer, uten på noen som helst måte å være en ren etterligning av noen av dem, og uten å innføre i sitt maskineri noen av de kritikkverdige trekk som er forbundet med disse. Det integrerer og harmoniserer, på en måte som intet menneskelaget styresett hittil har maktet det, de gavnlige sannheter som hvert av disse systemene uten tvil inneholder, uten å krenke karakteren av de gudegitte sannheter som det selv i siste instans er grunnlagt på."

Det er en kontinuerlig oppgave for bahá'íene å øke sin forståelse av de prinsipper som denne administrative orden er bygget på, og å styrke den trofasthet de utviser når disse prinsippene omsettes i handling. Faktisk er et av de særlige behovene på troens nåværende utviklingsstadium fremveksten av nasjonale og lokale bahá'í-institusjoner. Hvis det med "fremme av bahá'í-demokratisering" menes videreføringen av en stadig mer ansvarsbevisst deltagelse av de enkelte medlemmer i samfunnets arbeid, er dette således høyst fortjenstfullt og bør være et fortsatt siktemål for bahá'í-institusjonene.

Det er det enkle svaret. Dersom imidlertid hensikten med spørsmålet er å antyde at bahá'í-troens administrative system bør endres for nærmere å tilpasse seg dagens oppfatninger av politisk demokrati, reiser dette en mer sammensatt serie problemstillinger.

I The Dispensation of Bahá'u'lláh anfører Shoghi Effendi elementer som demonstrerer "den ikke-autoritære karakter i bahá'í-troens administrative system og dets helling til demokratiske metoder i administrasjon av troens anliggender. Men dette berettiger ikke noe forslag om å forandre det system som ble opprettet gjennom Bahá'u'lláhs og 'Abdu'l-Bahás skrifter og utdypet av Shoghi Effendi. Et slikt forsøk, enten det beskrives som "fremme av bahá'í-demokratisering" eller ikke, ville være i strid med troens klare læresetninger. En drøfting av de ulike underspørsmålene i brevet ditt vil bidra til å klargjøre forskjellene og nyansene her.

I annet avsnitt av brevet ditt sier du at du oppfatter bahá'í-troens verdensorden å være "i det minste 80%, et teokratisk-aristokratisk system". Ettersom Bahá'u'lláhs orden er uløselig knyttet til den guddommelige åpenbaring som han, som Gudsåpenbarer, har gitt oss, kunne man nok si at systemet i bunn og grunn er teokratisk; men i og med at det er fullstendig fritt for noe slags presteskap, er det slett ikke et teokrati ["prestevelde"] i den betydning ordet vanligvis benyttes eller forstås.

På samme vis blir karakteren av aristokrati (et styre av de fornemste), slik det kommer til syne i bahá'í-troen, stående i skarp kontrast til det som vanligvis forstås med begrepet. Fri for valgpropaganda eller den slags ytre påvirkning som har opphav i økonomisk makt eller medienes manipulering, bestreber de troende seg på å velge, til verv i sine styrende organer, de personer som de anser best skikket for slik tjeneste. De valgte medlemmer er deretter ansvarlige overfor Gud og sin egen samvittighet, snarere enn overfor dem som velger dem. Du kjenner sikkert Shoghi Effendis ord i Bahá'í Administration om rådsmedlemmenes holdning og ansvar:

"Pliktene til dem som vennene fritt og samvittighetsfullt har valgt til sine representanter er ikke mindre viktige og bindende enn forpliktelsene til dem som har valgt dem. Deres oppgave er ikke å diktere, men å rådslå, - og rådslå ikke bare seg imellom, men så langt som mulig med de vennene de representerer. De må ikke se på seg selv i kraft av noe annet enn valgte redskaper til en mer effektiv og verdig presentasjon av Guds sak. De må aldri la seg forlede til å tro at de er bahá'í-samfunnets fornemste pryd, i seg selv de andre overlegne med hensyn til evner eller fortrinn, eller de eneste som kan fremme troens lære og prinsipper. De må gå til oppgaven med den ytterste ydmykhet og forsøke med mest mulig åpent sinn, rettferdighetssans, pliktfølelse, oppriktighet og beskjedenhet, og i full hengivenhet til vennenes, sakens og menneskehetens velferd og beste interesser, søke å vinne ikke bare tilliten til og den sanne støtte og respekt fra dem de tjener, men også deres aktelse og virkelige hengivenhet. De må, til enhver tid, unngå å gi andre følelsen av hemmeligholdelse eller av å bli holdt utenfor, fri seg fra dominerende holdninger og legge av seg all slags fordomsfullhet og lidenskap i sine felles overveielser. Innenfor rammen av klokt skjønn bør de betro seg til vennene, gjøre dem kjent med sine planer, dele sine problemer og bekymringer med dem og søke deres råd. Når et bestemt vedtak skal fattes, bør de - etter sindig, ivrig og hjertelig rådslagning - vende seg mot Gud i bønn, og med alvor, overbevisning og mot foreta sin avstemning og rette seg etter flertallets stemme, som Mesteren har forsikret oss vil være sannhetens stemme, som ikke skal trekkes i tvil og som alltid må følges opp helhjertet. Det er denne stemmen vennene hjertelig må forholde seg til, og anse den som det eneste middel som kan sikre troens beskyttelse og fremgang."

Som det alt er anført ovenfor, blir de troende medlemmer av de valgte råd på demokratisk vis. Det skjer faktisk mer demokratisk enn ved de metoder som anvendes ved valg av medlemmer til de fleste nasjonalforsamlinger. Bahá'íenes valgmannsystem er fullstendig fritt for partiers og fraksjoners makt- og forhandlingsspill, og for manipulering av folk med egeninteresser. Hver velger står fritt til å gi sin stemme til hvem som helst han eller hun vil velge.

Selv i de beste demokratier i dag er drivkraften bak valgene ønsket til enhver politiker om å oppnå makt til å kunne gjennomføre det program han spesielt står som talsmann for, - valget blir en konkurranse der kandidater som fremmer seg selv enten "vinner" eller "taper". Velgerne behandles som en masse som kan påvirkes, gjennom retorikk og ulike former for ansporing, til å støtte den ene eller andre kandidat. Men i bahá'í-systemet er velgerne den aktive kraft, og det motiv som driver dem er å velge de individer som best egner seg til å tjene på rådet [eller årsmøtet]. De som velges er passive i valgprosessen (utover sin rolle som velgere) og godtar valget som en forpliktelse til å tjene samfunnet i pakt med velgernes ønske. Med andre ord, systemene er vesensforskjellige i ånd: Det ene består i å søke makt, det andre i å akseptere ansvar for å tjene.

Du nevner flere ting som du beskriver som de viktigste demokratiske prinsipper og verdier. Blant dem er åpent innsyn [transparency], aksept av å stå til ansvar [accountability], trykkefrihet og kritisk dialog. Også her, akkurat som ånden som ligger til til grunn for bahá'í-systemet skiller seg fra den ånd som driver de fleste rådende demokratiske systemer, skiller metodene til realisering av disse prinsippene, og de involvertes holdninger, seg fra hverandre.

Generelt kan det hevdes at moderne demokratier er blitt grunnlagt som følge av forsøk på å begrense makten til det eneveldige kongedømme, diktaturer eller visse herskende klasser. Dette kan ha skjedd gradvis gjennom århundrer, eller voldsomt ved en rekke revolusjoner. Selv når demokratiske grunnlover og institusjoner er opprettet, gjenstår det derfor alltids en viss mistenksomhet overfor autoriteter, og en spenning mellom den grad av individuell frihet som er tildelt samfunnsborgerne og den grad av disiplin som er pålagt fellesskapet for å beskytte de svake mot de selviske sysler til borgerskapets sterke. Virkemåten til det åpne innsyn, ansvarlighetsprinsippet, trykkefriheten og den kritiske dialog kan da bli gjennomsyret av en ånd av partiskhet og således nedverdiget til invasjon av privatlivet, spredning av rykter, fokusering på mistillit og særinteressers misbruk av media. Reaksjonene fra dem som forsøker å beskytte seg mot slike forvrengninger av systemet skaper hemmelighetsfullhet, tilsløring av ubehagelige kjensgjerninger og gjensidig misbruk av media, og i det hele tatt en vedvarende disharmoni i samfunnsstrukturen.

I kontrast til slike mønstre, fostret av tradisjonelle motsetningsforhold, baserer bahá'í-systemet seg på idealene enhet, harmoni, rettferdighet, mangfold og overbærenhet i oppbyggingen av en guddommelig unnfanget administrativ struktur, og i en prosess som kjennetegnes av gjensidig læring og oppdagelse. Som bemerket allerede, er det maktsøkende element helt og holdent fraværende. Alle medlemmer av et bahá'í-samfunn, uansett hvilket verv de midlertidig måtte inneha i troens administrasjon, forventes å anse seg som deltagere i en læringsprosess der de bestreber seg på å forstå og anvende troens lover og prinsipper. Som ledd i denne prosessen blir rådene oppmuntret til stadig å dele sine håp og bekymringer og nyheter om utviklingen med samfunnets medlemmer, og søke deres synspunkter og støtte. Det finnes selvfølgelig saker av mer personlig art, f. eks. problemer som en troende legger frem for rådet for å få veiledning, eller hvor meget de enkelte har bidratt med til fondet, og lignende, som rådet må forholde seg til med streng fortrolighet. Som i et hvert rettferdig styresett må man søke og finne det beste balansepunkt mellom to ytterligheter. I denne forbindelse husker du kanskje Shoghi Effendis uttalelse i Bahá'í Administration:

"La oss også huske at grunntonen i Guds sak ikke er diktatorisk myndighet, men ydmykt fellesskap; ikke vilkårlig makt, men en ånd av åpen og kjærlig rådslagning. Intet mindre enn ånden til en sann bahá'í kan gjøre håp om å forene prinsippene barmhjertighet og rettferdighet, eller frihet og underkastelse, eller individets hellige rett og selvoppgivelse, eller årvåkenhet, diskresjon og forsiktighet på den ene side og fellesskap, åpenhet og mot på den annen."

Der det viser seg at ting ikke fungerer i et bahá'í-samfunn, kan det spores tilbake til sviktende etterlevelse av de lover, prinsipper og fremgangsmåter som er fastsatt i skriftene. Å overkomme slik tilkortkommenhet er en del av den læringsprosess som alle bahá'íer deltar i. Det stadige mål for bahá'í-samfunnets institusjoner - det være seg i gjennomføringen av sommerskoler og instituttkurs, i utvikling av 19-dagsfestene og det nasjonale årsmøte, eller i det daglige samkvem vennene imellom - er å sette de enkelte troende i stand til å lære å leve livet med økende kunnskap, visdom, enhet og fruktbarhet i pakt med Bahá'u'lláhs lære.

Utover de forannevnte åndelige råd omfatter bahá'í-administrasjonens system også institusjonene de kontinentale rådgivernevnder [Continental Boards of Councellors] og deres hjelperåd [Auxiliary Boards]. Deres bestrebelser i støtte til de enkelte troende, samfunnet og dets institusjoner er ment å bidra til å opprettholde troens sanne ånd, råde de styrende organer og bistå dem i oppnåelsen av de høye idealer som er fremsatt av Bahá'u'lláh og Mesteren. Som Rettferdighetens Hus skrev i et brev datert 24. april 1972:

"At det finnes institusjoner med en så opphøyet stilling, som omfatter mennesker som spiller en så avgjørende rolle, dog uten å ha noen lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, og som er fullstendig blottet for prestelige funksjoner eller retten til å foreta tolkninger av autoritativ art, er et trekk ved bahà'ì-administrasjonen som savner sidestykke i fortidens religionsordninger."

Rettferdighetens Hus fortsatte med å bemerke at bare etter hvert som bahá'í-samfunnet vokser og de troende i stadig større grad blir i stand til å tenke over dets administrative oppbygning, upåvirket av tidligere tiders begreper og oppfatning, vil den særdeles viktige og gjensidige avhengighet mellom disse to administrative armer bli skikkelig forstått, og verdien av deres samhandling fullt ut verdsatt.

Du peker på to andre spørsmål som også fortjener oppmerksomhet. [For det første:] Direkte valg av et samfunns fremste institusjoner kan neppe anses som noe fremtredende demokratisk prinispp. I USA, f. eks., velges presidenten av en valgmannsforsamling, valgt ved delstatsvalg. I flere andre land velges presidenten av parlamentet, ikke av folket. Men enten direkte valg regnes som et demokratisk prinsipp eller ikke, kan det ikke anvendes på bahá'í-troen, fordi det sies i skriftene at det Universelle Rettferdighetens Hus må velges gjennom et tre-trinns valg, og nasjonale åndelige råd må fremkomme gjennom to-trinns valg.

Til slutt, spørsmålet om medlemskap i det Universelle Rettferdighetens Hus, som er forbeholdt menn. Også dette er fastsatt i de hellige skrifter, slik det klart ble uttrykt både av 'Abdu'l Bahá og Beskytteren. Det må ses i lys av det prinsipp som er nevnt tidligere, at valg til bahá'í-samfunnets institusjoner blir betraktet som å ble kalt til tjeneste, og ikke som maktovertagelse. Her bør man merke seg at det Universelle Rettferdighetens Hus selv har skrevet at det faktum at dets medlemmer er begrenset til menn, ikke kan brukes som indikasjon på at menn er kvinner overlegne eller at bahá'í-prinsippet om likestilling ikke gjelder. Som du vet, er et av mandatene til det Universelle Rettferdighetens Hus å sikre etableringen av menn og kvinners likestilling, og du er sikkert klar over med hvilken kraft bahá'íene setter dette i verk. Dette spørsmålet ble utførlig utdypet i et brev skrevet 31. mai 1988 til Nasjonalt Åndelig Råd for bahá'íene i New Zealand, og vi vedlegger kopi av det brevet til informasjon.

Rettferdighetens Hus håper at disse bemerkninger kan bidra til å oppklare den forvirring du antyder har plaget deg.

Med kjærlige bahá'í-hilsner (sign.)

Department of the Secretariat

[på vegne av det Universelle Rettferdighetens Hus]