Johanna Schubarth

Norges første bahá’í

Barndommen i Sandefjord

Langgaden i Sandefjord. Johanna bodde som barn i Langgaden 204, et av husene i første kvartalet på høyre side.

21. mars 1877 ble det født et pikebarn i Sandefjord. Fem måneder senere ble hun døpt i Sandar kirke og fikk navnet Johanne. Imidlertid brukte hun selv oftest navnet Johanna. Hennes mor, Gunhilde Johanne Christensen (1844-1927), giftet seg med Christian Schubarth Jacobsen (1849-1902) 21. mars 1874. De fikk to barn, Johanne og broren Christian som døde 19 år gammel. Johannes far omkom i skipsforlis i 1902.

Hennes morfar begynte som sjømann, men gikk i land rundt 1840 for å bli ølhandler, samtidig som han drev et danselokale i Sandefjord. Hennes farmor giftet seg først med Christen Paus Schubarth, men han omkom i skipsforlis i 1841. Fra farmorens første ektemann kommer navnet Schubarth. Farmor giftet seg på ny med Peder Daniel Jacobsen som også omkom i skipsforlis i 1858. Som enke drev hun en liten butikk med motepynt i Torvgaten 94 i Sandefjord.

Utgraving av Gokstadskipet i 1880-årene

I 1880 ble Norges største vikingskip oppdaget i Gokstadhaugen utenfor Sandefjord. Johannas tante, Hilda Christensen, var meget opptatt av farger og farging. Sammen med Gokstadskipet ble det også funnet fargede tekstiler som Hilda studerte. Gjennom vitenskapelig studium ble hun i stand til å reprodusere fargene ved hjelp av planter. Hilda flyttet senere til Kristiania, der hun ble leder for Den Norske Husflidsforenings fargeri. Hun skrev ”Lærebok i farging med planter”, publisert første gang i 1908, en bok som ble en klassiker i emnet. Det ser ut til at Johanna har hatt et nært forhold til sin tante, Hilda, og dermed har Johanna under sin barndom i Sandefjord vært med og sett på utgravingen av Gokstadskipet.

Ungdommen i Bærum

Tante Hilda Christensens venninne i Kristiania, Marie Michelet, ble nøkkelen til Johannas nye tilværelse i Bærum, der hun ble guvernante hos familien Michelet.

Da tante Lalla i 1896 endelig måtte bestemme seg til å reise til sine egne og forlate oss for godt, hadde jeg den lykke å få en ny ”tante” til barna, frøken Johanne Schubarth, en kjekk ung pike med god middelskoleeksamen og varme anbefalinger fra sin skolebestyrer i Sandefjord. Hun var niese av en god vennine av oss, frøken Hilda Christensen, som allerede den gang hadde et navn som ekspert på plantefargingens område, og var et sjeldent intellegent og varmhjertet menneske. ”Tante Johanne” gikk inn som et skattet medlem av vår familie, og vi står i dyp takknemlighetsgjeld til henne for alle de mange år hun var våre barns beste venn og opdrager og min trofaste venn og støtte.

Marie Michelet i ”Minner og tidsbilleder” side 208.

Simon Themstrup Michelet (1863-1942)
Marie Michelet (1866-1951)

Familien Michelet bodde frem til år 1900 på Høvik i Bærum, men flyttet da til Vallerlien gård i Bærum. Huset er nå revet, men lå et sted i krysset mellom Marie Michelets vei og Ing. Hoels vei.

Simon Themstrup Michelet var professor i gammeltestamentlig teologi ved universitetet i Kristiania i tiden 1896-1933 og innførte et historisk-kritisk syn på faget.  Han var den første formann i Norske Studenters kristelige Forbund (nå Norges Kristelige Studentforbund). Han skrev flere artikler om kirkens ansvar for sosialt arbeid og ønsket å lære de kommende prester sammenhengen mellom teori og praksis.

I 1888 giftet Simon seg med Marie Storjohann. Hun beskrev seg selv som kvinnesakskvinne, og er derfor et uttrykk for moderniseringen av kvinnerollen som fant sted omkring 1900. Hun var en dypt religiøs person og forsøkte å kombinere kristentro med kvinnesak. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 1919 og utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1946. Hun hadde et syn på familien som limet som binder samfunnet vårt sammen. Marie Michelet var sentral i organisering og ledelse av husmorforbund både i Norge og i utlandet. Norges Husmorforbund ble stiftet i 1915 av Marie Michelet. Hun var pådriver for endringen i ekteskapsloven i 1927 som sidestiller mann og hustru økonomisk og rettslig.

Etter at Norske Kvinners Nasjonalråd ble etablert etter år 1900, så ble Marie Michelet valgt til norsk representant i 1904 til årskonferansen i Berlin ved International Councel of Women (ICW). I sin bok Minner og tidsbilleder forteller hun om ICW.

Men for at vi skal kunne nå lenger og lenger frem, må vi ha levende i våre hjerter to tanker:
Den ene er vårt råds ideelle formål: Menneskehetens enhet. I ethvert stort land er der en stor fare. Denne fare er at følelsen for bygden, for byen, for landsdelen hvor man bor, skal være sterkere  enn følelsen for hele landet. Derfor lærer innvånerne i hvert land fra barndommen av patriotisme. Ved patriotismens bånd knyttes bygdene, byene, landsdelene sammen, og i samme øieblikk et lands område blir større enn dets folks fedrelandskjærlighet, i samme øieblikk er nasjonene truet av den dødelig fare, for patriotismen er sannelig et folks hjerteblod. Men i vårt råd, hvor de forskjellige deler er nasjoner, må vi dyrke en følelse som i forhold til patriotismen er så meget større som denne følelse selv er større og edlere enn kjærligheten til bygd, til by, til landsdel. Kanskje denne følelse ennu ikke har funnet sitt rette navn, men inntil det er funnet, må vi vedbli med å kalle den ”tro på menneskehetens enhet”, og denne tro på menneskehetens enhet er det vi må betrakte som en kjærlighet større, mer dragende, mer strålende, mer tilfredstillende enn bare kjærligheten til ens eget land.

Marie Michelet i ”Minner og tidsbilleder” side 265

Barna til familien Michelet, Bolette og Nanna, hadde hjemmeskole de første skoleårene og Johanna var lærer i noen fag.

Bolette og Nanna Michelet

Religion, norsk og historie hadde vi hos mor, geografi, naturhistorie og regning hadde vi hos vår kjære ”tante Johanne”, som like lite som mor hadde tatt lærerinne eksamen, tvert imot var pur ung og helt uerfaren. (forteller Bolette)

Marie Michelet i ”Minner og tidsbilleder” side 267

Den 3. juni 1903 blev vår lille Julie Caroline Magdalene født og opkalt etter tante Julia. Og dette yndige lille vesen, som foruten tante Julia også hadde tante Johanne som fadder og pleiemor av den meste enestående slags, blev en solstråle i vårt hjem og for oss alle. Riktignok blev tante Johanne imellem litt vel svak for henne.

Marie Michelet i ”Minner og tidsbilleder” side 265

Etter hvert ble barna i Michelet familien større og etter at Bolette hadde tatt middelskoleeksamen hadde Marie Michelet funnet frem til en husmorskole i Tyskland, der Bolette skulle fortsette sin utdannelse.

I 1906 fikk Bolette middelskoleeksamen, og samme høst drog tante Johanne av sted med henne til Tambach.

Marie Michelet i ”Minner og tidsbilleder” side 317

Nanna Michelet var den første norske kvinne som tok landbrukseksamen på Høyskolen på Ås. Nanna var i en periode bestyrerinne på Fossgården settlement i Oslo. Det var et studentkollektiv som Nannas far, Simon, hadde vært initiativtaker til opprettelsen av, for kristne studenter. Det drev med sosialt arbeid blant Oslos fattigste.

Bolette Michelet giftet seg med en tysk prest. Som mor med ni barn hadde Bolette en spesiell status i det tyske samfunnet. Denne statusen benyttet hun til å hjelpe jøder og andre forfulgte under nazistregimet.

Sykepleieutdannelse i Tyskland

Berlin 1910

Tante Johanne kom efter denne tid aldri mer helt tilbake til oss. Hun hadde bestemt sig til å bli sykepleierske og reise fra Tambach til Berlin, hvor hun fikk sin utdannelse. Men hun har (og vil i fremtiden) alltid tilhøre vår familie som en kjær og skattet venn, til hvem vi alle står i stor takknemlighets gjeld.

Marie Michelet i ”Minner og tidsbilleder” side 277

Første verdenskrig

28. juni 1914 ble den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie skutt av en serbisk attentatmann i Sarajevo. Både Østerrike-Ungarn og Serbia ville styre Bosnia-Hercegovina. Tyskland støttet Østerrike-Ungarn, og Russland støttet Serbia. Fredsforkjempere og diplomater forsøkte å hindre en storkrig mellom de to alliansene, men overalt i Europa seiret nasjonalismen.

Om sommeren 1914 ble forholdene i Tyskland så vanskelige for Johanna at hun flyttet tilbake til Norge.

Da krigen brøt ut i august (1914), sluttet naturligvis tilstrømningene (til jubileumsutstillingen for grunnlovens 100 år i Norge), og 14 dage efter trodde man at arbeidet kunne innstilles. Men det blev nok det motsatte. …..

Det viste sig at ruten via Bergen – Kristiania var blitt en verdensrute, og det varte da heller ikke lenge før vi fikk en sann oversvømmelse av ofte elendige, hjelpeløse mennesker som det gjaldt å berge frem. Vår komite bestod av mig for Hjemmenes vel og Henny Dons for K.F.U.K. Snart var det inntegnet 30 damer og herrer som talte fremmede sprog og som stillet sig til tjeneste. Flere av dem var selv nettopp kommet hjem fra utlandet og kunde berette om fantastiske eventyr. Nu blev arbeidet opdelt og organisert, og i vår kjære Johanne Schubarth, som også var kommet ”flyktende” hjem, fikk vi en verdifull sekretær. Den første september begynte arbeidet. Femten av våre folk stod sent på kvelden nede på bryggen og ventet på ”Eskimo” som kom fra London. Og ut myldret det bla. mennesker som skulde videre med ekstratog til Stockholm kl. 12 og som ikke hadde smakt mat på lenge.

Marie Michelet i ”Minner og tidsbilleder” side 359

Emigrering til USA

Dampskipet "Hellig Olav" tok drøyt 1000 passasjerer fra første til tredje klasse

Den såkalte nedgangstiden i Europa - de vanskelige tider - fikk også Johanna merke og sammen med mange, mange andre nordmenn tok hun "Veien mot Vest" til USA.  12. januar 1917 forlot Johanna Norge for å flytte til USA. I følge passasjerlister i Kristiania er det oppgitt at hun hadde med seg 500 kr (ca 14.500 kr i dagens verdi) og betalte 285 kr (8.300 kr i dagens verdi) i frakt. Hun reiste med dampskipet ”Hellig Olav” fra Kristiania og ankom New York 27. januar 1917.

En uke senere erklærte Tyskland ubegrenset ubåtkrig og ville torpedere alle nøytrale og fiendtlige skip. 6. april 1917 erklærer USA krig mot Tyskland etter at de i mange år har vært nøytrale.

May Maxwell

Johanna slo seg ned i Urbana, Illinois, sør for Chicago. Der fortsatte hun sitt arbeid som sykepleier på et sykehus. En pasient fortalte henne om bahá’í-troen. Det fanget hennes oppmerksomhet. Hun fant troen så interessant, kanskje motivert av sin kristne bakgrunn, at hun bestemte seg for å la sykepleien vike plassen for å studere bahá’í-læren.

Rosenkrans utstilt i det nasjonale Bahá'í senteret i Oslo

Dermed tok hun permisjon fra sitt arbeid som sykepleier i et halvt år. Det var i 1919 May Maxwell, Ruhiyyih Khanums mor, mottok Johannas erklæring om å bli bahá’í. Johanna fikk i gave flere av May Maxwells personlige eiendeler, deriblant et perlekjede (en rosenkrans) som har tilhørt Bahíyyih Khánum, Bahá'u'lláhs datter. Disse klenodiene tilhører i dag Bahá'í-samfunnet i Norge ved Nasjonalt Åndelig Råd.

Tilbake til Norge

Gunhilde, Johannas mor, ble syk i kreft. Johanna bestemte seg for å reise hjem for å pleie sin mor før hun døde i 1927.

My mother is getting very much worse, the doctor can now feel a tumor in the liver, presumably a cancer in the gall duct, so it is only a matter of time. She is so absolutely helpless and weak and does not feel comfortable very often and her mind is wandering very much, so we cannot but wish for her that the time she still has to be here will not be too long. I am so happy, that I came home, before that started and had a little time with her, when she was rather normal and that I now can take care of her…. Of course I have not been able to tell my mother anything about the Bahá'í Cause, her mind was already too weak and childish for that when I came home. I am holding out remarkably well myself, considering all I have to do and all the sleepless nights. I know Shoghi Effendi's prayers are helping me.

Brev fra Johanna til fru Busey, datert Sandefjord 26. november 1927.

Shoghi Effendi, Bahá'í-troens beskytter (1921-1957)

På returreisen til Norge, reiste hun via Haifa der hun traff Shoghi Effendi i løpet av et par uker. Der hadde hun daglige samtaler med Shoghi Effendi. Han ba henne om å bli boende i Norge og å oversette boken ”Bahá’u’lláh og den nye tid” til norsk.

På forsommeren 1927 besøkte Martha Root Norge, der hun holdt tale om Esperanto og Bahá’u’lláhs fredsplan. En tale som ble sendt over radio fra Oslo til hele Europa. 3. juli 1927 holdt hun foredrag på Voss og deltok i den årlige norske fredskongressen på Voss. I Bergen fikk hun avisintervjuer og radiointervjuer. Sannsynligvis var Johanna ikke tilstede i Oslo, slik at de ikke møttes denne gangen.

Oslo Universitet i 1920-årene

Den første tiden i Norge bodde Johanna i Jonas Reinsgate 5 i Oslo, der hun startet arbeidet med å oversette bahá’í-litteratur til norsk. I en alder av over 50 år tok hun eksamen artium fordi hun følte det var nødvendig for best mulig å kunne utføre det oppdraget Shoghi Effendi hadde gitt henne. Hun studerte videre til forberedende eksamen ved Universitetet og tok eksamen i engelsk som privatist i 1929. Johanna oversatte også «De skjulte ord», «Visdomsord» og en rekke bahá’í bønner. Dessuten utarbeidet hun håndskrevne manuskript med oversettelse av «Kitáb-í-Íqan» og «The Goal of a New World Order». Hun arbeidet alltid med en oversettelse fra Bahá'í-skriftene, også etter at hun ble hjemsøkt av revmatisme og bare kunne vie noen minutter av gangen til dette i de siste to årene av sitt liv. Hun følte at det var i oversettelsesarbeidet som hun hadde sin største oppgave.

"Heed not your weaknesses" it says in the first of article in the Bahá’í News. This is beautiful and encouraging words of the Blessed Báb to the "Letters of the living" but again that high standard of a Bahá'í. By the way: What do you people mean with "letters" in this connection. In English you have the same word "letter" for communication and for single letters in a word. In German "Brief" and "Buchstabe". We have two words as in German. The same in Danish. I have translated "Letters of the Living" as if letters ment "Buchstabe", in Danish it is translated as if it ment "Briefe". "Letters of the Living" appears in the Dr. Ess.'s book. I am wondering what is write[right].

Brev fra Johanna til fru Harding, datert Oslo 8. juli 1946.

Youness Khan Afrukhtih

Johanna var i lang tid norges eneste bahá’í, selv om det av og til kom reisende undervisere. Dette var lyspunkter, da hun møtte de tilreisende på stasjonen og fulgte dem rundt på forskjellige aktiviteter.

I 1929 kom Youness Khan Afrukhtih på besøk i Oslo, noe som resulterte i intervjuer i avisene, blant annet Aftenposten.

Martha Root

19. desember 1934 reiste Martha Root fra Stockholm til Oslo, der hun møtte Johanna. Martha og Johanna rådslo om fremgangmåter for å informere om troen og det videre arbeidet med å oversette ”Bahá’u’lláh og den nye tid” til norsk. Trykkingen av boken ble betalt av Shoghi Effendi. Innen en uke ble Martha syk i influensa, som ble så alvorlig at hun ble sengeliggende. Johanna, som var sykepleier, flyttet inn i et rom ved siden av Martha på Hospits Hotell for å kunne pleie henne. Etter hvert som Martha ble bedre flyttet de til et varmere og større rom. Selv med de bedrede omgivelsene, var Martha alvorlig syk. Johanna insisterte på at en lege skulle undersøke henne. Det viste seg da at Martha i lang tid ikke hadde fått nok næring, pga. av primitive forhold og dårlig økonomi på sine reiser.

Never but once before in my life have I been so ill, and that was in an accident when I was 24 years old…. Men Martha følte seg takknemlig over å ha en sykepleier som tok vare på henne. … Only her wonderful care has saved my life…. How many times she has prayed the Healing Tablet 9 times holding my head, held my hands at night and prayed Alláh-u-Abhá! How many times rubbed me and pulled me back to consciousness. She (Johanna) has a keen sense of fun and she makes me laugh, she is gentle like mother.

I et brev fra Martha Root til Ella Cooper.

Richard Barbe Baker

Mens Martha Root var syk i Oslo fikk hun høre at Richard Barbe Baker, en engelsk pådriver for å bevare skog i Kenya og Nigeria, var i Oslo for å holde foredrag i Det norske Geografiske Selskab. Da sendte hun bud på at han skulle komme innom henne. Martha Root fortalte at hun hadde fått i oppdrag av Shoghi Effendi å presentere Bahá’u’lláhs budskap for Skandinavias to konger. Martha ba ham om å være Shoghi Effendis budbringer til Sveriges konge og levere den svenske utgaven av ”Bahá’u’lláh og den nye tid”. Herr Baker kjente godt til Marthas oppdrag og ønsket å hjelpe henne, så han reiste straks til Stockholm. Han traff statsministeren som akkurat skulle møte kongen, dermed var det en enkel sak å levere boken og fortelle om sitt oppdrag fra den syke damen i Oslo. Herr Baker hadde lenge studert troen, så denne opplevelsen, der alt gikk uten problemer og Marthas tiltro at han skulle klare dette, bidro til at han ble bahá’í.

Martha Root (t.v.) og johanna Schubarth i Oslo 19. august 1935

I april 1935 var Martha så bra fra sykdommen at hun igjen kunne gi foredrag og radiointervjuer som ble sendt til hele Europa. Johanna var nå ferdig med oversettelsen av ”Bahá’u’lláh og den nye tid” og med Marthas støtte ble boken publisert og den ble stilt ut i flere butikkvinduer i Oslo. Boken ble også sendt til alle norske aviser og til alle norskspråklige aviser i USA.

 

 9. mai 1935 var Martha Root i audiens hos kong Haakon på slottet. Etter Marthas møte med kongen ga hun uttrykk for at hun var imponert av kong Haakons dype tro på at verdens sikkerhet og verdens fred er avhengig av religion. Hvis vi hadde én religion som menneskene kunne være enig om og leve etter, så ville nasjonene leve i fred med hverandre.

 

I juni 1935 reiste Martha Root sammen med Johanna til København der de traff Johanna Sørensen, Danmarks første bahá’í. Johanna ble der i ni dager før hun returnerte til Oslo. Martha ble en måned i Danmark for å spre informasjon om troen, før hun reiste videre med skip til Island. I august returnerte hun så til Bergen, der hun ble noen dager og traff en person som hadde hørt hennes radioforedrag i 1927. Dette inspirerte henne til å gi flere foredrag.

In all the Scandinavian and Baltic countries Martha sensed the vitality and integrity of the northern people. "I tell You,"she wrote a few months later, "that the Bahá'i culture of the North may be a rose that blooms later, but when it does bloom it will be fresh, fragrant, exquisite!'The flowers of the North pos[s]ess a freshness all their own! "' If Bahá'u'lláh's teachings for world peace could be established in Scandinavia, Martha felt, this region would lead the way to the formation of a Universal League of Nations that would unite the nations of the world. Martha was years ahead of her time, as that institution would come into being in 1945 as the United Nations, with its first secretary general, Trygve Lie, of Oslo, Norway.

Martha Root, Lioness at the Threshold, side 411

Florence Evelyn Schopflocher
Louisa Gregory
Nellie French

I 1935 flyttet Johanna til Strømsveien 20 i Oslo, der hun fikk besøk av flere reisende undervisere.
Fru Schopflocher besøkte flere byer i Norge der hun fikk i stand avisartikler om troen. Johanna og Ludwig Anjer jobbet med å få interesserte. Johanna holdt studieklasser i bahá’í skriftene og Ludwig Anjer prøvde å få interesserte deltakere blant esperantistene. Johanna arrangerte møter med interesserte ved Louisa Gregorys besøk i Oslo i mai 1936, ved Martha Roots besøk i juli 1936 og fru Bolles besøk i august 1936. I juli 1936 skapte avisintervju med herr og fru Nellie S. French interesse for troen. De besøkte også Svalbard og Hammerfest. Høsten 1936 var fru Helen (Charles) Bishop på besøk i fem uker og hadde avisintervjuer. Hun holdt bahá’í foredrag i American Women's Club og det teosofiske selskapet, samt et foredrag om “Religion og fred” i Nobelstiftelsens hus. Ludwig Anjer holdt foredrag for studenter ved Universitetet i Oslo. Bahá’í-bøker ble overlevert bibliotek, inkludert bibliotekene ved Nansenstiftelsen og Nobelstiftelsen. Vinteren 1935-36 hadde Johanna en studiegruppe med fire ungdommer.

Johanna Sørensen (t.v.) og Johanna Schubarth på bahá'í sommerskole i Esslingen, Tyskland i 1936

Sommeren 1936 deltok Johanna på den tyske bahá’í-sommerskolen i Esslingen, som senere på året ble stengt av nazistene. 21. mai 1937 ble bahá’í-samfunnet forbudt i Tyskland gjennom en ordre fra Heinrich Himmler, Reichsführer for SS og sjef for GESTAPO, pga. troens ”pasifistiske og internasjonale læresetninger”.

 

I 1939 besøker fru Schopflocher Oslo og har intervju i Aftenposten.

Andre verdenskrig

Aftenposten 4. september 1939

Figur 20 - Johanna SchubarthFigur 21 - Aftenposten 4. september 1939Like før andre verdenskrig flyttet Johanna til Professor Dahls gate 1 i Oslo, der hun bodde resten av livet sitt. Hun leide et værelse i en leilighet i en gård fra 1890-årene. Det var en av disse store stuene med fire meter til taket og to høye vinduer mot syd. Utenfor vinduene hang det store sprukne persienner i tre med avskallet grønnmaling. Johanna bodde i tredje etasje og det var ikke noen trappeavsats mellom etasjene. Fra en lang, kald og mørk entré førte to motfoldsdører i empirestil inn til hennes værelse. I et hjørne ved en stor brannmur sto en høy ovn i sort støpejern med sirlige ornamenter på toppen. Det var veldig varmt der om sommeren og fryktelig kaldt om vinteren. Værelset var uten bekvemmeligheter, uten telefon. Johanna likte det slik. Alt i hennes stue minnet om henne selv; det store spisebordet midt på gulvet med de høyryggede stolene rundt hvor bahá’íene senere hadde sine møter, hvor de satt og oversatte, hvor de hadde sine fester og det gamle fine tynne porselensserviset med håndmalte fioler og små grønne blad.

 

Under andre verdenskrig tjenestegjorde Johanna på Menighetssøsterhjemmets sykehus i Oslo så lenge helsen holdt. For denne innsatsen oppnådde hun å bli nevnt av kong Haakon VII. Selv omtalte hun det aldri.

Ventetiden er over

Johanna Schubarth

I am praying for strength and courage. I do work, but it is very difficult to be pioneer, especially in one’s own country. How I miss somebody to consult with, also when I am translating. And how to be able to get up to such a standard, that 'Abdu'l-Bahá asks of a teacher? One might well dispair.....

In the winter I had a letter from a Bahá'í: Mrs Corbit, she was thinking of going to Norway to teach the Cause. I enjoyed and answered her rapidly by airmail. But have not heard from her since. I hope she will be able to come.

Brev fra Johanna til fru Harding, datert Oslo 8. juli 1946

10. juni 1946 telegraferte Shoghi Effendi følgende til Nasjonalt Åndelig Råd i USA:

”Opening phase spiritual conquest old world under divinely conceived Plan must be speedily, befittingly inaugurated.”

Den første pioneeren til Europa, fru Solveig Corbit, ankom Oslo 17. september 1946 etter to uker i passasjerskip over Atlanteren. Dermed var Johanna ikke lenger alene bahá’í i Oslo etter nesten 20 år. I løpet av det nærmeste året ankom også fru Ellinore Gregory til Norge.

I 1947 var alle fødevarer fremdeles rasjonert i Norge, og var meget knappe. Som pensjonert sykepleier var Johanna i stand til å få noen egg og litt melk. Hver matvarepakke som ble sendt henne fra de Forente Stater, ble strukket så langt det gikk, og de mest utsøkte sortene ble spart til 19-dagsfestene som ble holdt i hennes leilighet.

Lokalt Åndelig Råd for Bahá’íer ble opprettet for første gang i Oslo i april 1948 og Johanna ble valgt som formann. Rådsmøtene ble holdt i hennes leilighet i Professor Dahls gate 1.

Hun kunne nærmest bli irritert når de første pionerene tilbød seg å fornye hennes nedslitte møblement og forære henne en "godstol". Hun var jo da over sytti år og leddgikten hadde satt sine tydelige preg. Særlig var anklene og hendene hardt angrepet. Det ble etterhvert vanskelig for henne å føre den tynne gule blyanten over arket og enda vanskeligere var det å gå de lange trappene. Men hun deltok på fester og møter så lenge det var mulig. Tilfeldigheter av noe slag eller avvikelser fra et oppsatt program mislikte hun, noe hun ga tydelig uttrykk for. Johanna hadde vært bahá’í alene så lenge. Hun hadde liksom aldri tilhørt noe samfunn. Det satte sitt preg på henne.

Den siste tiden

Johanna døde på Menighetssøsterhjemmets sykehus i Oslo 2. desember 1952, 76 år gammel. Johannas jordiske levninger ble stedt til hvile, etter en nydelig begravelse, på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Johannas liv og hennes person viste hennes helstøpte karakter. Store ord og voldsomme følelser var henne ukjent. Vi kjente henne som et menneske som utstrålte grundighet, sannferdighet, enkelhet og renhet. Hennes store kjærlighet til den saken hun var gått inn for, skal vi aldri glemme. Heller ikke hennes godhet og hjelpsomhet mot alle.

Johannas begravelse ble etter hennes eget ønske holdt i bahá’í ånd. Fra kirkens side ble det kun lest begravelsesritualet. Deretter fulgte lesning fra «Glimt fra Bahá’u’lláhs skrifter» og innledet og avsluttet med bønn. Beskjeden til det ytterste hadde Johanna presisert at hun ikke ønsket blomster. I den enkle, hvite, ubedekkede kisten ble hun senket i jorden.

Vi har mistet vår inderlig kjære Johanna. Hun er begynt sitt liv i den neste tilværelse. Vi står igjen med minnet – og eksemplet. Hun vil leve videre i våre hjerter og det som hun har lært oss vil gro og vokse i vårt indre.

Minneord fra Asta Bærnholdt i Skandinavisk Bahá’í Bulletin januar 1953

Johanna Schubarths grav på Vestre gravlund i Oslo

I desember 1953 ble hennes kiste flyttet til Vestre Gravlund ved foten av Holmenkollåsen i Oslo, fordi det stod i hennes testamente at hun ønsket å bli begravet der. I forbindelse med den interkontinentale undervisningskonferansen i Stockholm 1953, oppfordret Shoghi Effendi alle deltakere å ta veien om Oslo for å besøke Johannas grav og be bønner der. Dermed var det mange bahá'íer fra Amerika, Persia og de europeiske landene innom Johannas grav både før og etter konferansen i Stockholm i juli 1953.

The Guardian wishes to make clear the importance of the station of Johanna Schubarth, as she was the founder of the Bahá'í Community in Norway, and thus her station is higher than that of a pioneer...

….that as many friends as possible attending the Conference in Stockholm, make a special effort to travel there via Norway and to visit her grave. This refers not only to the Bahá'ís attending the Conference from America, but likewise those attending from the various parts of Europe….

Brev fra troens beskytter, Shoghi Effendi, via hans assistent, datert 11. mars 1953

Shoghi Effendi hadde ikke fått beskjed om begravelsen. Han var opprørt, beordret at hun skulle flyttes til en ny og større grav og bestemte hva som skulle stå på gravstenen. Han hadde også sagt at det skulle være en stor grav, dobbelt så stor som ellers og at dette ville være et sted som folk ville komme til og lese bønn ved.

Sammenstilt av Gunnar Jonsson, oktober 2012

 

Kilder:

  • Skandinavisk Bahá’í Bulletin, januar 1953
  • M. Michelet: Minner og tidsbilleder. Publisert i 1946
  • Garis, M.R.: Martha Root: Lioness at the Threshold. Publisert i 1983
  • Bahá’í World, I - XII
  • Ellis Islands immigrasjonsregister i New York.
  • Folketellinger fra 1865, 1875, 1900 og 1910
  • Trygve Juul Møller: Studentene fra 1929. Publisert i 1954