1. Bahá’í holdningen til ekteskap og skilsmisse

Temaet skilsmisse må sees innenfor rammen av Bahá’í Troens holdning til ekteskapet. Bahá’u’lláh kom for å bringe enhet til verden, og en grunnleggende enhet er den som vi har i båndet mellom ektefeller.

’Abdu’l-Bahá beskriver ekteskapet som et "sant forhold", en åndelig og fysisk "fore-ning", en "union" som "vil vare" "i alle Guds verdener" [3]. Han refererer til ektefellene som "to nære venner" [6] og forsikrer at dersom de lever i enhet, vil de passere gjennom denne verden med perfekt tilfredshet, lykksalighet og fred i hjertet og bli gjenstand for guddommelig nåde og gunst i himmelens rike. [6]

Shoghi Effendi har i brev skrevet på hans vegne karakterisert ekteskapet som en "guddom-melig institusjon" [15] og en "absolutt hellig og forpliktende forbindelse" [21] som "skulle lede til et dypt åndelig vennskap som vil vare i den neste verden" [31].

"Harmoni, enhet og kjærlighet" [34] er beskrevet som "de høyeste idealer i mellommenneskelige forhold" [34]. Det følger derfor at hvor det enn befinner seg en bahá’í familie, skulle enhver anstrengelse gjøres for å bevare den. Ekteskap og familieliv har en uhyre viktig "sosial betyd-ning" [34] -- fortsettelsen av den menneskelige rase og bevaringen av sosial orden.

Bahá’í Læren tillater skilsmisse, men fraråder sterkt at det praktiseres. Shoghi Effendi påpeker at Bahá’u’lláh "kun (har) tillatt det som en siste utvei" [26] og at han "fordømmer det sterkt" [26]. Han bemerket at det var en tendens hos de troende til å la seg påvirke av den rådende kulturelle innflytelse som "så hurtig ødelegger hjemmelivet og skjønnheten i familieforhold, og som river ned samfunnets moralske struktur" [25]. Han tilkjente det "moderne samfunn" [27] å ha "en kriminelt slapp holdning til ekteskapets hellige natur" [27] og oppfordret vennene å "iherdig bekjempe denne tendensen" [27]. Det er derfor nyttig å undersøke utsagnene i Skriftene nøyere for å få en dypere forståelse av bahá’í holdningen til skilsmisse og identifisere måter å demme opp for den stadig voksende bølgen på.

Skilsmissens alvorlige natur blir grafisk fremstilt i Bahá’í Skriftene. For eksempel erklærer Bahá’u’llah i "Kitáb-i-Aqdas" at "Gud ... avskyr separasjon og skilsmisse" [1], mens ’Abdu’l-Bahá forklarer at hvis en av partnerne blir årsak til skilsmisse, vil denne ene utvilsomt komme i store vanskeligheter, vil bli et offer for fryktelige katastrofer og vil angre dypt. [7]

Selv om skilsmisse ikke er forbudt i Bahá’í Troen, er det "meget sterkt ... misbilliget" [30]. Brev skrevet på vegne av Shoghi Effendi påpeker at skilsmisse "frarådes, misbilliges og er imot Guds velbehag" [12]. Det betraktes som "en lastverdig handling" [16] og de troende oppfordres til å "gjøre et nesten overmenneskelig forsøk på å ikke tillate at bahá’í ekteskap går i oppløsning" [30]. Skilsmisse betraktes derfor som "en siste utvei som bør unngås hvis det står i menneskelig makt" [22].

Både mann og hustru har rett til å be om skilsmisse hvis de føler at det er "absolutt nødvendig å gjøre det" [9]. Beskytterens sekretær som skriver på hans vegne, har påpekt at riktignok er det tillatt, men "bare under helt usedvanlige og uutholdelige forhold er skilsmisse tilrådelig for bahá’íer" [29] og at de troende bare skulle ty til skilsmisse "når enhver anstrengelse for å hindre skilsmissen har vist seg å være forgjeves og ueffektiv" [13]. I denne sammenheng må det også anerkjennes at selve det faktum at Bahá’u’lláh har tillatt skilsmisse, er "en antydning om at det under visse omstendigheter er uunngåelig" [44].

2. Årsaker til skilsmisse

Under hvilke omstendigheter er så skilsmisse tillatt?

I "A Synopsis and Codification of the Kitáb-i-Aqdas, the Most Holy Book of Bahá’u’lláh" (Haifa: Bahá’í Verdenssenter, 1973), s. 42, konstateres det at:

Hvis antipati og bitterhet utvikler seg enten fra mannens eller hustruens side, er skilsmisse tillatt kun etter et helt års forløp.[2]

Dessuten har ’Abdu’l-Bahá rådet bahá’íene til å "strengt å avstå fra skilsmisse hvis det ikke oppstår noe som tvinger dem til å separeres på grunn av deres aversjon mot hverandre. I det tilfellet kan de, når det Lokale Råd er underrettet, bestemme seg for å separeres. [7]

Det Universelle Rettferdighetens Hus forbinder uttrykket "aversjon" [7] med begrepet "uforsonlig antipati" [37] og det erklærer at "skilsmisse er tillatt når uforsonlig antipati eksisterer mellom de to ektefellene" [46]. Det klargjør videre at slik "antipati ... ikke bare (er) mangel på kjærlighet til ens partner, men en antipati som ikke kan oppløses" [37] og erklærer at det Åndelige Råd må finne ut at denne tilstanden "synes" [42] å eksistere, før datoen for tålmodighetsåret kan fastsettes.

Det er interessant å legge merke til at det "ikke finnes noen spesielle ’grunner’ til bahá’í skilsmisse, slik det finnes i noen systemer for offentlig lovgivning" [41]. Således vil ikke dårlig oppførsel fra noen av partene eller det å ta i betraktning forhold som mangel på "fysisk tiltrekning eller seksuell forenlighet og harmoni" [16] automatisk danne grunnlag for skilsmisse. Det Universelle Rettferdighetens Hus har klarlagt at:

En bahá’í skulle kun se på muligheten av skilsmisse hvis situasjonen er uutholdelig, og han eller hun har en sterk aversjon mot å være gift med den andre partneren. [41]

Styrken av "aversjon(en)" [7] er således et nøkkelelement. Ansvaret for å avgjøre om en tilstand av "aversjon" [7] eller "antipati og bitterhet" [2] forekommer i en bestemt situasjon, hviler på de individuelle ektefellene i samråd med det Åndelige Råd.

3. Å bevare ekteskap

Omhyggelige forberedelser til ekteskapet er et viktig første skritt i det å bevare bahá’í ekteskap. ’Abdu’l-Bahá og Shoghi Effendi trakk opp en rekke nyttige retningslinjer som hjelp til enkeltindivider for å ta kloke og gjennomtenkte avgjørelser i forhold til ekteskap. For eksempel rådet Mesteren potensielle partnere til å utvise den største omhu i det å bli kjent med den andres karakter, slik at den bindende pakten mellom dem kan bli et bånd som vil vare evig. [5]

Beskytterens sekretær som skrev på hans vegne til en person som hadde søkt hans råd i forbindelse med en foreslått ekteskapsplan, advarte mot "altfor raskt handling" [14] som "uunngåelig vil føre til" [14] "bekymring og lidelse" [14] og anmodet de troende om å gi dette spørsmålet, som er av en så vesentlig betydning for din fremtid, den fulle overveielse som det fortjener, og grundig og rolig undersøke alle dets aspekter. [14]

Valget av ektefelle hviler ved de individene det gjelder. ’Abdu’l-Bahá konstaterer at før dette valget blir gjort, har foreldrene "ingen rett til å blande seg inn" [4]. Når imidlertid personene har valgt, "så avhenger det av fars og mors samtykke" [4]. I et brev datert 19. mars 1938 skrevet på Shoghi Effendis vegne har han bekreftet at "foreldrenes frihet" [11] til å utøve deres "rett" [11] til å gi sitt samtykke til at deres barn skal gifte seg, er "uinnskrenket og ubetinget" [11]. Han erklærer videre at de "kan av hvilken som helst grunn nekte å gi sitt samtykke, og de er kun ansvarlige overfor Gud for sin avgjørelse" [11].

Det må understrekes at kravet om foreldrenes samtykke til ekteskap ikke bare er en administrativ regel. Det er beskrevet som den "store loven" [25] som Bahá’u’lláh har "nedlagt for å styrke den sosiale struktur, for å knytte båndene i hjemmet nærmere sammen". Dens hensikt er "å fremme enhet og unngå motsetninger" [25].

Bahá’í Skriftene inneholder mange henvisninger til viktigheten av å opprettholde kjærlige og forenede familieforhold. Vennene er ikke bare oppfordret til å "gjøre alt som står i deres makt for å bevare ekteskapene de har inngått" [24], men de må også "gjøre dem til eksemplariske forbindelser ledet av de edleste motiver" [24]. Når vi tar for oss dette temaet, benytter vi oss spesielt av brev skrevet på vegne av Shoghi Effendi og det Universelle Rettferdighetens Hus som svar på spørsmål fra troende som hadde problemer i ekteskapet, for å identifisere skritt som kan bli tatt for å redusere behovet for skilsmisse.

3.1 Viktigheten av innsats

Tålmodig, andektig og selvoppofrende innsats kreves for å bevare ekteskaps- og familieliv. I dette henseende har Shoghi Effendi oppfordret ektepar til å "handle konstruktivt" [28] og ikke tillate en vanskelig situasjon å bli enda verre:

Når skyggen av separasjon henger over en mann og hustru, skulle de ikke la noe være uprøvd i anstrengelsene for å forhindre at den blir en realitet. [28]

Ektepar oppmuntres til å gjøre ethvert forsøk på å "redde ekteskapet sitt for Guds skyld, heller enn for sin egen del" [32], med tillit til kunnskapen at selv om de "ikke høster øyeblikkelige frukter av ... (sine) anstrengelser" [10], så oppfyller de derved sin "plikt som en bahá’í" [10].

3.2 Gjensidig respekt og likhet

Forholdet mellom mann og hustru er karakterisert av "gjensidig respekt og likhet" [43]. Det "styres av rådslagningsprinsippet og ... det (blir ikke) ... brukt makt for å tiltvinge seg lydighet overfor ens egen vilje" [43]. Da det Universelle Rettferdighetens Hus ble bedt om å fremlegge spesielle regler for oppførsel som skulle gjelde for forholdet mellom menn og hustruer, henledet det oppmerksomheten på en rekke brede retningslinjer som er inneholdt i Skriftene:

...for eksempel prinsippet om at rettighetene for hver og en i familieenheten må opprettholdes og rådet om at kjærlig rådslagning skulle være grunntonen, at alle saker løses i harmoni og kjærlighet og at det forekommer tilfelle der mannen eller hustruen må etterkomme den andres ønsker. Nøyaktig i hvilke situasjoner en slik etterkommelse skulle forekomme, er det opp til hvert par å avgjøre. Hvis de, Gud forby, ikke kommer til enighet, og deres uenighet fører til fremmedgjøring, skulle de søke råd hos dem som de stoler på, og hvis oppriktighet og sunne dømmekraft de har tillit til, for å bevare og styrke deres bånd som en forenet familie. [40]

3.3 Samarbeid og en tilgivende holdning

Forsoning krever en tilgivende holdning og villighet til å anstrenge seg for å "bearbeide uoverensstemmelsene" [13] og å unngå "å oppføre seg på en slik måte at en fremmedgjør den annen part" [8]. I forhold til det å utvikle en tilgivende holdning, har det Universelle Rettferdighetens Hus fremlagt følgende råd til en hustru som spurte hvordan hun skulle forholde seg til sine følelser av sinne som hun opplevde som resultat av ekteskapelige uoverensstemmelser:

Du spør hvordan du skal forholde deg til sinne. Rettferdighetens Hus foreslår at du husker på påminnelsene som finnes i Skriftene våre angående nødvendigheten av å overse andres feil, å tilgi og skjule deres misgjerninger, å ikke avdekke deres negative sider, men å se etter og bekrefte deres prisverdige sider og bestrebe seg på å alltid være overbærende, tålmodig og barmhjertig. Slike avsnitt som det følgende utdrag fra brev skrevet på vegne av den elskede Beskytter, vil være til hjelp:

Det finnes egenskaper i alle som vi kan sette pris på og beundre og som vi kan elske dem for. Hvis du bestemmer deg for kun å tenke på disse egenskapene som din mann har, så vil det kanskje være en hjelp til å forbedre situasjonen.... Du skulle vende tankene bort fra ting som plager deg og konstant be Bahá’u’lláh om å hjelpe deg. Da vil du oppdage hvordan den rene kjærligheten som er tent av Gud, og som brenner i sjelen når vi leser og studerer skriftene, mer enn noe annet vil varme og lege. Enhver av oss er kun ansvarlig for ett liv, og det er vårt eget.

Enhver av oss er umåtelig langt fra det å være ’perfekt som vår himmelske far er perfekt’, og oppgaven med å gjøre vårt eget liv og vår egen karakter mer perfekt er en som krever all vår oppmerksomhet, vår viljestyrke og energi.... [38]

Den kritiske viktighet av at ektefellene gjør felles anstrengelser i sin streben etter å skape et lykkelig og trygt ekteskap, understrekes i det utdraget fra et brev skrevet på vegne av det Universelle Rettferdighetens Hus som siteres nedenfor:

Idet vi merker oss at du og din mann har rådslått med deres Åndelige Råd om familieproblemene deres uten å få noe råd og også har diskutert deres situasjon med en familierådgiver uten hell, føler Rettferdighetens Hus at det er helt vesentlig for deg og din mann å forstå at ekteskapet kan være en kilde til velvære og kan formidle en følelse av sikkerhet og åndelig lykke. Det er imidlertid ikke noe som bare skjer. For at ekteskapet skal bli en tilfredshetens havn, kreves det samarbeid ektefellene imellom og hjelp fra deres familier. [36]

3.4 Å ta hensyn til barna

I brev skrevet til ektepar som vurderte muligheten av skilsmisse, rettet Shoghi Effendi oppmerksomheten mot det faktum at barnas tilstedeværelse "legger ... i enda større grad et moralsk ansvar på mannen og hustruen som overveier å gå til et slikt skritt" [26]. De blir oppfordret til å "tenke på barnas fremtid" [23] og å være klar over at barn av skilte foreldre ikke (kan) annet enn å lide under motstridende lojalitet, for de er berøvet velsignelsen av å ha en far og mor som bor i samme hjem, og som sammen passer på deres interesser og elsker dem. [30]

Det skulle bemerkes at selv om Bahá’í Læren legger stor vekt på å overveie nøye hvilken potensiell virkning en skilsmisse kan ha på barna, så blir ikke paret bedt om å forbli gift kun på grunn av at det er barn i familien. I et brev datert 10. november 1943 skrevet på Shoghi Effendis vegne, har han uttalt:

Bahá’u’lláh har lagt stor vekt på ekteskapets ukrenkelighet, og de troende skulle gjøre sitt ytterste for å skape harmoni i sine hjem og skape en situasjon som i det minste ikke er skadelig for barna. Men hvis dette etter bønn og selvoppofrende anstrengelser viser seg å være umulig, kan de ty til skilsmisse. [20]

3.5 Familiekonsultasjon

Det Universelle Rettferdighetens Hus har identifisert "kjærlig rådslagning" [39] som "en av nøklene til å styrke enheten" [39] i familien. Videre har Rettferdighetens Hus erklært at: "Familieråd-slagning der det anvendes full og åpen diskusjon og som er inspirert av oppmerksomheten på behovet for måtehold og balanse, kan være universalmiddelet for konflikter i hjemmet." [35] For å være effektiv, må en slik rådslagning, i tillegg til å være ærlig, måteholden og balansert, kjennetegnes av gjensidig respekt og likhet. For eksempel, i beskrivelsen av rådslagningsprosessen og det å ta avgjørelser innen familien, har det Universelle Rettferdighetens Hus erklært:

Uansett hvor kjærlig rådslagningen er, så vil det i enhver gruppe ikke desto mindre være punkter der en fra tid til annen ikke kan komme til enighet. I et Åndelig Råd blir dette dilemmaet løst ved flertallsavstemning. Der kun to parter er involvert, slik tilfellet er med mann og hustru, kan det imidlertid ikke være noen flertallsavstemning. Det finnes derfor tilfelle der en hustru skulle bøye seg for sin mann og tilfelle der en mann skulle bøye seg for sin hustru, men ingen av dem skulle noensinne dominere den andre på en urettferdig måte. [39]

3.6 Rådslagning med det Åndelige Råd

Når de troende opplever problemer i ekteskapet, oppfordres de til "å vende seg til det Åndelige Råd for veiledning og råd, og å følge disse råd i sine forsøk på å bevare enheten i sitt ekteskapelige forhold" [45]. Det generelle og kontinuerlige ansvar som det Åndelige Råd har i behandlingen av en søknad om bahá’í skilsmisse og i veiledning av de troende, er nøye beskrevet i det følgende utdrag fra et brev datert 6. mai 1987, skrevet på vegne av det Universelle Rettferdig-hetens Hus:

Når en søknad om skilsmisse blir gitt til et Åndelig Råd, skulle dets første tanke og handling være å forsone paret og forsikre seg om at de vet hva Bahá’í Læren sier i denne sammenheng. Om Gud vil, så lykkes Rådet, og det er unødvendig å påbegynne et tålmodighetsår. Hvis Rådet imidlertid finner ut at det ikke er i stand til å overtale den parten det angår, til å trekke tilbake sin søknad om skilsmisse, må det konkludere med at sett fra Rådets side, synes det å være en uforsonlig antipati, og det har ikke noe alternativ til å fastsette begynnelsesdatoen for tålmodig-hetsåret. I løpet av det året har paret ansvar for å forsøke å bli forsonet, og det er Rådets plikt å hjelpe dem og oppmuntre dem.... [42]

3.7 Profesjonell Rådgivning

I tillegg til å rådspørre det Åndelige Råd, kan det også være fordelaktig for paret "individuelt og sammen hvis mulig" [38] å søke hjelp hos kompetente profesjonelle ekteskapsrådgivere. Slike profesjonelle folk kan, ifølge det Universelle Rettferdighetens Hus, komme med "nyttig innsikt og veiledning i det å ta oppbyggende forholdsregler for å oppnå en større grad av enhet" [45]. Rettferdighetens Hus foreslår videre at det "vanligvis (er) nødvendig å avpasse" [38] ikke-bahá’í rådgivning med "bahá’í innsikt" [38].

3.8 Tjeneste -- "det sanne grunnlag for enhet"

Shoghi Effendi beskrev "tjeneste" [33] som "det sanne grunnlag" [33] for familieenhet og opp-fordret familiemedlemmene til å "reise seg med fornyet innsats for å undervise i Troen" [33]. Beskytterens sekretær som skrev på hans vegne til et par som "sammen ... (hadde) foretatt en meget vellykket undervisningsreise" [18], konstaterte:

Dette båndet av felles tjeneste for Saken som holder hjertene deres i så nær forening ... har vist seg å være en slik effektiv løsning på deres personlige problemer. [18]

Og det ble uttrykt håp om at dette "bånd" [18] ville bli "enda sterkere ettersom årene går" [18] og gjennom parets "økede og felles deltagelse i undervisningsarbeidet" [18].

I et annet tilfelle der "disharmoni og ulykkelighet" [28] hadde oppstått i hjemmet til et ektepar, fikk de det råd å vie mer av sin tid til å undervise i Saken og "å be sammen om at Bahá’u’lláh vil gi dere en ekte og varig kjærlighet for hverandre". [28]

4 Konklusjon

Bahá’í Læren presenterer en meget balansert måte å tilnærme seg temaet skilsmisse på. På den ene side er "skilsmisse frarådet i Bahá’í Troen og skulle kun tys til når en langvarig anstrengelse for å få istand forsoning ikke har lykkes" [46]. På den annen side er "skilsmisse ... tillatt når uforsonlig antipati eksisterer mellom de to ektefellene" [46]. I første omgang er det ektefellene som har det moralske ansvar for å avgjøre både graden av "antipati" [7] og om deres anstrengelse har vært "langvarig" [46]. Det Åndelige Råd må også konkludere med at en tilstand av "antipati og bitter-het" [2] synes å eksistere før de fastsetter datoen for tålmodighetsåret.

Anstrengelsen som kreves for å bevare og styrke et bahá’í ekteskap, er forlenget og uunngåelig. Det kreves bønn, utholdenhet, selvoppofrelse, gjensidig respekt, vilje til å samarbeide og tilgi og oppriktig og kjærlig rådslagning. Det kan til sine tider være veldig vondt. Det Universelle Rettferdighetens Hus gir oss imidlertid følgende forsikring om at resultatet av "høytidelige og bestemte anstrengelser" [46] selv i tilsynelatende håpløse tilfelle ofte er velsignet med et positivt resultat:

Det har forekommet mange tilfelle der et ektepar gjennom høytidelige og bestemte anstrengelser og ved hjelp av bønn og råd fra eksperter har lykkes i å overkomme tilsynelatende uoverstigelige hindringer for deres forsoning og i å gjenoppbygge et sterkt fundament for sitt ekteskap. Det finnesogså utallige eksempler på enkeltpersoner som har klart å gjøre drastiske og varige forandringer i sin oppførsel gjennom å nyttiggjøre seg de åndelige kreftene som er tilgjengelige ved Guds barmhjertighet. [46]