Vendepunkt for alle nasjoner

"Foreningen av hele menneskeheten er kjennetegnet på det trinn som det menneskelige samfunn nå nærmer seg. Enhet i familie, stamme, by/stat og nasjon er suksessivt forsøkt og fullt etablert. Verdensenhet er målet som en plaget menneskehet streber mot. Nasjonsbygning er fullført. Det iboende anarkiet i nasjonal suverenitet går mot sitt klimaks. En verden, som vokser til modenhet, forlater denne fetisj, anerkjenner enheten og helheten i menneskelige forhold, og etablerer en gang for alle maskineriet som best kan legemliggjøre dette fundamentale prinsippet i dets liv."

Shoghi Effendi, 1936

Innhold

I. Overblikk: En mulighet til ettertanke

II. Anerkjennelse av den historiske sammenheng: Appell til verdens ledere

III. Definering av FNs rolle i den fremvoksende internasjonale orden

A. Revitalisering av Generalforsamlingen

Minstekrav til medlemskap
Utnevning av en kommisjon for å studere grenser og grenseland
Utforskning av nye økonomiske arrangementer
Etablering av en forpliktelse til et universelt hjelpespråk og en felles skrifttype
Utforskning av muligheten for en felles internasjonal valuta

B. Utvikling av en meningsfull utøvende funksjon

Begrensing i bruken av vetoretten
Institusjonalisering av militære ad hoc oppdrag
Bruk av begrepet kollektiv sikkerhet på andre problemer i det globale fellesskap
Videreføre vellykkede FN institusjoner med uavhengig utførende funksjon

C. Styrking av den internasjonale domstolen

Utvidelse av domstolens jurisdiksjon
Koordinering av de tematiske domstolene

IV. Utløse individets muligheter: En kritisk utfordring i den gryende internasjonale orden

A. Fremme økonomisk utvikling

Igangsetting av en helhjertet kampanje for å iverksette Agenda 21

B. Beskyttelse av de grunnleggende menneskelige rettigheter

Styrking av FNs tiltak for å overvåke, implementere og følge opp
Oppmuntring til universell ratifisering av internasjonale konvensjoner om menneskelige rettigheter
Sikre respekt for de overvåkende FN organene i forbindelse med de menneskelige rettigheter

C. Heving av kvinners status

Heving av kvinneandelen i medlemsstatenes delegasjoner
Oppmuntring til universell ratifisering av internasjonale konvensjoner som beskytter kvinners rettigheter og hever deres status
Forberedelser for implementering av Beijing konferansens handlingsplan

D. Fremheving av etisk utvikling

Fremme utviklingen av undervisningsplaner for etisk utdannelse i skoler

V. Vendepunkt for alle Nasjoner: Appell til verdens ledere

I. Overblikk: En mulighet til ettertanke

Det 20. århundre var en av de mest stormfulle perioder i menneskelig historie og utmerkes av tallrike opprør, revolusjoner og radikale avvik fra fortidens idéer. Fra sammenbruddet i det koloniale systemet og de store imperiene, i det nittende århundre, til oppblomstringen og oppløsningen av omfattende og katastrofale eksperiment med diktatur, fascisme og kommunisme. Noen av disse eksperimentene har vært ekstremt destruktive og innebar millioner menneskers død, utryddelsen av gamle livsstiler og tradisjoner, samt sammenbrudd i tidens anerkjente institusjoner.

Andre bevegelser og trender har vært mer åpenbart positive. Vitenskapelige oppdagelser og nye sosiale innsikter ansporet mange fremtidsrettede sosiale, økonomiske og kulturelle forandringer. Veien er blitt ryddet for nye definisjoner på menneskelige rettigheter og bekreftelser på personlig verdighet, utvidede muligheter for individuell og kollektiv prestasjon, og dristige nye veier for fremme av menneskelig kunnskap og bevissthet.

Disse tvillingprosessene - sammenbruddet av gamle institusjoner på den ene siden og oppblomstringen av nye tenkemåter på den andre - er beviset for en tydelig trend som har oppnådd en god fremdrift i løpet av de siste hundre år: trenden mot stadig økende gjensidig avhengighet og integrasjon i menneskeheten.

Denne trenden er synlig i et vidt spekter av fenomener, fra sammensmeltingen av verdens økonomiske markeder, som i sin tur reflekterer menneskehetens tillit til forskjellige og innbyrdes avhengige kilder for energi, mat, råstoffer, teknologi og kunnskap, til konstruksjonen av verdensomfattende systemer for kommunikasjon og transport. Det reflekteres i den vitenskapelige forståelse av jordens forhold til biosfæren, som etter hvert har gitt en ny påminnelse om behovet for global koordinasjon. Det er åpenbart, skjønt på en destruktiv måte, gjennom mulighetene i moderne våpensystemer, som gradvis har økt i kraft til det punktet hvor det nå er mulig for en håndfull av menn å føre oss frem til en slutt på menneskelig sivilisasjon. Det er den universelle bevisstheten om denne trenden - i både dets konstruktive og destruktive uttrykk - som gir slik skarphet til det kjente fotografiet av jorden som en snurrende sfære av blått og hvitt mot den uendelige svartheten av rommet, et bilde som utkrystalliserer bevisstheten om at vi er ét folk, rik i ulikhet, og som lever i et felles hjemland.

Denne trenden reflekteres også i de stabile innsatsene hos verdens nasjoner for å hamre ut et verdenspolitisk system som sikrer menneskeheten mulighet for fred, rettferdighet og velstand. To ganger i det 20. århundre har menneskeheten forsøkt å etablere en ny internasjonal verdensorden.

Hvert forsøk på å håndtere den økende anerkjennelsen av global avhengighet prøvde likevel å bevare intakt et system som fremhever nasjonal suvereniteten over alt annet. I perspektiv av det århundre som nå avslutes, var Nasjonenes Forbund, et gjennombrudd for begrepet kollektiv sikkerhet og markerte et første avgjørende trinn mot en verdensorden.

Andre innsatsen, som ble født fra omveltningen fra den andre verdenskrig og basert på en erklæring som ble utformet hovedsakelig av seierherrene fra denne verdensbrannen, har i femti år gitt oss et internasjonalt forum for å finne en siste utvei, en enestående institusjon som representerer et edelt symbol for menneskehetens kollektive interesser.

Som en internasjonal organisasjon, demonstrerer de Forente Nasjoner, menneskehetens kapasitet for felles tiltak innen helse, landbruk, utdannelse, miljøbeskyttelse og barns velferd. Det bekrefter vår kollektive moralske vilje til å bygge en bedre fremtid, bevitnet i den brede godkjennelsen av internasjonale menneskelige rettigheter. Det har åpenbart den menneskelige rases dype medlidenhet, bevitnet ved den hengivenhet som vises gjennom økonomiske og menneskelige ressurser brukt til assistanse for folk i nød. Og i alle de viktige områdene for å bygge, skape og bevare fred har de Forente Nasjoner banet vei mot en fremtid uten krig.[2]

Likevel har totalmålene i FN-pakten vist seg flyktige. Til tross for de høye håpene hos dets grunnleggere, har etableringen av de Forente Nasjoner for femti år siden ikke innvarslet en epoke av fred og velstand for alle.[3]

Skjønt de Forente Nasjoner sikkert har spilt en rolle ved å forhindre en tredje verdenkrig, så har det siste halve tiåret likevel vært utmerket ved tallrike lokale, nasjonale og regionale konflikter som kostet millioner av liv. Ikke før forholdene mellom supermaktene fjernet den ideologiske motiveringen for slike konflikter, så kom de lenge ulmende etniske og sekteriske lidenskapene opp til overflaten som en ny kilde for en verdensbrann. I tillegg, skjønt slutten av den kalde krigen har redusert trusselen for en global dommedagskrig, så finnes fortsatt de instrumenter og teknologier - og til en viss grad de underliggende lidenskapene - som kan føre til ødeleggelse av vår planet.

I forhold til sosiale områder så gjenstår det fortsatt alvorlige problemer. Mens nye nivåer av enighet er oppnådd i globale programmer for fremme av helse, bærekraftig utvikling og menneskelige rettigheter, har situasjonen på jorden forverret seg innen mange områder. Den faretruende utbredelsen av militant rasisme og religiøs fanatisme, den kreftartede veksten i materialisme, den epidemiske økningen av forbrytelse og organisert kriminalitet, den utbredte økningen i blind vold, den voksende forskjellen mellom rik og fattig, de vedvarende urettferdighetene vendt mot kvinner, den generasjonsmessige skaden forårsaket av oppløsningen av familielivet, de umoralske utsvevelsene i form av tøylesløs kapitalisme og veksten i politisk korrupsjon – alt viser denne utviklingen. Minst en milliard mennesker lever i ytterste fattigdom og mer enn en tredjedel av verdens folk er analfabeter.[4]

Mens tvillingprosessene av sammenbrudd og fornyelse bærer verden mot en form av vendepunkt, byr de Forente Nasjoners 50-årsdag på en betimelig anledning til å ta en pause og reflektere over hvordan menneskeheten kollektivt kan møte sin fremtid. Det er i den senere tid kommet en rekke av nyttige forslag for å styrke de Forente Nasjoner og forbedre dets kapasitet til å koordinere responsene fra nasjonene, på verdens utfordringer.

Disse forslagene faller grovt sett inn i tre kategorier. En gruppe henvender seg hovedsakelig til de byråkratiske, administrative og økonomiske problemene innenfor de Forente Nasjoner. Enda en gruppe består av de som foreslår å reformere institusjoner som Det økonomiske og sosiale råd, Tilsynsrådet og Bretton Woods økonomiske institusjoner. Enda andre foreslår å foreta forandringer i de Forente Nasjoners politiske struktur og etterlyser, for eksempel, en ekspansjon av sikkerhetsrådet og/eller en fornyet vurdering av FN-pakten.[5]

De fleste av disse arbeidene er konstruktive; men noen er også provoserende. Blant de mest balanserte og alvorlige, er rapporten fra Kommisjonen for global styring, benevnt Our Global Neighborhood, som argumenterer for en bred anerkjennelse av nye verdier, i tillegg til strukturelle reformer i de Forente Nasjoner.[6]

Det er i ånden av å bidra til den pågående diskusjonen og konsultasjonen rundt dette viktige spørsmålet som Bahá’í International Community ønsker å dele sine synspunkter. Vårt perspektiv baserer seg på tre innledende forslag.

For det første, diskusjoner om de Forente Nasjoners fremtid må finne sted med bakgrunn i utviklingen av de internasjonale institusjonene og dets retning. De Forente Nasjoner har utviklet seg sammen med andre store institusjoner i den senere del av det tjuende århundre. Det er i denne totaliteten disse institusjoner definerer - og formes av – fremveksten av den internasjonale orden. Derfor må misjon, rolle, driftsprinsipper og aktiviteter til de Forente Nasjoner bare undersøkes i lyset av hvordan de passer innenfor det bredere formålet til den internasjonale orden.

For det andre, siden menneskeheten er en og udelelig, er hvert medlem av den menneskelige rase født inn i verdenen i tiltro til helheten. Dette forhold mellom individet og kollektivet utgjør det moralske grunnlag for det meste av de menneskelige rettighetene som instrumentene hos de Forente Nasjoner forsøker å definere. De tjener også til å definere et altoverveiende formål for den internasjonale orden ved etablering og bevaring av individets rettigheter.

For det tredje, diskusjonene om fremtiden for den internasjonale orden må nødvendigvis involvere og engasjere menneskeheten som helhet. Denne diskusjonen er så viktig at den ikke kan begrenses til ledere – uansett om de er i regjering, forretning, det akademiske miljøet, religion, eller frivillige organisasjoner. Tvert imot, denne diskusjonen må berøre kvinner og menn på grasrotnivå. Bred deltakelse gjør prosessen selvforsterkende ved å heve forståelsen av verdensborgerskap og øker støtten for en utvidet internasjonal orden.

II. Anerkjennelse av den historiske sammenheng: Appell til verdens ledere

Bahá’í International Community betrakter den nåværende forvirringen i verden og det katastrofale forholdet i menneskelige forhold som en naturlig fase i en organisk prosess som uunngåelig leder til foreningen av den menneskelige rase i en felles sosial orden hvis grenser er planeten.

Den menneskelige rase, som en distinkt, organisk enhet, passerer gjennom evolusjonære trinn som er analoge til trinnene fra spedbarnsalder og barndom i livene til dets enkelte medlemmer, og er nå i den kulminerende periode av dets turbulente ungdomstid og nærmer seg sin lenge ventede modenhetsalder.7 Prosessen av global integrasjon, allerede en realitet innen forretning, finans, og kommunikasjoner, begynner nå å materialisere seg på den politiske arena.

Historisk akselererer denne prosessen med plutselige og katastrofale begivenheter. Det var ødeleggelsene under første og andre verdenskrig som ga inspirasjon til Nasjonenes Forbund og de Forente Nasjoner. Hvorvidt fremtidige fremskritt også oppnås etter liknende ubeskrivelige og forferdelige begivenheter eller omfavnes gjennom en fungerende rådslagende vilje, er et valg for alle beboere på jorden. Mangel på avgjørende tiltak er samvittighetsløs og uansvarlig.

Da suverenitet for tiden innehas av nasjonalstatene er oppgaven med å fastsette den nøyaktige arkitekturen i utviklingen av den internasjonal orden, en forpliktelse som forblir hos statsoverhoder og de med myndighet. Vi oppfordrer ledere på alle nivåer til å ta en bevisst rolle for å støtte et møte med verdens ledere før dette århundre er slutt for å belyse hvordan den internasjonale orden kan omdefineres og restruktureres for å møte utfordringene i verden. Noen har foreslått at dette samlende møte blir kalt Verdensmøtet om global styring.[8]

Dette verdensmøtet må bygge på erfaringene som er oppnådd fra den serie av meget vellykkede FN konferanser som forgikk i det tidlige 1990-tallet. Disse konferansene, som inkluderer verdensmøtet for barn i 1990, Earth Summit i 1992, Verdenskonferansen om de menneskelige rettigheter i 1993, den internasjonale konferansen om befolkning og utvikling i 1994, Verdensmøtet om sosial utvikling i 1995 og fjerde verdenskonferansen om kvinner i 1995, etablerte en ny metodikk for globale overveielser innenfor kritiske spørsmål.

En nøkkel til suksess i disse overveielsene har vært den betydelige deltakelsen fra frivillige organisasjoner. Omhyggelige forhandlinger mellom myndighetsdelegasjoner om forandringer i verdenens politiske, sosiale og økonomiske strukturer har blitt influert og formet av det sterke engasjementet fra disse organisasjonene, som prøver å speile de behov og bekymringer som folk på gressrotnivå har. Det er også viktig at i hvert tilfelle, der verdensledere var samlet, ga tilstedeværelsen av frivillige organisasjoner og globale medier, et preg av rettmessighet og alminnelig enhet til konferansens prosesser.

Ved forberedelse til det foreslåtte møtet, bør verdens ledere være vise nok til å ta hensyn til disse leksjonene og nå ut til en så vid krets som mulig og å sikre goodwill og støtte hos verdens folk.

Noen frykter at internasjonale politiske institusjoner uunngåelig utvikler seg mot overdreven sentralisering og består av et uberettiget lag av byråkrati. Det må være fastlagt eksplisitt og sterkt at alle nye strukturer for global styring nødvendigvis, både av prinsipp og saklighet, må sikre at ansvaret for avgjørelser forblir på et passende nivå.[9]

Å oppnå den riktige balansen er ikke alltid like lett. På den ene side, ekte utvikling og virkelig framgang kan bare oppnås av folk selv, gjennom å handle individuelt og kollektivt, i reaksjon på de spesielle bekymringer og behov som er aktuelle for dem. Det kan argumenteres med at desentralisering av styring er sine qua non for utvikling.[10]

På den annen side krever den internasjonale orden en tydelig grad av global retning og koordinasjon.

I overensstemmelse med prinsippene i desentralisering skissert ovenfor må derfor internasjonale institusjoner bare gis myndighet til å fungere for spørsmål av internasjonal karakter der hvor stater ikke kan fungere på egen hånd eller der det er nødvendig å gripe inn for å forsvare rettigheter hos folk eller medlemstater. Alle andre saker skal håndteres av nasjonale og lokale institusjoner.[11]

Dessuten, ved å konstruere et spesifikt rammeverk for fremtidig internasjonal orden, bør ledere undersøke et bredere spekter av tilnærminger til styring. Heller enn å være modellert etter en enkelt av de anerkjente styringssystemer, bør løsningen innlemme, samstemme og oppta sunne deler av det vi finner i hver av dem innenfor dette rammeverket.

For eksempel, det føderale system er en over tid prøvd styringsmodell som gir plass til verdens ulikhet innenfor et forent rammeverk. Føderalisme har vist seg effektiv for å desentralisere myndighet og beslutningstaking i store, kompliserte, og heterogene stater, mens det samtidig bevarer en grad av helhetlig enhet og stabilitet. Enda en modell som er verdt å undersøkes er samveldet, som på det globale nivået plasserer interessen for helheten, før interessen hos en enkelt nasjon.

Ekstraordinær forsiktighet må tas ved utformingen av arkitekturen for den internasjonale orden slik at den ikke over tid utarter til noen form av tyranni, fåmannsvelde eller demagogi som korrumperer livet eller maskineriet i viktige politiske institusjoner.

I 1955, under det første tiårets revurdering av FN-pakten, laget Bahá’í International Community en uttalelse til de Forente Nasjoner, basert på idéer uttrykt av Bahá'u'lláh nesten et århundre før. "Bahá’í forståelsen av verdensorden er definert i disse termene: En verdensuperstat i hvis favør alle verdens nasjoner har overlatt ethvert krav om å starte krig, en del rettigheter til å pålegge beskatning og alle rettigheter til å holde våpen, unntatt for å bevare indre orden innenfor nasjonenes respektive områder. Denne staten inkluderer et internasjonalt utøvende organ med tilstrekkelig makt til å tvinge med udiskutabel myndighet enhver gjenstridig medlem av samveldet; et verdensparlament hvis medlemmer velges av folkene i sine respektive land og hvis valg bekreftes av deres respektive myndigheter; en internasjonal domstol hvis dom har en bindende virkning selv i tilfeller hvor partene i saken ikke er blitt enig å frivillig forelegge deres tilfelle til domstolens vurdering."[12]

Mens vi tror at denne formuleringen av en verdensmyndighet er den endelige sikkerheten og den uunngåelige skjebnen for menneskeheten, anerkjenner vi at dette representerer et langsiktig bilde for et globalt samfunn. Gitt den presserende situasjonen for verden, krever verden dristige, praktiske og handlekraftige strategier som går lengre enn inspirerende visjoner for fremtiden. Likevel ved å fokusere på uimotståelige begreper, vil en klar og konsekvent retning for evolusjonær forandring komme frem fra hengemyren av motstridende synspunkter og doktriner.

III. Definering av FNs rolle i den fremvoksende internasjonale orden

De Forente Nasjoner var midtpunktet i det internasjonale system skapt av seierherrene fra den andre verdenskrig og tjente som et forum for internasjonal dialog i løpet av de lange tiårene av ideologisk konflikt mellom Øst og Vest. I løpet av årene har dets mandat utvidet seg til å inkludere ikke bare internasjonal standardisering og fremme av sosial og økonomisk utvikling men også fredsbevarende operasjoner på mange kontinenter.

Over den samme perioden har de politiske realitetene i vår verden gjennomgått en dramatisk forandring. Ved tiden for FNs etablering var det noen og femti uavhengige stater. Det tallet har vokst til mer enn 185. Ved den andre verdenskrigens slutt var regjeringer hovedaktørene på den globale scenen. I dag har den voksende innflytelsen fra frivillige organisasjoner og multinasjonale bedrifter skapt et mye mer innviklet politisk landskap.

Til tross for den voksende kompleksiteten i sin virksomhet har de Forente Nasjoner beholdt mer eller mindre den samme strukturen som ble utformet for en ny internasjonal organisasjon for omtrent femti år siden. Det er da ikke overraskende at dets femtiårsdag har stimulert en ny dialog om dets evne til å møte de politiske realitetene i det 21. århundre. Dessverre har denne dialogen gitt mer kritikk enn ros.

Den meste kritikken av de Forente Nasjoner baserer seg på sammenligninger med ledende organisasjoner i den private sektor eller på målsetningene til oppskrudde forventninger. Skjønt noen spesifikke sammenlikninger er nyttige for å øke effektiviteten i de Forente Nasjoner er de mer generelle betraktninger av denne typen nødvendigvis urimelige. De Forente Nasjoner mangler ikke bare den klare myndighet, men også de nødvendige ressurser for å fungere effektivt i de fleste sammenhenger. Beskyldninger om FNs svikt er faktisk anklager overfor medlemsstatene selv.

Ved å dømme isolert fra realitetene som det driver innenfor, vil de Forente Nasjoner alltid synes kraftløs og ineffektiv. Hvis det imidlertid betraktes som en del av en større prosess for utvikling av systemer for internasjonal orden vil det klare lyset av analyse forskyves fra FNs mangler og svake punkter til dets seiere og resultater. Ut fra et evolusjonært tankesett byr de tidlige erfaringene fra de Forente Nasjoner på en rik kilde av læring om dets fremtidige rolle innenfor det internasjonale systemet.

Et evolusjonært tankesett forutsetter evnen til å forestille seg en institusjon over en lang tidsramme - omfattende dets iboende potensial for utvikling, identifisering av de fundamentale prinsippene for dets vekst, formulering av sterke strategier for kortsiktig gjennomføring, og til og med forventinger om store problemer på veien.

Ved å studere de Forente Nasjoner fra dette perspektivet avdekkes viktige muligheter for å styrke det nåværende systemet uten en omfattende restrukturering av dets hovedinstitusjoner eller omfattende omforming av dets kjerne prosesser. Vi anerkjenner at ingen forslag til FN reformer kan gi resultater uten at anbefalingene er internt konsekvente og styrer FN langs en planlagt utvikling mot en tydelig og aktuell rolle innenfor fremtidens internasjonale orden.

Vi tror kombinasjonen av anbefalinger beskrevet heri bemøter disse forholdene og at dette valg representerer et lite men viktig trinn i byggingen av en mer rettferdig verdensorden.[13]

A. Revitalisering av Generalforsamlingen

Grunnlaget for ethvert styringssystem er lover og den primære institusjonen for å utbre loven er den lovgivende forsamlingen. Mens myndigheten hos de lokale og nasjonale lovgivende forsamlinger vanligvis respekteres så har regionale og internasjonale lovgivende institusjoner vært tema for frykt og mistanker.

De Forente Nasjoners Generalforsamling har i tillegg vært angrepet for sin ineffektivitet. Skjønt noen av anklagene har vært grunnløse så er det minst to svakheter som hindrer Generalforsamlingen å ha slagkraft.

For det første gir det nåværende arrangementet utilbørlig vekt til nasjonal suverenitet, noe som resulterer i en merkelig blanding av anarki og konservatisme. I et reformert Forente Nasjoner, må den lovgivende forsamlingen og dets valgsystem representere mer nøyaktig verdens folk så vel som nasjonalstatene.[14]

For det andre, Generalforsamlingens resolusjoner er ikke bindende hvis de ikke er separat ratifisert som en traktat av hver medlemsstat. Hvis dagens situasjon, som plasserer statlig suverenitet framfor alt annet, vil gi vike for et system som retter seg mot interessene til en enhetlig og innbyrdes avhengig menneskehet, må Generalforsamlingens resolusjoner - innenfor et begrenset område av saker - gradvis oppnå kraften av lov med muligheter for både tvang og sanksjoner.

Disse to svakhetene er nært forbundet da majoriteten av verdens folk, mistenksomme og engstelig for en verdensmyndighet, er lite villig til å henvende seg til en internasjonal institusjon som ikke har en mer ekte representasjon.[15]

Likevel, på kort sikt er fem praktiske tiltak mulige for å styrke Generalforsamlingen, bedre dets rykte og rette seg inn på en mer langsiktig retning.

1. Minstekrav til medlemskap

Minimumskravet for myndigheters forhold til sitt folk er blitt godt etablert i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og påfølgende internasjonale traktater, kollektivt kalt Menneskerettighetserklæringen.

Uten en urokkelig forpliktelse til regulære og periodiske valg med allmenn deltakelse ved hemmelige valg, til ytringsfrihet og til andre slike menneskelige rettigheter, står en medlemsstat i veien for en aktiv og fornuftig deltakelse fra den store majoriteten av dets befolkning i saker som berører det egne samfunnet.

Vi foreslår at det må være konsekvenser for medlemsstater som overtrer disse kravene. Nasjoner som søker anerkjennelse bør nektes medlemskap inntil de åpent antar disse kravene eller gjør konkrete anstrengelser for å bevege seg i retning av å oppfylle kravene.

2. Utnevning av en kommisjon for å studere grenser og grenseland

Sterke separatistiske krav fortsetter å være en hovedkilde for konflikt og krig noe som fremhever det kritiske behovet for generell enighet om nasjonale grenser. Slike traktater kan bare oppnås etter anerkjennelse av den vilkårlige måten som mange nasjonalstater opprinnelig er blitt definert på og av alle større krav fra nasjoner og etniske grupper.

Heller enn å henvise slike krav til den internasjonale domstolen, tror vi at det er best å etablere en spesiell internasjonal kommisjon for å undersøke alle krav som berører internasjonale grenser og da, etter grundig vurdering, lage anbefalinger for tiltak. [16] Resultatene vil tjene som et tidlig varslingssystem for voksende spenning blant sivile eller etniske grupper og bedømmelse av truslene i situasjonen kan dra nytte av tidlig forebyggende diplomati.

For i det lange løpet å etablere et ekte fellesskap av nasjoner, er det nødvendig å oppnå enighet om alle diskusjoner om grenser. Dette arbeidet tjener til å avslutte disse diskusjonene.

3. Utforskning av nye økonomiske arrangementer

Hovedsakelig utløst av uviljen hos enkelte medlemmer til å betale sine generelle medlemsavgifter i tide, blandet med fraværet av myndighet til å samle inn det som er påløpt seg på grunn av denne utsettelsen, og i tillegg forverret av byråkratisk ineffektivitet, delvis på grunn av sin drift, presses FN av det årlige budsjettunderskuddet til en permanent krisehåndtering.

Frivillige betalinger fra medlemsstater vil aldri være en pålitelig måte for å finansiere en internasjonal institusjon. Kraftige tiltak for inntektsoppfølging må konstrueres for å muliggjøre en god fungering av FN maskineriet. Vi foreslår en øyeblikkelig utnevnelse av en ekspert arbeidsgruppe til å begynne en aktiv leting etter løsninger.

Ved studium av alternativer, må arbeidsgruppen være oppmerksom på mange fundamentale prinsipper. For det første, det skal ikke være noen avgift uten representasjon. For det andre, ut fra rimelighet og rettferdighet må avgiftene være graderte. For det tredje, mekanismer for å oppmuntre til frivillige bidrag fra individer og samfunn må ikke undervurderes.[17]

4. Etablering av en forpliktelse til et universelt hjelpespråk og en felles skrifttype

De Forente Nasjoner, som for tiden bruker seks offisielle språk, vil få vesentlige fordeler ved å velge et enkelt eksisterende språk eller skape et nytt for å brukes som et hjelpespråk i alle dets fora. Et slikt trinn har lenge vært fremhevet av mange grupper, fra esperantister til Bahá’í International Community.[18] I tillegg til å spare penger og forenkle byråkratiske prosedyrer, vil et slik trekk bidra til å fremme en ånd av enhet.

Vi foreslår utnevnelsen av en høytstående kommisjon, med medlemmer fra forskjellige regioner og fra relevante felt, som lingvistikk, økonomi, de sosiale vitenskapene, utdannelse og mediene, for å påbegynne et grundig studium av spørsmålet om et internasjonalt hjelpespråk og valg av en felles skrifttype.

Vi forutser at verden ikke kan unngå å velge et enkelt, universelt anerkjent hjelpespråk og skrifttype som læres i skoler over hele verden, som et tillegg til språket eller språkene i hvert land. Formålet er å lette overgangen til et globalt samfunn gjennom bedre kommunikasjon blant nasjonene, redusere de administrative kostnadene for forretningslivet, myndighetene og andre involverte i global virksomhet, og en generell forfremmelse av mer hjertelige forhold mellom alle medlemmer av den menneskelige familien.[19]

Dette forslaget må leses slik det er. Det betyr ikke på noen måte en antydning om tilbakegang for noe levende språk eller kultur.

5. Utforskning av muligheten for en felles internasjonal valuta

Behovet for å fremme godkjennelsen av en global valuta som en viktig del i integrasjonen av den globale økonomien er åpenbar. Økonomer tror at en felles valuta blant sine fordeler har en demping av uproduktiv spekulasjon og uforutsigbare markedssvingninger og fremmer en utjevning av inntekter og priser over hele verden, og fører derved til betydningsfulle innsparinger.[20]

Muligheten for innsparinger fører ikke til handling hvis det ikke er overveldende bevis som belyser relevante områder og fjerner tvilene hos skeptikere og som er ledsaget av en troverdig gjennomføringsplan. Vi foreslår at det utpekes en kommisjon som består av de mest anerkjente regjeringsledere, akademikere og fagmenn som øyeblikkelig begynner utvurderingen av de økonomiske fordelene og de politiske kostnadene for en felles valuta og forutsetningene for en effektiv gjennomføring.

B. Utvikling av en meningsfull utøvende funksjon

På det internasjonale plan, er nødvendigheten for en kollektiv sikkerhetspakt den mest viktige utøvende funksjon.[21]

Kollektiv sikkerhet antyder at en bindende traktat blant nasjoner fungerer som et samarbeid mot trusler mot kollektivet. Effektiviteten i pakten er avhengig av graden av hvordan medlemmene forplikter seg til det kollektive gode, selv om de er motivert av en følelse av opplyst selvinteresse. Innenfor de Forente Nasjoner, utføres rollen av tvang hovedsakelig av sikkerhetsrådet der andre funksjoner av det utførende organet deles med sekretariatet. Begge hindres å oppfylle deres forventede roller under FN-pakten. Sikkerhetsrådet lider av en udugelighet til å vedta avgjørende tiltak. Sekretariatet er presset ved de kompliserte kravene som medlemmene stiller.

På kort sikt er fire praktiske tiltak mulige for å styrke den utførende funksjonen innenfor de Forente Nasjoner.

1. Begrensing i bruken av vetoretten

Den opprinnelige hensikten i FN-pakten ved å gi vetorett til de fem permanent medlemmene var å hindre at sikkerhetsrådet tillot militære tiltak mot et av de permanent medlemmene eller krevde bruk av medlemmets styrker mot dets vilje.[22] Siden begynnelsen av den kalde krigen har vetoretten blitt brukt gjentatte ganger på grunn av årsaker som har med regional eller nasjonal sikkerhet å gjøre.

I sin utallelse i 1955 om FN reformer, argumenterte Bahá’í International Community for en gradvis fjerning av begrepene "permanent medlemskap" og "vetorett" for å bygge tillit i sikkerhetsrådet. I dag, førti år senere, bekrefter vi dette standpunktet. Imidlertid foreslår vi også, som et overgangstrinn, å introdusere tiltak for å redusere utøvelsen av vetoretten for å reflektere den opprinnelige hensikten med FN-pakten.

2. Institusjonalisering av militære ad hoc oppdrag

For å støtte de Forente Nasjoners fredsbevarende oppgaver og å øke troverdigheten til sikkerhetsrådets resolusjoner, bør en internasjonal styrke skapes.[23] Dets lojalitet til FN og dets uavhengighet fra nasjonale betraktninger må sikres. Kommandoen og styringen av en slik fullt bevæpnet styrke må ligge under Generalsekretæren og under sikkerhetsrådets myndighet. Dets finanser må fastsettes av Generalforsamlingen. Ved å skape en slik styrke, vil generalsekretæren forsøke å tiltrekke seg dyktig personell fra alle regioner i verden.

Skikkelig iverksatt, gir denne styrken også en følelse av sikkerhet som oppmuntrer trinn mot global nedrustning, og gir derved mulighet til et direkte forbud mot alle våpen for masseødeleggelse.[24] Dessuten vil det i tråd med prinsippet om kollektiv sikkerhet, gradvis bli forstått at nasjonalstater bare har behov for å opprettholde våpenrustninger tilstrekkelig for deres eget forsvar og opprettholdelse av indre orden.

Som et øyeblikkelig trinn mot etableringen av denne styrken kan det nåværende systemet med ad hoc arrangementer institusjonaliseres for å etablere regionale kjernestyrker for hurtig utplassering ved en krise.

3. Bruk av begrepet kollektiv sikkerhet på andre problemer i det globale fellesskap

Skjønt opprinnelig tenkt brukt i forbindelse med trussel om militær aggresjon, argumenterer noen, kan prinsippet om kollektiv sikkerhet nå gjelde på en videre måte alle trusler som, skjønt tilsynelatende lokale i natur, faktisk er resultatet av komplekse sammenbrudd i dagens global orden. Disse truslene inkluderer men er ikke begrenset til internasjonal narkotikahandel, matsikkerhet, og de fremvoksende nye globale epidemier.[25]

Vi tror at dette temaet må tas opp på dagsorden i det foreslåtte Verdensmøtet. Imidlertid er det usannsynlig at en videre formulering av kollektiv sikkerhet vil foregripe den grunnleggende saken om kollektiv sikkerhet ved militær aggresjon.

4. Videreføre vellykkede FN institusjoner med uavhengig utførende funksjon

Noen av de mer uavhengige organisasjonene innenfor FN-familien, slik som UNICEF, Den internasjonale luftfartsorganisasjon (ICAO), Det internasjonale postforbund (UPU), Den internasjonale telegraf og kommunikasjonsunion (ITCU), Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO), og Verdens helseorganisasjon (WHO), har nytt tydelig fremgang på fokuserte men viktige områder for internasjonalt arbeid.

Vanligvis har disse organisasjonene allerede sin egen utøvende funksjon. Deres uavhengighet beholdes og forsterkes som del av den internasjonale utøvende funksjonen.[26]

C. Styrking av den internasjonale domstolen

I ethvert styringssystem er en sterk rettslig funksjon nødvendig til å moderere kreftene fra andre deler av systemet og til å formulere, utbre, beskytte og levere rettferdighet. Driften til å skape et rettferdig samfunn har vært blant de fundamentale kreftene i historien[27] - og uten tvil vil ingen varig verdensivilisasjon kunne bli grunnlagt uten at den er fast motivert i prinsippet om rettferdighet.

Rettferdighet er kraften som kan omsette den gryende bevisstheten om menneskehetens enhet til en kollektiv vilje gjennom hvilken de nødvendige strukturer for globalt samfunnsliv kan etableres sikkert. I en tidsalder der verdens folk i økende grad får adgang til informasjon av alle slag og en mengde idéer, vil rettferdighet hevde seg som det overordnede prinsippet for en vellykket sosial organisasjon.

På individnivå er rettferdighet den evne i den menneskelige sjelen som muliggjør at hver person er i stand til å skjelne sannhet fra falskhet. I Guds åsyn, fremhever Bahá’u’lláh, er rettferdighet "det mest elskede av alt" da det tillater hvert individ å se med sine egne øyne isteden for gjennom andres øyne, å få kunnskap gjennom sin egen kunnskap heller enn gjennom kunnskap hos sin nabo eller sin gruppe.

På gruppenivå, er rettferdighet et uvurderlig kompass ved kollektive beslutninger fordi det er den eneste muligheten ved hvilken enhet i tanke og handling kan oppnås. Langt fra å oppmuntre en straffende ånd som ofte har skjult seg under dets navn i fortiden, er rettferdighet det praktiske uttrykket for forståelse av at, i menneskelige bestrebelser, oppmuntres et rådslagende klima som tillater at alternativer undersøkes lidelsesfritt og den beste kursen blir valgt. I et slikt klima vil de uopphørlige tendensene til manipulering og partiskhet ha mindre mulighet til å avlede beslutningsprosessene.

En slik oppfattelse av begrepet rettferdighet vil gradvis forsterke virkeliggjørelsen av at i en gjensidig avhengig verden, er individets og samfunnets interesser uoppløselig sammenflettet.

I denne sammenheng er rettferdighet den røde tråd som må flettes inn i enhver menneskelig samhandling, uansett om det gjelder i familien, naboskapet eller på det globale nivå. Vi ser i det nåværende FN systemet grunnlaget for en styrket internasjonal domstol. Etablert i 1945 som det viktigste rettslige organet i de Forente Nasjoner er den internasjonale domstolen kjennetegnet for mange positive elementer. For eksempel prøver det nåværende systemet for utvelgelse av dommere å skape et rettslig panel sammensatt av representanter fra et stort utvalg av folk, regioner, og rettslige systemer.[28]

Domstolens største mangel er at det mangler myndigheten til å utferde juridisk bindende avgjørelser, unntatt i de tilfellene hvor stater på forhånd har valgt å være bundet ved dets avgjørelser. Uten domsmakt er domstolen maktesløs til å administrere rettferdighet.[29] Med tiden vil avgjørelsene i den Internasjonale domstolen bli bindende og håndhevet for alle stater; imidlertid, kan Den internasjonale domstolen på kort sikt styrkes gjennom to andre tiltak.

1. Utvidelse av domstolens jurisdiksjon

For tiden begrenses domstolens jurisdiksjon til et par kategorier av tilfeller, og bare nasjoner har rett til å bringe inn en sak for domstolen. Vi foreslår at det i tillegg til medlemsstater også gis tillatelse for andre organer i de Forente Nasjoner til å føre saker inn for domstolen.

2. Koordinering av de tematiske domstolene

Den Internasjonale domstolen bør fungere som en paraply for eksisterende og nye tematiske domstoler som avgjør og bedømmer internasjonale tilfeller innenfor spesifiserte tematiske områder.

Tidlige komponenter i et enhetlig system finnes allerede i de spesialiserte domstolene for voldgift i slike saker som handel og transport, og i forslagene til slike institusjoner som Den internasjonale straffedomstol og Rådet for miljøsaker. Andre områder som bør legges under et slikt system inkluderer domstoler for internasjonal terrorisme og narkotika trafikk.

IV. Utløse individets muligheter: En kritisk utfordring i den gryende internasjonale orden

Det primære formålet for de styrende institusjoner er å fremme menneskelig sivilisasjon på alle nivåer. Dette formålet er vanskelig å tilfredsstille seg uten den inspirerte og intelligente deltakelse i samfunnets liv og saker fra menneskeheten som helhet.

Med et fokus på å bygge institusjoner og å skape et fellesskap av nasjoner har internasjonale institusjoner historisk sett vært fjernt fra det som ligger i sinn og hjerter hos verdens folk. Skilt fra myndigheter på den internasjonale arenaen ved atskillige lag og forvirret av medienes dekning av internasjonale nyheter, har majoriteten av verdens folk ennå ikke utviklet en samfølelse for institusjoner som de Forente Nasjoner. Bare de individer som har hatt adgang til den internasjonale arenaen gjennom kanaler som frivillige organisasjoner synes i stand til å identifisere seg med disse institusjonene.

Paradoksalt nok kan ikke de internasjonale institusjoner utvikle seg til et effektivt og modent myndighetsnivå og fullføre sine primære formål for å fremme menneskelig sivilisasjon, hvis de ikke anerkjenner og nærer deres forhold av gjensidig avhengighet med verdens folk. Slik anerkjennelse setter i bevegelse en rettferdig sirkel av tillit og støtte som akselererer overgangen til en ny verdensorden.

Oppgavene fastsatt i utviklingen av et globalt samfunn krever nivåer av kapasitet langt hinsides noe som helst den menneskelige rase hittil har vært i stand til å mestre. For å nå dette nivå kreves en enorm ekspansjon i tilgangen på kunnskap for hvert individ. Internasjonale institusjoner vil lykkes i å bringe frem og styre de skjulte mulighetene i verdens folk i den grad deres utøvelse av myndighet modereres av deres forpliktelse til å vinne tillit, respekt, og ekte støtte fra de som berøres av deres beslutninger og til åpent og i størst mulig grad å rådslå med alle de som berøres.

Individer som blir tryggere og mer respektfulle overfor disse institusjonene vil i sin tur kreve at deres nasjonale myndigheter øker sin støtte, både politisk og økonomisk, til den internasjonale orden. Så vil de internasjonale institusjonene få økt innflytelse og styrke og bli bedre stilt til å foreta ytterligere tiltak for å etablere en legitim og effektiv verdensorden.

Sammen med tiltak for å styrke sin struktur, trenger de Forente Nasjoner å starte tiltak som utløser den latente kraften slik at verdens folk deltar i denne sammensveisende prosessen. Til dette formålet krever enkelte temaer spesiell oppmerksomhet for å akselerere utviklingen hos individer og samfunn. Blant dem er fire prioriterte områder, fremme av økonomisk utvikling, beskyttelse av de menneskelige rettigheter, fremme av kvinners status, og understreking av etisk utvikling, så nært knyttet til fremme av sivilisasjon at de må understrekes som en del av de Forente Nasjoners dagsorden.

A. Fremme økonomisk utvikling

Økonomiske utviklingsstrategier brukt av de Forente Nasjoner, Verdensbanken og et antall regjeringer i løpet av de siste femti årene, har selv om de har vært oppriktig tenkt og gjennomført ikke på langt nær oppnådd målsettingene. I større delen av verden har avstanden mellom de som "har" og de som "ikke har" utvidet seg og akselererer med stor forskjell i inntektsnivå. Sosiale problemer er ikke redusert. Forbrytelser og sykdom er faktisk ikke bare økende; de er også blitt epidemiske og mer vanskelig å bekjempe.

Disse manglene kan spores til et antall faktorer. De inkluderer et feilplassert fokus på storskala prosjekter og byråkratisk oversentralisering, urettferdige betingelser i internasjonal handel, en gjennomtrengende korrupsjon som tillates florere gjennom hele systemet, eksklusjon av kvinner fra beslutningsprosesser på alle nivåer, en generell udugelighet til å sikre at ressurser når de fattige, og en avledning av utviklingsressurser til militærindustrien.

En fordomsfri undersøkelse av disse faktorene avslører en felles systematisk og fundamental feil i det nåværende mønsteret for økonomisk utvikling: materielle behov behandles ofte uten å ta hensyn til de åndelige faktorene og deres motiverende kraft.

Utvikling må ikke forveksles med skapelsen av et forbrukersamfunn som ikke er bærekraftig. Sann velstand omfatter så vel åndelig som materiell velvære. Mat, drikke, bolig og en grad av materiell trygghet er nødvendig, men menneskelige vesener kan ikke og vil aldri finne tilfredsstillelse i disse nødvendighetene. Heller ikke er tilfredsstillelse å finne i de noe mer uhåndgripelige materielle resultatene slik som sosial anerkjennelse eller politisk styrke. Selv ikke en gang intellektuelle prestasjoner tilfredsstiller våre dypeste behov.

Det er i sulten for noe mer, noe hinsides oss, at realiteten i den menneskelige ånden kan forstås på en skikkelig måte. Skjønt den åndelige siden av vår natur skjules av den daglige kampen for materielle resultater kan vår trang til oversanselige behov ikke lenger bli oversett. Derfor må et mønster av bærekraftig utvikling henvende seg til både den åndelige ambisjonen hos de menneskelige vesener og deres materielle behov og ønsker.

Utdannelse er den beste investeringen i økonomisk utvikling. "Mennesket er den høyest Talisman. Mangel på en passende utdannelse har berøvet ham det som ligger som mulighet i hvert menneske," skriver Bahá’u’lláh. "Betrakt menneske som en gruve rik på edelsteiner av uvurderlig verdi. Bare utdannelse kan forårsake at det åpenbarer dets skatter, og gjør menneskeheten i stand til å dra nytte av det."[30] Utdannelse antyder noe mer enn en prosess for å beherske en liten mengde kunnskap eller læring innenfor et sett av ferdigheter. Utdannelse som i sannhet må være det grunnleggende kravet for utvikling, må også lære ut prosesser for å erverve kunnskap, fremdyrke intellektets og logikkens krefter, og tilføre elevene uunnværlige etiske kvaliteter.

Det er denne grunnleggende tilnærmingen til utdannelse som tillater folk å bidra til skapelsen av rikdom og oppmuntrer til dets rettferdige fordeling.[31]

Ekte rikdom skapes når arbeidet foretas ikke bare som en mulighet for å tjene sitt levebrød men også som en måte å bidra til samfunnet. Vi hevder at det meningsfulle arbeidet er et grunnleggende behov for den menneskelige sjelen, like viktig for den rette utviklingen av individet som næringsrik mat, rent vann og frisk luft er for den fysiske kroppen.

På grunn av den åndelig ødeleggende naturen i avhengighet, er prosjekter som utelukkende fokuserer på å omfordele materiell rikdom dømt til å mislykkes i det lange løp. Fordeling av rikdom må oppnås på en effektiv og rettferdig måte. Faktisk må den integreres intimt med verdiskapningsprosessen.

Vi foreslår de følgende anbefalingene til FN systemet for å fremme mer effektiv utvikling.

1. Igangsetting av en helhjertet kampanje for å iverksette Agenda 21

Handlingsplanen formulert ved FNs konferanse om miljø og utvikling innarbeidet et stort utvalg av synspunkter fra frivillige organisasjoner og et sett av prinsipper ikke ulik de som finnes i denne uttalelsen. Dessverre er lite gjort av medlemsstatene for å iverksette tiltak som er beskrevet i planen.

Om målsettingene i Agenda 21 tas i bruk og oppnås, er det nødvendig med en utvidet innsats, som er forskjellig i natur men tilsvarende i målestokk og forpliktelse til Marshallplanen for fornyelsen av etterkrigs Europa. I dette tilfellet må Bretton Woods institusjonene aktiveres for å starte en uttalt kampanje for å fremskynde nasjonale gjennomføringsinnsatser. Et mandat av denne naturen kan bare komme som et resultat av en konferanse, som ligner på de første Bretton Woods møtene for femti år siden, spesiallaget for en helhetlig undersøkelse av disse institusjonene. Formålet med denne undersøkelsen er å stille til disposisjon tilstrekkelige ressurser for verdens folk, slik at de kan iverksette lokale initiativer. Konferansen kan også utvide dets dagsorden til å ta opp dypere områder av global økonomisk sikkerhet gjennom omdefinering av eksisterende institusjoner eller skapelsen av nye strukturer.[32]

Hvis dette blir vellykket, kan dette nye maskineriet også utvides til å koordinere gjennomføring av tiltak identifisert på det nylig gjennomførte sosiale verdensmøtet.

B. Beskyttelse av de grunnleggende menneskelige rettigheter

I løpet av de fem tiårene siden de Forente nasjoner ble grunnlagt har en forståelse vokst frem av at menneskelige rettigheter må anerkjennes og beskyttes internasjonalt hvis fred, sosial framgang og økonomisk velstand skal etableres.

Grunnlaget for internasjonal enighet om de menneskelige rettighetenes natur er den betydningsfulle Menneskerettighetserklæringen, som ble antatt av de Forente Nasjoner i 1948 og utdypet i to internasjonale avtaler – den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter samt den internasjonale konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. I tillegg identifiserer og fremmer 75 andre konvensjoner og erklæringer like rettigheter for kvinner og barn, religionsfrihet, og rett til utvikling, for å nevne noen.

FNs nåværende menneskerettighetsregime har to hovedmangler: begrenset mulighet for tvang og oppfølging samt for liten vekt på det ansvar som følger med alle rettigheter.

Håndheving av menneskelige rettigheter på det internasjonale nivået må håndteres på en måte som ligner behandlingen ved militær aggresjon under et kollektivt sikkerhetsregime. Overtredelse av menneskerettighetene i en stat må betraktes som om det angår alle og tvangmekanismer må skaffe tilveie en forent respons på vegne av det internasjonale samfunn. Spørsmålet om når og hvordan å gripe inn for å beskytte menneskerettighetene er det mer vanskelige å svare på. Sterk tvang krever en høy grad av global enighet om hva som utgjør et flagrant og egenrådig brudd på menneskerettighetene.

Viktige trinn mot global samstemmighet ble tatt i løpet av prosessen som ledet frem til Verdenskonferansen om de menneskelige rettigheter i 1993, som entydig bekreftet at menneskelige rettigheter er universelle, udelelige og innbyrdes avhengig, og avsluttet den langvarige debatten om den relative betydningen av sivile og politiske rettigheter sammenliknet med sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter.[33] Konferanseresolusjoner bekreftet også at de menneskelige rettigheter gjaldt uten hensyn til forskjeller i rasebakgrunn, etnisk opphav, religiøs tro eller nasjonal identitet. De omfatter likestilling mellom kvinner og menn; inkluderer de samme rettigheter til frihet å undersøke, få informasjon og religiøs praksis for alle individer over hele verden; og de innlemmer retten for alle til grunnleggende nødvendigheter slik som mat, bolig, og helse.[34] Hinsides det å bygge samstemmighet og styrke håndhevingen av de menneskelige rettigheter, er det viktig å etablere større forståelse for at det til enhver rettighet også finnes et tilsvarende ansvar.

Retten å anerkjennes som en person innfor loven, antyder for eksempel også et ansvar for å adlyde loven - og lage både lovene og det rettslige systemet mer rettferdig. På det sosialøkonomiske området bærer retten til å gifte seg med seg ansvaret for å støtte familien som en enhet, utdanne sine barn og behandle alle familiemedlemmer med respekt.[35] Retten til å arbeide kan ikke skilles fra ansvaret til å gjennomføre ens plikter etter beste evne. I den bredeste mening innebærer "universelle" menneskelige rettigheter et ansvar for menneskeheten som helhet.

Mens det er opp til individet å fullføre ansvaret på hvert slikt område, så er det opp til internasjonale institusjoner å beskytte den enkeltes menneskerettighet. Vi foreslår tre tiltak for øyeblikkelig iverksetting.

1. Styrking av FNs tiltak for å overvåke, implementere og følge opp

De Forente Nasjoners maskineri for overvåking, implementering og oppfølging av at myndigheter følger de internasjonale avtalene er utilstrekkelige. Menneskerettighetssenteret består av en meget liten profesjonell stab som kjemper for å støtte innsatsene for å overvåke overholdelsen av alle traktatene som landene har ratifisert.

Vi tror ressursene som tildeles dette senteret må økes dramatisk hvis det skal ha mulighet til å utføre sine plikter.

2. Oppmuntring til universell ratifisering av internasjonale konvensjoner om menneskelige rettigheter

Da ratifisering av de internasjonale konvensjonene om de menneskelige rettigheter skaper en forpliktelse for medlemstatene, selv om de ikke praktisk kan påtvinges, bør generalsekretæren og alle organ i FN benytte enhver anledning til å oppmuntre medlemsstatene til å handle på dette området. En krevende tidsfrist for universell ratifisering er faktisk et inspirerende mål å sette for Generalforsamlingen.

3. Sikre respekt for de overvåkende FN organene i forbindelse med de menneskelige rettigheter

Da mandatet for de byråer som overvåker de menneskelige rettighetene er av en meget alvorlig natur, må FN være spesielt oppmerksom på oppfatninger skapt av strukturen og prosessene i disse byråene og bevisst handle for å løse opp kompromitterende situasjoner.

Vi tror at det i løpet av nominasjonsprosessen er klokt å undersøke kvalifikasjonene til medlemstater i synlige posisjoner og ekskludere fra valg til medlemskap i Menneskerettskommisjonen og andre overvåkende byråer, medlemmer som ennå ikke har ratifisert de internasjonale konvensjonene. Mens disse medlemsstater likevel er fullverdig til å delta i overveielsene, beskytter det de Forente Nasjoner fra en mulig pinlig og kompromitterende situasjon.

Vi tror også at et enkelt unntak kan være berettiget i ovenfor nevnte regel. Medlemsstater, som ikke er under granskning av FN, og som har tilstrekkelig beskyttelse for grunnleggende menneskerettigheter i sin grunnlov, men som ikke har fullført ratifiseringsprosessen på grunn av interne politiske årsaker, må ikke utestenges fra valg til synlige posisjoner.

Til slutt synes det også klokt for medlemsstater som har ratifisert de internasjonale konvensjoner men som er under granskning for store brudd på de menneskelige rettigheter å diskvalifiseres fra valg til ledelsen av konferanser og andre møter i Menneskerettskommisjonen. Dette vil forhindre en utbredd oppfatning av at forhandlingene er hykleri.

C. Heving av kvinners status

Skapelsen av en fredlig og bærekraftig verdensivilisasjon er umulig uten den fulle deltakelse av kvinner på alle områder av menneskelig aktivitet. 36 Mens dette forslaget i økende grad støttes, er det en merkbar forskjell mellom intellektuell akseptering og dets gjennomføring.

Det er tid for verdens institusjoner, som hovedsakelig består av menn, å bruke sin innflytelse til å fremme systematisk inkludering av kvinner, ikke på grunn av nedlatenhet eller selvoppofrelse men som en handling motivert av troen på at bidragene fra kvinner kreves for at samfunnet skal ha fremgang.[37]

Bare når bidragene fra kvinner blir verdsatt vil de bli etterspurt og vevd inn i samfunnets mønster. Resultatet vil være en mer fredlig, balansert, rettferdig og velstående sivilisasjon.[38]

De åpenbare biologiske forskjellene mellom kjønnene trenger ikke å forårsake ulikhet eller uenighet. De er en aspekt av komplementaritet. Hvis kvinnerollen som mødre vurderes skikkelig vil deres arbeid med å oppdra og utdanne barna bli respektert og rikelig belønnet. Det må også anerkjennes at rollen å føde barn ikke reduserer evnen for lederskap, eller undergraver ens intellektuelle, vitenskapelige eller skapende kapasitet. Isteden kan det være en styrke.

Vi tror at framgang på et par kritiske fronter har stor virkning for å fremme kvinners status. Vi deler de følgende perspektivene som er grunnleggende for anbefalingene som følger.

Først og fremst må vold mot kvinner og jenter utryddes, noe som er en av de mest åpenbare og utbredte misbruk av de menneskelige rettigheter. Vold har vært et faktum i livet for mange kvinner over hele verden, uansett rase, klasse, eller utdannelse. I mange samfunn gjør tradisjonelle oppfatninger om at kvinner er mindreverdige eller en byrde, dem til lette mål for sinne og frustrasjon. Selv sterke lovlige virkemidler og tvangmekanismer har liten virkning uten at de støttes av en transformasjon i holdningene hos menn. Kvinner er ikke sikre før enn en ny sosial samvittighet etableres, en som vil gjøre uttrykk av nedlatende holdninger mot kvinner, for ikke å snakke om all form av fysisk vold, til en årsak for dyp skam.

For det andre forblir familien den grunnleggende byggesteinen i samfunnet og oppførsel observert og lært der, vil bli projisert på all samhandling på alle andre nivåer i samfunnet. Derfor må medlemmene i institusjonen familien omformes slik at prinsippet om likestilling for kvinner og menn blir en indre verdi. Hvis båndene av kjærlighet og enhet i tillegg sementerer familieforholdene, vil dette nå utenfor dets grenser og berøre samfunnet som helhet.

For det tredje, mens målsettingen for ethvert samfunn er å utdanne alle dets medlemmer, så er det på nåværende trinn i menneskelig historie størst behov for å utdanne kvinner og jenter.[39] For over tjue år siden dokumenterte studier klart at av alle mulige investeringer, så er det å utdanne kvinner og jenter det som betaler seg best i forhold til sosial utvikling, utryddelse av fattigdom og utvikling av samfunnet.[40]

For det fjerde, må den globale dialogen om rollen for menn og kvinner fremme anerkjennelse av den indre komplementaritet mellom de to kjønnene. For forskjellene mellom dem er en naturlig bestemmelse for nødvendigheten av at kvinner og menn må arbeider sammen for å virkeliggjøre deres muligheter for å utvikle sivilisasjoner, som ikke er mindre enn det å opprettholde den menneskelige rase. Slike forskjeller er nedarvet i den samspillende karakteren av deres felles menneskelighet. Denne dialogen må betrakte de historiske kreftene som har ført til undertrykkelsen av kvinner og undersøke de nye sosiale, politiske og åndelige realiteter som i dag omformer vår sivilisasjon.

Som et utgangspunkt for denne dialogen tilbyr vi denne analogien fra Bahá’í skriftene: "Menneskehetens verden har to vinger - en er kvinnene og de andre mennene. Ikke før begge vinger er like utviklet kan fuglen fly. Forblir en vinge svak, er flykt umulig."[41] I tillegg, støtter vi de følgende tre spesifikke tiltakene.

1. Heving av kvinneandelen i medlemsstatenes delegasjoner

Vi anbefaler at medlemsstatene oppmuntres til å utnevne et økt antall kvinner til ambassadene eller lignende diplomatiske posisjoner.

2. Oppmuntring til universell ratifisering av internasjonale konvensjoner som beskytter kvinners rettigheter og hever deres status

I likhet med de internasjonale konvensjonene om de menneskelige rettigheter, bør Generalsekretæren og alle organer i FN benytte enhver anledning til å oppmuntre medlemsstatene til å fortsette med ratifisering av konvensjoner og protokoller som beskytter kvinners rettigheter og fremmer deres utvikling.

3. Forberedelser for implementering av Beijing konferansens handlingsplan

Strategierklæringen som ble antatt ved Nairobi konferansen var meget dristig og fantasifull, selv om dets gjennomføring var temmelig ineffektiv. 42 Vi tror at lærdom må tas fra denne uheldige erfaringen og at bevisste planer settes inn for å sikre at sluttdokumentet fra FNs fjerde kvinnekonferanse i Beijing 1995 ikke møter en lignende skjebne.

Vi foreslår at et overvåkningssystem etableres for å forberede statusrapporter over gjennomføringen av planlagte tiltak og lage årlige framstillinger til Generalforsamlingen, som fremhever de tjue beste og de tjue dårligste medlemsstatene i måten tiltakene gjennomføres.

D. Fremheving av etisk utvikling

Prosessen med å integrere menneskeheten inn i større og større grupper, skjønt den er influert av kultur og geografi, har hovedsakelig vært drevet av religion, det sterkeste middelet for å forandre menneskelige holdninger og oppførsel. Med religion mener vi, imidlertid, det vesentlige grunnlaget eller realiteten i religion, ikke dogmene og den blinde etterapningen som gradvis har overleiret den og som er årsak til dets tilbakegang og utslettelse.

Med 'Abdu'l-bahás ord, "Material sivilisasjon er som kroppen. Uansett hvor uendelig yndig, elegant og vakker den er, så er den død. Guddommelig sivilisasjon er som ånden, og kroppen får dets liv fra ånden. . . . Uten ånden er menneskehetens verden livløs."[43]

Forestillingen at å fremme moral eller verdier er kontroversiell, spesielt i denne tidsalder av humanistisk relativisme. Likevel tror vi fast på at det finnes et felles sett av verdier som er skjult fra anerkjennelse på grunn av de som overdriver mindre forskjeller i religiøs eller kulturell praksis for å fremme politiske formål.[44] Disse grunnleggende dyder, som læres ut av alle åndelige samfunn, utgjør et grunnleggende rammeverk for etisk utvikling.

Refleksjon over det felles grunnlaget i de store religiøse og etiske systemene i verden viser at de fleste fremmer enhet, samarbeid og harmoni blant folk, etablerer retningslinjer for ansvarlig oppførsel og støtter utviklingen av dyder som er det grunnleggende for samhandling basert på tillit og prinsipper.[45]

1. Fremme av utviklingen av undervisningsplaner for etisk utdannelse i skoler

Vi er talsmenn for en universell kampanje for å fremme etisk utvikling. Enkelt sagt skal denne kampanjen oppmuntre og støtte lokale initiativer over alt i verdenen for å innlemme en etisk dimensjon i utdannelsen av barn. Det gjør det nødvendig å holde konferanser, publisere relevant stoff og mange andre støttende aktiviteter, noe som representerer en solid investering i fremtidige generasjoner.

Denne kampanjen for etisk utvikling begynner med et par enkle rettesnor. For eksempel: rettskaffenhet i oppførsel, troverdighet, og ærlighet er grunnlaget for stabilitet og framgang; uegennytte bør lede all menneskelig bestrebelse, slik at oppriktigheten og respekten for andres rettigheter blir en vesentlig del av hvert individs handlinger; tjeneste for menneskeheten er den sanne kilden til lykke, ære og mening i livet.

Vi tror også at kampanjen bare blir vellykket i den grad som religionens kraft tas i bruk for innsatsen. Doktrinen om skille mellom kirke og stat må ikke brukes for å blokkere denne sunne innflytelsen. Religiøse samfunn må spesielt trekkes inn som samarbeidende partnere i dette viktige initiativet.

Etter hvert vil denne kampanjen akselerere en prosess for å styrke individet og dermed transformere måten som folk, uansett økonomisk klasse, sosial rang, eller etnisk, rase- eller religiøs bakgrunn, samhandler med deres samfunn.

V. Vendepunkt for alle nasjoner: En appell til verdens ledere

Vi har nådd et vendepunkt i nasjonenes fremskritt.

"Foreningen av hele menneskeheten er kjennetegnet på det trinn som det menneskelige samfunn nå nærmer seg. Enhet i familie, stamme, by/stat og nasjon er suksessivt forsøkt og fullt etablert. Verdensenhet er målet som en plaget menneskehet streber mot. Nasjonsbygning er fullført. Det iboende anarkiet i nasjonal suverenitet går mot sitt klimaks. En verden, som vokser til modenhet, forlater denne fetisj, anerkjenner enheten og helheten i menneskelige forhold, og etablerer en gang for alle maskineriet som best kan legemliggjøre dette fundamentale prinsippet i dets liv." [46]

For mer enn et hundre siden lærte Bahá’u’lláh at det bare er en Gud, at det bare er en menneskelig rase, og at alle verdens religioner representerer trinn i åpenbaringen av Guds vilje og hensikt for menneskeheten. Bahá’u’lláh kunngjorde at nå er tiden, fortalt om i alle verdens hellige skrifter, når menneskeheten endelig skal være vitne til forening av alle folk til et fredlig og integrert samfunn.

Han har sagt at den menneskelige skjebnen ikke bare ligger i skapelsen av et materielt velstående samfunn, men også i konstruksjonen av en global sivilisasjon hvor individer oppmuntres til å fungere som etiske vesener som forstår sin sanne natur og utvikles mot en større fullending som ingen grad av materiell gavmildhet alene kan gi.

Bahá’u’lláh var også blant de første til å bruke frasen "ny verdensorden" for å beskrive de betydningsfulle forandringene i det politiske, sosiale og religiøse livet i verden. "Tegnene på forestående omveltninger og kaos kan nå sees, da den dominerende orden åpenbart er sørgelig mangelfull," skrev Han. "Snart vil den nåværende orden bli rullet sammen og en ny spres ut i dens sted."[47] Han la et ansvar både på lederne og medlemmene av samfunnet.

"Den skal ikke æres som elsker sitt land, men han som elsker hele verden. Jorden er kun et land og menneskeheten dets innbyggere."[48]

Framfor alt må neste generasjons ledere være motivert av et oppriktig ønske om å tjene hele samfunnet og forstå at lederskap er et ansvar; ikke en vei til privilegier. Altfor lenge har lederskap blitt forstått, både av ledere og underordnede, som et påskudd for å styre andre. Denne tidsalder krever virkelig en ny definisjon på lederskap og en ny type ledere[49] Dette er spesielt sant på den internasjonale arenaen. For å etablere en mening av tillit, vinne tilliten, og innprente en omsorgsfull samfølelse i hjertene til verdens folk, for institusjonene i den internasjonal orden, må disse lederne reflektere over sine egne handlinger.

Gjennom et plettfritt rulleblad av personlig integritet må de hjelpe til å gjenopprette tillit og tiltro til myndighetene. De må innlemme særpreget av ærlighet, ydmykhet og oppriktighet i motiver når det søkes sannhet i en situasjon. De må forpliktes til og ledes av prinsipper og derved fungere etter de beste langsiktige interessene hos menneskeheten som helhet.

"La deres syn omfavne verden, heller enn å innskrenke seg til deres eget selv," skrev Bahá’u’lláh. "Engasjer dere ikke bare i deres egne saker; Fest deres tanker på det som kan gjenoppbygge menneskehetens velstand og helliggjøre menneskenes hjerter og sjeler."[50]

Fotnoter:

1. En uttalelse av Bahá’í International Community i anledning av 50årsmarkeringen av de Forente Nasjoner, Bahá’í International Community, United Nations Office, New York, October 1995

2. Boutros-Ghali, Boutros. 1992. An Agenda for Peace: Peace-making and Peace-Keeping. (Report of the Secretary-General Pursuant to the Statement Adopted by the Summit Meeting of the Security Council, January 31, New York: United Nations.)

3. Innledningen til FN-charteret er blant de mest inspirerte avsnittene i historien av menneskelig styring:

"Vi De Forente Nasjoners folk som er bestemt på;

å redde kommende slektledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten,

og atter å bekrefte vår tro på grunnleggende menneskerettigheter, på det enkelte menneskes verdighet og verdi, på menns og kvinners og på små og store nasjoners like rett,

og å skape betingelser under hvilke rettferdighet og respekt for de forpliktelser som grunner seg på traktater og andre folkerettskilder kan opprettholdes,

og å fremme sosialt framskritt og bedre levevilkår under større frihet,

og for disse formål

å vise forståelse overfor hverandre og leve sammen i fred som gode naboer,

og å forene våre krefter for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet,

og ved godkjenningen av visse prinsipper og innføringen av visse fremgangsmåter å; sikre at væpnet makt ikke brukes uten i felles interesse,

og ved internasjonalt samarbeid å fremme økonomisk og sosial framgang for alle folk,

har besluttet å forene våre anstrengelser for å nå disse mål.

Følgelig har våre respektive regjeringer gjennom representanter samlet i byen San Francisco, som har fremvist sine fullmakter som ble funnet i behørig stand, blitt enige om denne Pakt for De Forente Nasjoner og vi oppretter herved en internasjonal organisasjon som skal hete De Forente Nasjoner."

United Nations. 1994. Charter of the United Nations and Statute of the International Court of Justice. United Nations Department of Public Information. DPI/511 - 93243 - April 1994 - 40M.

4. The World Bank. 1994. (Oxford: Oxford University Press.) pp. 162 - 163.

5. Det har nylig vært et antall forslag som diskuterer behovet for reformer i FNsystemet innenfor spesielle områder. Our Common Future, rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling har for eksempel foreslått et antall forandringer, slik som etablering av en spesiell FN "Board for Sustainable Development" for å koordinere FN tiltak for fremme av utvikling samtidig som miljøet beskyttes. The World Commission on Environment and Development, Our Common Future. (Oxford: Oxford University Press, 1987.)

Likeså rapporten fra Brandt kommisjonen, Common Crisis North-South: Co-operation for World Recovery, som foreslår reformer innenfor de kritiske områdene finans, handel og energi, da de berører nord-sydlige ubalanser. The Brandt Commission, Common Crisis North-South: Co-operation for World Recovery. (London: Pan Books, 1983.)

Litteraturen som foreslår store forandringer i de Forente Nasjoner er også voluminøs og fortsetter å vokse, spesielt i forventning til 50-årsdagen for de Forente Nasjoner. Den første store og alvorlige revurderingen av de Forente Nasjoner begynte i 1950 årene, i forventning til 10-årsdagen for FN-pakten. I dette henseende må offentliggjøringen i 1958 av World Peace Through World Law av Louis B. Sohn og Grenville Clark, som var blant de første alvorlige forslagene til å foreslå fjerning av vetoretten, betraktes som en milepæl. Grenville Clark, and Louis B. Sohn, World Peace Through World Law. (Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1966.)

Senere forslag strekker seg fra The Stockholm Initiative, som tilbyr en generell visjon om hva som skulle kunne gjøres for å styrke de Forente Nasjoner, til Harold Stassens nylige United Nations: a Working Paper for Restructuring, som gir et artikkel-for-artikkel forslag for omarbeiding av FN-pakten. Benjamin Ferenczs seneste bok, New Legal Foundations for Global Survival, tilbyr en serie av tøffe og lovmessig tilpassede forslag for reformer basert på forutsetningen om at nasjoner, folk og individer må være frie til å forfølge deres skjebner uansett på hvilken måte – forutsatt at det ikke risikerer eller ødelegger andres grunnleggende menneskelige rettigheter til å leve i fred og verdighet.

The Stockholm Initiative on Global Security and Governance 1991. Common Responsibility in the 1990's. (Stockholm: Prime Minister's Office, Stockholm, Sweden.) Harold Stassen, United Nations: A Working Paper for Restructuring. (Minneapolis: Learner Publications Company, 1994.) Benjamin Ferencz, New Legal Foundations for Global Survival. (Oceana Publications, 1994)

6. Commission on Global Governance, Our Global Neighborhood.(New York: Oxford University Press, 1995.)

7. Mange tenkere har anerkjent realiteten i enhet og forstått dets konsekvenser for utviklingen av det menneskelige samfunn, inkludert paleontologen Richard Leaky: "Vi er en art, et folk. Hvert individ på denne jorden er et medlem av 'homo sapiens', og de geografiske variasjoner som vi ser blant folk er bare en biologisk nyanse på det grunnleggende temaet. Den menneskelige kapasiteten for kultur tillater utbrodering på meget forskjellige og fargerike måter. De ofte meget dype forskjellene mellom kulturene må ikke sees som et skille mellom folk. Kulturer må isteden betraktes for hva de virkelig er: den ypperste erklæringen av å tilhøre den menneskelige arten."

Richard E. Leakey, and Rodger Lewin, Origins: What new discoveries reveal about the emergence of our species and its possible future. (New York: Dutton, 1977.)

Shoghi Effendis skrifter tilbyr generelt en grundig og bred fremstilling av begrepet menneskehetens enhet. Et kort sammendrag av begrepet, slik bahá’íer ser det, finnes i The World Order of Bahá'u'lláh. Shoghi Effendi, The World Order of Bahá'u'lláh. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1938.) pp. 42-43.

8. Vi er ikke alene om å lage dette forslaget. Kommisjonen for Global styring skriver i Our Global Neighborhood: "Vår anbefaling er at Generalforsamlingen blir enig om å holde en Verdenskonferanse om styring i 1998, med dets avgjørelser ratifisert og tatt i bruk i 2000." The Report of the Commission on Global Governance, Our Global Neighborhood. (New York: Oxford University Press. 1995.) p.351.

9. To vanlige regler illustrerer dette prinsippet. "Small is beautiful," et prinsipp myntet i de tidlige '70-årene som et økonomisk prinsipp, og gjelder også om ledelse. Schumacher forklarer: "I menneskelige saker, ser det ut som om det alltid er et behov for minst to ting samtidig som de tilsynelatende er uforenlig og gjensidig ekskluderende. Vi trenger alltid både frihet og orden. Vi trenger friheten til mange, mange små, selvstendige enheter, og på samme gang, ordningen i en storskalig, muligens global, enhet og koordinering."

E. F. Schumacher, Small is Beautiful: Economics as if People Mattered. (New York: Harper and Row, 1973.) p. 65.

"Tenk globalt, handle lokalt," et slagord som fremmes av miljømessig og samfunnsutviklings aktivister, griper et perspektiv der behovet for en overordnet global koordinering balanserer forsiktig mot behovet for lokal og nasjonal selvstyring.

10.

"Langt fra å prøve å ødelegge det nåværende grunnlaget for samfunnet... [et system av verdensstyring] søker det å utvide sin basis, å omforme dets institusjoner på en måte som er harmonisk med behovene i en stadig foranderlig verden. Det kan ikke stride mot noen legitime troskaper, heller ikke undergrave noen grunnleggende lojaliteter. Dets formål er verken å kvele flammen i en sunn og intelligent patriotisme i menneskers hjerter, eller til å avskaffe systemet med nasjonal selvråderett som er så nødvendig hvis ondene i en overdreven sentralisering skal unngås. Det ignorerer ikke, eller gjør forsøk på å undertrykke, ulikheten i etnisk opphav, i klima, i historie, i språk og tradisjon, i tanke og vane, som skiller folk og nasjoner i verden. Det krever en videre lojalitet, en større lengsel enn noe som har levendegjort den menneskelige rase. Det insisterer på underordning av nasjonale impulser og interesser under de nødvendige kravene i en forent verden. Det forkaster overdreven sentralisering på ene siden, og avviser alle forsøk på ensartethet på det andre siden."

Shoghi Effendi, The World Order of Bahá'u'lláh. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1974.) pp. 41-42.

11. Shoghi Effendi, skisserte i 1930-årene, da han ledet det verdensomspennende Bahá’í samfunnet, noen av funksjonene og ansvaret for en fremtidig verdenslovgivende forsamling. Blant andre ting skrev han: "en verdenslovgivende forsamling, vars medlemmer vil, som forvaltere av hele menneskeheten... vedta slike lover som kreves for å regulere livet, tilfredsstille behovene og justere forholdene hos alle raser og folk."

Shoghi Effendi, The World Order of Bahá'u'lláh. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1974.) p. 203.

Dette synspunktet deles av slike lærde som Jan Tinbergen, 1969 års Nobel prisvinner i økonomi, som sier, "Menneskehetens problemer kan ikke lenger løses av nasjonale myndigheter. Hva som trengs er en Verdensregjering. Dette kan best oppnås ved å styrke FN-systemet."

United Nations Development Programme (UNDP). Human Development Report 1994. Global Governance for the 21st Century. (New York: Oxford University Press.) p.88.

12. Bahá'í International Community. Proposals to the United Nations for Charter Revision. May 23, 1955.

13. Gjennom alle Hans skrifter bruker Bahá'u'lláh konsekvent termene "verdensorden" og "ny verdensorden" for å beskrive den pågående og betydningsfulle serien av forandringer i det politiske, sosiale og religiøse livet i verden. I slutten av 1860-årene skrev Han: "Verdens likevekt er blitt forstyrret gjennom den vibrerende innflytelsen av denne store, denne nye verdensorden. Menneskehetens ordnede liv er blitt revolusjonert gjennom innvirkningen av dette enestående, dette makeløse system – vars make ingen dødelige øyne har bevitnet." Bahá'u'lláh, The Kitáb-i-Aqdas. Translated by Shoghi Effendi and a Committee at the Bahá'í World Centre. (Haifa: Bahá'í World Centre, 1992.)

14. 'Abdu'l-Bahá, The Secret of Divine Civilization. Trans. Marzieh Gail. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1957.) p. 24.

15. United Nations Research Institute for Social Development (UNRISD), States of Disarray: The Social Effects of Globalization. (London: KPC Group. 1995) pp. 106-109.

16. Det finnes mange måter en slik kommisjon, eller selv en verdenslovgivende forsamling, kan gå frem for å fastsette rettmessige og rettferdige grenser for alle nasjoner. Men så skremmende oppgaven enn synes å være, er det en viktig del av prosessen for å bygge en ny verdensorden. 'Abdu'l-Bahá skrev:

"Sann sivilisasjon vil folde ut sin fane i verdens midte når et visst antall av dets fremragende og høysinnede herskere - de skinnende eksempler på hengivenhet og avgjørelser - skal, for hele menneskehetens fremme og lykke, stå frem, med fast beslutning og klar visjon, etablere den universelle fredens sak. De må gjøre årsaken til fred til gjenstand for generell rådslagning, og prøve enhver mulighet i sin kraft til å etablere en union av verdens nasjoner. De må beslutte om en bindende traktat og etablere en pakt, vars forskrifter må være sunne, ukrenkelige og bestemte. De må kunngjøre den for hele verden og oppnå sanksjoner for den fra hele den menneskelige rase. Dette høye og edle foretagende -den virkelige kilden til fred og velferd for hele verden – må betraktes som hellig av alle som bebor denne jorden. Alle menneskehetens krefter må mobiliseres for å sikre stabiliteten og varigheten i denne aller største Pakt. I denne altomfattende Pakt skal alle grenseland og grenser for enhver nasjon være entydig fastlagt, prinsippene for de underliggende forholdene mellom myndigheter er fastlagt, og alle internasjonale avtaler og forpliktelser fastslått. På samme måte må størrelsen på våpenrustningene til enhver regjerning begrenses sterkt, for hvis noen nasjon tillattes å øke sine forberedelser for krig og militære styrker, vil de vekke mistanke hos de andre. Det fundamentale prinsipp som ligger under denne høytidelige Pakten må være slik fastsatt at om noen regjering senere overtrer hvilken som helst av dets forskrifter, skal alle jordens myndigheter stå opp for å redusere det til fullstendig underkastelse, nei – hele menneskeheten som sådan skal bestemme seg for med enhver kraft tilgjengelig, tilintetgjøre den regjeringen. Skulle dette største av alle botemiddel brukes på verdens syke kropp, vil den ganske sikkert tilfriskne fra sin sykdom og forbli evig trygg og sikker."

'Abdu'l-Bahá, The Secret of Divine Civilization. Trans. Marzieh Gail. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1957.) pp. 64-65.

17. I henhold til en nylig artikkel i The New York Times øket gavene til veldedig formål i USA i 1994 med 3.6 prosent til $130 milliarder. Karen W. Arenson, "Charitable Giving Rose 3.6% in 1994, Philanthropy Trust Says," The New York Times, Thursday, 25 May 1995, sec. A, p.22.

18.

"Angående spørsmålet om et internasjonalt språk.... Vi, som Bahá’íer, er meget ivrige på å se et universelt hjelpespråk valgt så snart som mulig; vi er ikke talsmenn for noe spesielt språk for å fylle denne rollen. Hvis verdens myndigheter blir enige om et eksisterende språk eller et konstruert, nytt språk som kan benyttes internasjonalt, støtter vi hjertelig det, fordi vi ønsker å se at dette trinnet i foreningen av den menneskelige rase finner sted så snart som mulig."

Shoghi Effendi, Directives of the Guardian. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust.) p.39..

Ved å lage dette forslaget om et internasjonalt språk, vil vi påkalle oppmerksomheten på begrepet "støtte". Bahá’í troen verdsetter og fremmer kulturelle forskjeller, ikke ensartethet. På det nåværende tidspunkt i historien forestiller vi oss ikke noe pålegg om å bruke et enkelt språk over hele verden. Isteden forestiller vi oss at folk og nasjoner beholder sine egne lokale og nasjonale språk - mens de samtidig oppmuntres til å lære et universelt språk. Et slikt universelt språk må til slutt, læres ut som et eget emne, i alle verdens skoler. Men dette skal ikke på noen måte trekke oppmerksomheten vekk fra det legitime uttrykk i nasjonal og lokal lingvistisk og kulturell ulikhet

19.

"Dagen nærmer seg når alle folk i verden har valgt et universelt språk og en felles skrifttype," skrev Bahá'u'lláh sent på 1800-tallet. "Når dette er oppnådd, til hvilken by en mann enn reiser, så er det som om han kom hjem til sitt eget hjem."

Shoghi Effendi, trans., Gleanings from the Writings of Bahá'u'lláh. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1983.) p.250.

20. I et "spesielt bidrag" til Human Development Report i 1994 bemerker James Tobin, Nobelprisvinner i økonomi i 1981, at "en permanent felles valuta" eliminerer mye om ikke alt av turbulensen som for tiden kan knyttes til de enorme mengdene av valutaspekulasjon på verdensmarkedet i dag. Da veien til en slik felles verdensvaluta sannsynligvis er langt borte, foreslår han en midlertidig "Internasjonal valutaskatt" på spot transaksjoner i valutaveksling.
United Nations Development Programme (UNDP). Human Development Report 1994. A Tax on International Currency Transactions. (New York: Oxford University Press.) p.70.

21. Prinsippet om kollektiv sikkerhet ble satt frem av Bahá'u'lláh for over et århundre siden i brev til verdens konger og herskere: "Vær forent, O jordens konger, for dermed vil splidens stormer stilnes blant dere, og deres folk vil finne vile, hvis dere er av dem som forstår. Hvis noen blant dere tar opp våpen mot en annen av dere, stå alle opp mot ham, for det er ikke noe annet enn åpenbar rettferdighet."

Shoghi Effendi, trans. Gleanings from the Writings of Bahá'u'lláh. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1976.) p.254.

22. The Report of the Independent Working Group on the Future of the United Nations. The United Nations in its Second Half-Century. (Yale University Press Service, 1995.) p. 16.

23. Glenview Foundation, The Stassen Draft Charter for a New United Nations to Emerge from the Original, to Serve World Peace and Progress for the Next Forty Years. (Philadelphia: Glenview Foundation. 1985.)

Grenville Clark and Louis B. Sohn, World Peace Through World Law. (Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1966.)

Keith Hindell, "Reform of the United Nations?" in The World Today: Journal of the Royal Institute of International Affairs. (United Kingdom, Feb. 1992.) Vol. 48, No. 2. pp. 30-33.

John Logue, "New World Order Means Reformed UN", World Federalist News, July 1992.

Benjamin B. Ferencz and Ken Keyes Jr., Planethood: The Key to Your Future. (Coos Bay, Oregon: Love Line Books. 1991.)

Boutros-Ghali, Boutros. 1992. An Agenda for Peace: Peace-making and Peace-Keeping. Report of the Secretary-General Pursuant to the Statement Adopted by the Summit Meeting of the Security Council, January 31, New York: United Nations.

24. Dette betyr ikke det samme som at tiltak for å forby slike våpen må avvente full utvikling og utplassering av en slik styrke. Vi støtter helhjertet nåværende tiltak for å fornye traktaten om ikke-spredning av kjernevåpen og fast etablering av et altomfattende prøvesprengningsforbud, i tillegg til noen ytterligere innsatser for å eliminere atom-, kjemiske og/eller biologiske våpen. Sterkere innsatser må likeså settes i verk for å innskrenke og kontrollere konvensjonelle våpen slik som landminer, som dreper tilfeldig.

25. Mahbub ul Haq, 1994. Seniorrådgiver til UNDP Administrator. Teamleder for gruppen som forbereder den årlige UNDP Human Development rapporten som i senere år har brakt ferske innsikter til utviklingsteori og praksis, samt et nytt begrep for menneskelig sikkerhet.

26 Erskine Childers, ed. Challenges to the United Nations: Building a Safer World. (New York: St. Martin's Press. 1994.) pp. 21-25.

27. John Huddleston, The Search for a Just Society. (Kidlington, Oxford: George Ronald. 1989.)

28. For ca 75 år siden tilbød 'Abdu'l-Bahá følgende forslag til en fremtidig verdensdomstol:

"Nasjonalforsamlingene i hvert land og nasjon – dvs. parlamentene - velger to eller tre personer som er nasjonens valg, og som er vel bevandret i internasjonale lover og forholdene mellom myndigheter og er klar over de nødvendige behovene i menneskeheten i dagens verden. Antallet representanter må stå i forhold til antallet innbyggere i landet. Valget av disse sjelene som velges av nasjonalforsamlingene, dvs. parlamentene, må bekreftes av overhuset, kongressen og regjeringen og også av president eller monark slik at disse personene er de valgte fra alle nasjoner og regjeringer. Den høyeste domstolen består av disse representantene, og hele menneskeheten vil dermed ha en del deri, for hver av disse delegatene er en fullverdig representant for sin nasjon. Når den høyeste domstolen avgir et vedtak på et internasjonalt spørsmål, vare seg enstemmig eller ved majoritetsregel, vil det ikke være noen flere påskudd for klager eller grunn til innvending for den anklagede. I tilfelle noen av regjeringene eller nasjonene, i utførelsen av den uimotsigelige avgjørelsen av den høyeste domstolen, er skjødesløs eller sendrektig, må resten av nasjonene stå opp mot det, fordi alle myndigheter og nasjoner i verdenen er tilhengere av denne høyeste domstolen. Betenk hvilket fast grunnlag som dette er! Men ved et begrenset og innskrenket forbund, vil formålet ikke bli virkeliggjort som det var tenkt og som det skal."

Selections from the Writings of 'Abdu'l-Bahá. Compiled by the Research Department of the Universal House of Justice. Translated by a Committee at the Bahá'í World Centre and by Marzieh Gail. (Great Britain: W & J Mackay Ltd. 1978.) pp. 306-307.

29. For nærværende er domstolens jurisdiksjon for eksempel begrenset til 1) tilfeller der partene sammen henvender seg til domstolen etter spesielle avtaler, 2) saker som berører en traktat eller konvensjon som er trått i kraft og som forutsetter henvisning til domstolen, og 3) spesifiserte klasser av rettslige konflikter mellom stater som har anerkjent domstolens jurisdiksjonen som obligatorisk.

Europa World Year Book 1994. Vol. I. International Court of Justice. p.22.

30. Shoghi Effendi, trans. Gleanings from the Writings of Bahá'u'lláh. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1983.) p.260.

"Det primære, mest påtrengende kravet er fremme av utdannelse. Det er ufattelig at noen nasjon skulle oppnå velstand og suksess hvis ikke dette største, dette grunnleggende interesse bæres frem. Hovedgrunnen for folkegruppers tilbakegang og fall er uvitenhet. I dag er massen av folket uvitende selv med hensyn til vanlige saker, hvor mye mindre forstår de kjernen i de viktige problemene og det komplekse behovet i tiden."

'Abdu'l-Bahá. The Secret of Divine Civilization. Trans. Marzieh Gail. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1957.) p.109.

"Den samme forskjellen er merkbar mellom dyr som er blitt temmet og oppdratt og de som er forblitt ville. Beviset er klart at naturens verden er ufullkommen, utdannelsens verden er perfekt. Med andre ord, mennesket reddes fra naturens krav ved utdannelse og kultur; følgelig er utdannelse nødvendig og obligatorisk. Men utdannelse er av forskjellige typer. Det er opplæring og utvikling av den fysiske kroppen som sikrer styrke og vekst. Det er intellektuell utdannelse eller mental opplæring for hvilke skoler og høgskoler er grunnlagt. Den tredje typen er utdannelse av ånden. Gjennom den Hellige ånds pust er mennesket beveget inn i verden av moral og opplyst ved lysene av guddommelige gaver. Den moralske verden oppnås bare gjennom stråleglansen fra Virkelighetens Sol og fremmer liv gjennom den guddommelige ånd."

'Abdu'l-Bahá, in a Talk delivered in St. Paul on 20 September 1912. The Promulgation of Universal Peace. p.329-330.

31. Myndigheter og deres partnere må bære i minnet at materiell likestilling er hverken oppnåelig eller ønskelig. Absolutt likestilling er et fantasifoster. På forskjellige punkter på veien vil det likevel være nødvendig med omfordeling av noe av verdens rikdommer. For det blir virkelig stadig mer åpenbart at tøylesløs kapitalisme ikke gir oss svaret heller. En regulering og omfordeling er nødvendig for å fremme materiell rettferdighet. I dette henseende, er en skatt på inntekt i prinsippet en av de beste og mest rettferdige måtene. Det må nødvendigvis også være en rolle for frivillig deling av rikdom - både på det individuelle og det institusjonelle nivå. Like muligheter for økonomisk vekst og fremgang må imidlertid innarbeides i den nye verdensordens oppbygning. Men den viktigste reguleringen i et økonomisk system er etisk regulering som begynner i folks hjerter og sinn.

32. Etableringen av Det globale miljøfond (GEF) er et prisverdig første trinn i den riktige retningen og er nyttig i det langt løp, som et av redskapene som er grunnlaget for å finansiere Agenda 21, hvis dets operative målestokk forstørres og dets mandat omdefineres.

33. World Conference on Human Rights. Vienna Declaration and Programme of Action. 14-25 June 1993. Vienna-Austria.

34. En ytterligere utdyping av dette begrepet finnes i Menneskehetens velferd, en uttalelse fra Bahá'í International Community, Office av Public Information, publisert i februar 1995:

"Den aktivitet som er tettest forbundet med bevisstheten som utmerker menneskets natur, består i at den enkelte utforsker virkeligheten selv. Friheten til å undersøke tilværelsens hensikt og til å utvikle de naturlige talenter hos hvert menneske, trenger beskyttelse. Menneskene må ha frihet til å erverve kunnskap. At en slik frihet ofte blir misbrukt, og at dette misbruket befordres på det groveste av sider ved dagens samfunn, svekker på ingen måte gyldigheten av impulsen selv.

Det er denne særegne impuls i menneskets bevissthet som er opphav til det moralske imperativ bak formuleringen av mange av rettighetene nedfelt i den alminnelige erklæringen og i beslektede pakter. Skolegang for alle, bevegelsesfrihet, tilgang til informasjon og anledning til å delta i det politiske liv er alle sammen sider ved erklæringens funksjon som krever en uttrykkelig garanti fra det internasjonale samfunns side. Det samme gjelder for tanke- og trosfrihet, inkludert religionsfrihet, sammen med retten til å ha egne meninger og til å gi uttrykk for dem på behørig vis.

Siden menneskeheten som gruppe er en og udelelig, blir hvert medlem av slekten betrodd i helhetens forvaring når det fødes inn i verden. Dette vergemålet utgjør det moralske grunnlag for flesteparten av de øvrige rettigheter, hovedsakelig av økonomisk og sosial art, som de forente nasjoners apparat forsøker å definere på tilsvarende vis. Sikkerhet for familie og hjem, rett til eiendom og privatliv følger alle av et slikt vergemål. Forpliktelsene for samfunnet strekker seg til å sørge for arbeid, mentalt og fysisk helsestell, sosial omsorg, rettferdige lønninger, hvile og rekreasjon og til å oppfylle en mengde andre rimelige forventninger fra de enkelte medlemmers side.

Prinsippet om et kollektivt vergemål gir også opphav til den enkeltes rett til å forvente at slike kulturelle forhold som er vesentlige for vedkommendes identitet, beskyttes av nasjonal og internasjonal lovgivning. På en måte som ligner rollen som den samlede masse av arveanlegg spiller i det biologiske liv for menneskeheten og dens miljø, har det enorme vell av kulturelt mangfold som man har oppnådd i løpet av tusenvis av år, avgjørende betydning for den sosiale og økonomiske utvikling for en menneskeslekt som nå er inne i sin kollektive overgang til voksen alder. Det representerer en arv som må få bære sin frukt i en global sivilisasjon. På den ene side trenger kulturelle uttrykk å beskyttes mot å bli kvalt av de materialistiske påvirkninger som for tiden råder grunnen. På den annen side må kulturer gis mulighet til å påvirke hverandre gjensidig i stadig skiftende sivilisasjonsmønstre uten å bli manipulert i partipolitisk øyemed."

Bahá'í International Community, Office of Public Information, The Prosperity of Humankind. (Haifa: Bahá'í World Centre. 1995.)

35. Respekt for menneskelige rettigheter må begynne i familien:

"Sammenlign verdens nasjoner med medlemmene i en familie. En familie er en nasjon i miniatyr. Forstørr helt enkelt kretsen rundt husholdningen, og vi har en nasjon. Forstørr kretsen av nasjoner, og vi har hele menneskeheten. Forholdene som omgir familien omgir også nasjonen. Begivenhetene I familien er begivenhetene i nasjonens liv. Ville det øke fremgang og utvikling i en familie hvis splid oppstår blant dets medlemmer, slåssing, plyndring av hverandre, sjalusi og hevngjerrig av skade, søkende egoistiske fordeler? Nei – dette vil være årsak til at fremgang og utvikling uteblir. Slik er det i den store familien av nasjoner, for nasjoner er ikke noe annet enn en større gruppe av familier. På samme måte som strid og splid vil ødelegge en familie og forhindre dets framgang, vil også nasjoner ødelegges og utvikling hindres."
'Abdu'l-Bahá, The Promulgation of Universal Peace: Talks Delivered by 'Abdu'l-Bahá during His Visit to the United States and Canada in 1912. Comp. Howard MacNutt. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1982.) p.157.

36.

"Når hele menneskeheten gis den samme anledning til utdannelse og likestillingen mellom menn og kvinner er forstått, vil grunnlaget for krig være fullstendig borte. Uten likestilling er dette umulig fordi alle forskjeller og særpreg blir da bidrag til disharmoni og strid. Likestilling mellom menn og kvinner bidrar til avskaffelsen av krig på grunn av at kvinner aldri vil være villige til å støtte dette. Mødre gir ikke sine sønner som ofre på slagmarken etter tjue år av engstelse og elskelig hengivenhet ved å oppdra dem fra spedbarnsalder, uansett hvilken sak de er oppfordret til å forsvare. Det er ikke noen tvil om at når kvinner får like rettigheter, vil krig endelig være helt borte blant menneskeheten."

'Abdu'l-Bahá, The Promulgation of Universal Peace. Comp. Howard MacNutt. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1982.) pp. 174-175.

37.

"La det bli kjent enda en gang at inntil kvinner og menn anerkjenner og forstår likestilling, vil sosial og politisk framgang ikke være mulig noe sted. Fordi menneskehetens verden består av to deler eller medlemmer: En er kvinnen; den andre er mannen. Inntil disse to medlemmene er like i styrke, kan menneskehetens enhet ikke etableres og hell og lykke vil ikke bli noen realitet for menneskeheten. Med Guds vilje er det slik."

Fra en tale av 'Abdu'l-Bahá til Federation of Women's Clubs, Chicago, Illinois 2. mai 1912. 'Abdu'l-Bahá, The Promulgation of Universal Peace. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1982.) p.77.

38.

"I fortiden ble verden regjert med kraft, og menn har dominert over kvinner med bakgrunn i sin større styrke og aggressivitet, egenskaper både i kropp og sinn. Men pendelen forskyves allerede - kraft taper sin vekt og mental oppmerksomhet, intuisjon, og de åndelige kvaliteter av kjærlighet og tjeneste, i hvilken kvinne er sterk, vinner fremgang. Derfor er den nye tidsalderen en alder som er mindre maskulin, og i større grad gjennomsyret av de feminine idealene - eller for å si det mer presist, vil bli en tidsalder der de maskuline og feminine delene av sivilisasjonen er jevnt balansert."

'Abdu'l-Bahá, quoted in John E. Esslemont, Bahá'u'lláh and the New Era, p. 156., 4th rev. ed., 1976, Wilmette: Bahá'í Books, published by Pyramid Publications for Bahá'í Publishing Trust.

Prinsippet om at kvinner og jenter skal gis prioritet over menn og gutter i adgangen til utdannelse, har lenge vært et stående prinsipp i Bahá’í troen. I 1912 sa 'Abdu'l-Bahá:

"Ved å kunngjøre menneskehetens enhet lærte Bahá’u’lláh ut, at menn og kvinner er like i Guds åsyn og det skal ikke gjøres noen forskjell mellom dem. Den eneste forskjellen mellom dem nå, kommer av mangel på utdannelse og opplæring. Hvis kvinnene blir gitt samme anledning til utdannelse, vil forskjellen og vurderingen som minderverdig forsvinne... Dessuten er utdannelsen av kvinner av større betydning enn utdannelsen av menn, fordi de er mødrene til den menneskelige rase, og mødrene oppdrar barna. De første lærerne av barna er mødrene. Derfor må de bli godt utdannet for å kunne oppdra både sønner og døtre. Det er mange forordninger i Bahá’u’lláhs med hensyn på dette."

"Han fremmet innføringen av de samme fagene i utdannelse for menn og kvinner. Døtre og sønner følger den samme undervisningsplanen, noe som derigjennom fremmer enheten mellom kjønnene."

'Abdu'l-Bahá, The Promulgation of Universal Peace. Comp. Howard MacNutt. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1982.) pp. 174-175.

40. Lawrence H. Summers, Vice President & Chief Economist for the World Bank, Investing in All the People. 1992. Also, USAID. 1989. Technical Reports in Gender and Development. Making the Case for the Gender Variable: Women and the Wealth and Well-being of Nations. Office of Women in Development.

41. Selections from the Writings of 'Abdu'l-Bahá. Compiled by the Research Department of the Universal House of Justice. Translated by a Committee at the Bahá'í World Centre and by Marzieh Gail. (Great Britain: W & J. Mackay Ltd. 1978.) p.302.

42. The Nairobi Forward-Looking Strategies for the Advancement of Women. As adopted by the World Conference to Review and Appraise the Achievements of the United Nations Decade for Women: Equality, Development and Peace, Nairobi, Kenya, 15-26 July 1985.

43. Selections from the Writings of 'Abdu'l-Bahá. Compiled by the Research Department of the Universal House of Justice. Translated by a Committee at the Bahá'í World Centre and by Marzieh Gail. (Great Britain: W & J. Mackay Ltd. 1978.) p.303.

44. Den felles religiøse erklæringen med tittelen "Mot en Global Etikk," som ble utarbeidet ved en samling av religiøse og åndelige ledere fra praktisk talt alle verdensreligioner og åndelige bevegelser ved 1993 års Parlament av verdensreligioner i Chicago, antyder at det virkelig er mulig for verdens religioner å finne mye felles grunnlag i dette henseende. I erklæringen heter det: "Vi bekrefter at det finnes et felles sett av kjerneverdier i religionenes lære, og at disse former grunnlaget for en global etikk... Det finnes allerede eldgamle retningslinjer for menneskelig oppførsel som finnes i lærene til verdens religioner og som er betingelsene for en bærekraftig verdensorden."

45. Den gyldne regel, læren om at vi skal behandle andre som vi ønsker å bli behandlet selv, er en etikk som på forskjellig måte gjentas i alle de store religionene:

Buddhismen : "Sår ikke andre på måter som du selv ville finne sårende." Udana Varqa, 5:18.
Zoroastrianismen : "At naturen bare er god når det ikke gjør mot andre det som ikke er godt mot seg selv." Dadistan-i Dinik, 94:5.
Jødedommen : "Hva som er hatefullt mot deg, gjør ikke det mot deres medmennesker. Det er hele loven, alt annet er kommentarer." Talmud, Shabbat, 31a.
Hinduismen : "Dette er summen av all sann rettferdighet: behandle andre slik som du selv ønsker å bli behandlet. Gjør ikke noe mot din nabo som du selv ikke ønsker at han gjør mot deg." Mahabharata.
Kristendommen : "Alt hva du vil at andre skal gjøre mot deg, gjør det mot dem også." Lukas 6:31.
Islam : "Ingen av dere er en troende inntil han ønsker for sin bror det som han ønsker for seg selv." Sunnah.
Taoismen : Den gode mann "bør synes synd på de ondartete tendensene hos andre; betrakte deres fremgang som om de var hans egne, og deres tap på samme måten." Thai-Shang.
Confusianismen : "Det er virkelig grunnsetningen for kjærlig vennlighet: Gjør ikke mot andre det som du ikke ønsker at de gjør mot deg." Analects, XV, 23
Bahá'í troen: "Han skal ikke ønske for andre det som han ikke ønsker for seg selv, eller love noe som han ikke kan fullføre." Glimt fra Bahá’u’lláhs skrifter.

46. Shoghi Effendi, The World Order of Bahá'u'lláh. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1938.) p. 202.

47. Bahá'u'lláh. The Proclamation of Bahá'u'lláh. (Haifa: Bahá'í World Centre. 1978.) p.113.

48. Bahá'u'lláh, Tablets of Bahá'u'lláh. Compiled by the Research Department of the Universal House of Justice. Translated by Habib Taherzadeh with the assistance of a Committee at the Bahá'í World Centre. (Haifa: Bahá'í World Centre. 1982.) p.167

49. Kommisjonen for global styring skriver: "Etter hvert som verden står ansikt til ansikt med behovene for opplyste reaksjoner på utfordringene som oppstår på slutten av det nye århundret er vi bekymret over mangelen på lederskap fra et vidt spekter av menneskelige områder. På nasjonalt, regionalt, og internasjonalt nivå, innenfor samfunn og i internasjonale organisasjoner, i myndigheter og i frivillige organisasjoner, trenger verden troverdig og varig lederskap.

"Det trengs lederskap som er forebyggende, ikke bare tilbakevirkende, som er inspirert, ikke bare funksjonell, som ser til det langsiktige og ansvaret for fremtidige generasjoner. Det trengs ledere som er gjort sterke ved sin visjon båret av etikk, og åpenbart ved politisk mot som ser hinsides neste valg.

"Dette kan ikke være lederskap som innskrenkes innenfor nasjonale grenser. Det må nå hinsides land, rase, religion, kultur, språk og livsstil. Det må omfavne en bredere menneskelig krets, må være fylt med en følelse av omsorg for andre, en følelse av ansvar til det globale naboskapet."

Report of the Commission on Global Governance, Our Global Neighborhood. (New York: Oxford University Press. 1995.) p.353.

50. Gleanings from the Writings of Bahá'u'lláh. Translated by Shoghi Effendi. (Wilmette, Ill.: Bahá'í Publishing Trust. 1976.) p. 7.

Bahá'í-troen

Jorden er kun ett land og menneskeheten dets innbyggere

Den offisielle nettsiden for Bahá'í-samfunnet i Norge

Bahá'í-troen

Vendepunkt for alle nasjoner

Innhold

I. Overblikk: En mulighet til ettertanke

II. Anerkjennelse av den historiske sammenheng: Appell til verdens ledere

III. Definering av FNs rolle i den fremvoksende internasjonale orden

A. Revitalisering av Generalforsamlingen

1. Minstekrav til medlemskap

2. Utnevning av en kommisjon for å studere grenser og grenseland

3. Utforskning av nye økonomiske arrangementer

4. Etablering av en forpliktelse til et universelt hjelpespråk og en felles skrifttype

5. Utforskning av muligheten for en felles internasjonal valuta

B. Utvikling av en meningsfull utøvende funksjon

1. Begrensing i bruken av vetoretten

2. Institusjonalisering av militære ad hoc oppdrag

3. Bruk av begrepet kollektiv sikkerhet på andre problemer i det globale fellesskap

4. Videreføre vellykkede FN institusjoner med uavhengig utførende funksjon

C. Styrking av den internasjonale domstolen

1. Utvidelse av domstolens jurisdiksjon

2. Koordinering av de tematiske domstolene

IV. Utløse individets muligheter: En kritisk utfordring i den gryende internasjonale orden

A. Fremme økonomisk utvikling

1. Igangsetting av en helhjertet kampanje for å iverksette Agenda 21

B. Beskyttelse av de grunnleggende menneskelige rettigheter

1. Styrking av FNs tiltak for å overvåke, implementere og følge opp

2. Oppmuntring til universell ratifisering av internasjonale konvensjoner om menneskelige rettigheter

3. Sikre respekt for de overvåkende FN organene i forbindelse med de menneskelige rettigheter

C. Heving av kvinners status

1. Heving av kvinneandelen i medlemsstatenes delegasjoner

2. Oppmuntring til universell ratifisering av internasjonale konvensjoner som beskytter kvinners rettigheter og hever deres status

3. Forberedelser for implementering av Beijing konferansens handlingsplan

D. Fremheving av etisk utvikling

1. Fremme av utviklingen av undervisningsplaner for etisk utdannelse i skoler

V. Vendepunkt for alle nasjoner: En appell til verdens ledere

Fotnoter: