NAW-RUZ 21. mars

Dette er en historie om en liten gutt. Han kunne ha vart en hvilken som helst gutt som levde i Persia for mer enn 100 år siden. Han kunne hatt et hvilket som helst navn. Det var mange som visste, at noe vidunderlig hadde skjedd i verden. La oss finne på et navn til vår gutt og kalle ham - Ahmad. Ahmad våknet med en varm, glad følelse inni seg.

Han la sitt teppe på gulvet og så på sola som steg opp over fjellene. Den sprette sitt lys varsomt over den nyvåknede verden. En ny morgen! En ny vår! Ett nytt år ! Alt var nytt. Det var Naw-Ruz, den første dagen av det nye året og den første vårdagen. Ahmad hoppet ut av sengen. Han så at det lå noe i en ryddig haug på en krakk ved vinduet. Nye klær! En ny skjorte! Nye bukser! Nye sko! Han hadde aldri hatt sko før. Han sang mens han raskt tok på seg de nye klærne sine og løp ut i den solfylte hagen. Alt så nytt ut. Himmelen var dyp blå, og trærne herlig grønne. Blomstene var lysende røde og blå og gule. Alt glitret og skinte. Til og med huset. Inne hadde hans mor og søster skrubbet og feiet så alt var skinnende rent. Hans far og eldre brødre hadde malt huset utvendig med en strålende hvit farge. Det kalde klare vannet i midten av hagen var som om det gjenspeilte verden. Da Ahmad så ned i vannet, takket han Gud for at han hadde gitt ham en slik skjønn verden å leve i. Ahmad ville ikke gå glipp av et eneste minutt av denne første vårdagen. Han skyndte seg å spise frokosten sin, som var melk, brød, og ost, før han løp ut igjen. Vanligvis pleide folk å besøke hverandre når det var Naw-Ruz, i Persia, der Ahmad bodde. De ga hverandre gaver av mat, og hadde selskaper med mye moro.

Dette var for lenge siden, men folk gjør fremdeles de samme tingene i dag. Naw-Ruz er en veldig lykkelig og spesiell dag. Ahmad løp gjennom de gjørmete gatene i den lille byen hvor han bodde. Han ropte og jublet "Godt Nytt år" til aIle han så. De nye skoene holdt han i hånda, han ville ikke de skulle bli støvete. Snart kom han til elven som styrtet ned fra fjellsiden. Han så på vannet som syntes å ha slik hastverk. Alt var så fullt av liv - vannet, og blomstene de strakte sine lange halser og åpnet sine pene blomsterblad ansikter for å kjenne sola. Trærne strakk varsomt sine bølgende grønne armer i lufta. Til og med steinene syntes å synge denne dagen. "Noe har skjedd" tenkte Ahmad. "Vannet synes å vite det, trærne vet det, blomstene vet det, ja, selv steinene vet det. En fugl satt i treet og sang overfor ham. Hvem er det den synger for? lurte Ahmad på. "Det finnes ingen andre fugler i treet. Kanskje den synger for Gud? Hvis jeg snakker med Gud kanskje han vil fortelle meg hvorfor .. akkurat denne Naw-Ruz kjennes så annerledes ut. Ahmad chantet en bønn.

Noe annerledes HADDE skjedd. Samtidig som Ahmad gledet seg over sin Naw-Ruz, var det et annet sted i Persia en veldig snill og god ung mann som hette Báb. Han var sendt til verden av Gud for å forberede menneskenes hjerter til Bahá'u'lláh skulle komme. Dette var den aller første Naw-Ruz etter at Báb hadde fortalt menneskene om det fantastiske budskapet. Báb hadde en gledelig tid sammen med sin familie. Noen venner som også kjente til Guds nye budskap, var sammen med ham den dagen. Senere reiste de rundt i hele Persia for å fortelle aIle om budskapet. Da Ahmad fikk høre det ble han veldig glad, og han visste at Gud hadde hørt hang bønn. Det er noe spesielt med Bahá'í nyttår. Vi husker på at alt blir nytt på den dagen, men samtidig husker vi også på noe annet. Báb sa at Gud har valgt hver eneste Naw-Ruz som sin helt egne Dag. Den Naw-Ruz som var da Ahmad var liten gutt var Guds Dag. Denne Naw-Ruz er Guds Dag. Hver eneste Naw-Ruz er Guds Dag. Guds Dag er en av de mest gledesfyllte dager i året.