Bønn, meditasjon og faste

“Følg Mine lover av kjærlighet til Meg”

En veiledning til fordypning i

Bahá’u’lláhs lover om bønn,

meditasjon og faste

Utgitt av Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’íer i Norge

Kjære venn!

 

“Følg Mine lover av kjærlighet til Meg”.

 

På denne måten formidler Bahá’u’lláh selve motivet for å følge hans lover. Vi oppfordres også til å utnytte våre evner til å forstå hvordan de kan tjene vår individuelle åndelige vekst og samfunnets modenhet. Dermed appellerer lovene til alle våre grunnleggende, sjelelige egenskaper: Kjærlighet, kunnskap og vilje.

 

I sitt brev av 28. desember 1999 (se neste side) utvider Det Universelle Rettferdighetens Hus omfanget av åndelige lover som gjelder for bahá’íene. Med åndelige lover sikter man til daglig obligatorisk bønn, faste og fremsigelse av det Største Navn, Alláh-u-Abhá, 95 ganger hver dag. Motivet for dette og viktigheten både for individ og samfunn forklares samtidig.

 

Nasjonalt Åndelig Råd ønsker med dette heftet å inspirere til større bevissthet om og anvendelse av Bahá’u’lláhs lover i Norge. Det er med forfatterens tillatelse særlig bygget på delkapitler i Lasse Thoresens bok “Nøkler til forvandling” (i dette heftet fra “Viktigheten av bønn og meditasjon”), som gir en inspirerende innsikt i de åndelige lovene og som hjelper oss til å praktisere dem og oppleve den åndelige virkelighet på en rikere måte.

 

Hjertelig hilsen

Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’íer i Norge

Bahá’í-år 160

28. desember 1999

Til verdens bahá’íer

Elskede venner!

I løpet av Fireårsplanen har vi gjennomgått de ennå ikke allmenngyldige lovene i Kitáb-i-Aqdas med tanke på å av-gjøre hvilke av dem det ville være aktuelt å sette ut i livet nå. I alle land ser vi en økende tørst etter åndelig liv og moralsk klarhet. Man innser at planer og program for å forbedre menneskene er uten virkning når de er uten rot i åndelig bevissthet og moralsk dyd. Hvem skulle være bedre rustet til å tilfredsstille denne lengselen enn de som allerede er inspirert av Bahá’u’lláhs lære og bistås av hans kraft?

 

Vi har derfor funnet det bydende nødvendig at alle de troende utvider sin bevissthet om velsignelsene som skjenkes av de lover som direkte fostrer individets fromhetsliv, og dermed også samfunnets. Grunntrekkene i disse lovene er kjent for alle bahá’íer, men å tilegne seg større innsikt i deres betydning må innbefatte at man gjennomfører alle de guddommelig åpenbarte aspektene forbundet med å over-holde dem. Dette er lovene som gjelder obligatorisk bønn, faste og fremsigelse av Det Største Navn nittifem ganger hver dag.

 

Bahá’u’lláh hevder: “En som verken utfører gode gjerning-er eller øver andakt, er lik et tre som ikke bærer noen frukt, og en handling som ikke etterlater seg noe spor. Den som opplever tilbedelsens hellige ekstase, vil nekte å bytte en slik gjerning eller noen lovprisning av Gud mot alt som finnes i verden. Faste og obligatorisk bønn er som to vinger for menneskets liv. Velsignet være den som med deres hjelp svever i Herren over alle verdeners guddommelige kjærlighets himmel."

 

Vennene har lenge vært fortrolige med den store betydning Bahá’u’lláh tillegger daglig obligatorisk bønn og å holde fasten, men det gjenstod å gjøre en rekke aspekter av loven allmenngyldige, så som punktene angående avvaskning, reise og erstatning for utelatt bønn. Dette steget blir nå tatt. Dermed kommer alle elementer i lovene vedrørende obli-gatorisk bønn og faste nå til anvendelse, uten unntak.

 

Vi har også avgjort at tiden er inne til at bahá’íer i alle land tar ordene i Kitáb-i-Aqdas til sitt hjerte: “Det er blitt for-ordnet at den som tror på Gud, Dommens Herre, hver dag skal sette seg, etter å ha vasket sine hender og så sitt ansikt, og vendt mot Gud gjenta «Alláh-u-Abhá» nittifem ganger. Slik lød påbudet fra himlenes skaper da han inntok sine navns troner med majestet og velde.” La alle få oppleve den åndelige berikelsen som tilføres sjelen av denne enkle meditative andaktsøvelsen.

 

Den åndelige vekst skapt av den enkeltes andaktsøvelser forsterkes ved at vennene på hvert sted omgås i kjærlighet, ved at de som samfunn dyrker Gud, og ved at de tjener troen og sine medmennesker. Disse fellesskapsaspektene ved fromhetslivet vedrører loven om Ma­­shriqu'l-Adhkár som står i Kitáb-i-Aqdas. Selv om tiden ennå ikke er inne til å bygge lokale Mashriqu'l-Adhkárer, så er arrangement av regelmessige tilbedelsesmøter åpne for alle og bahá’í-samfunns engasjement i humanitære tjenesteprosjekter uttrykk for dette elementet i bahá’í-livet og et steg videre i gjennomføringen av Guds lov.

 

Bahá’u’lláh har skrevet: “Vi har prydet ytringens himmel med den guddommelige visdoms og de hellige forordning-ers stjerner som en gave fra vår side. Sannelig, vi er den evig tilgivende, den mest gavmilde. O Guds venner i alle egner! Vær klar over verdien av disse dager, og hold fast ved hva som enn er blitt nedsendt fra Gud, den aller største, den mest opphøyede. Sannelig, vi ihukommer dere i Det Største Fengsel og gir dere anvisning om det som vil gjøre at dere nærmer dere et stade som fryder øynene hos de rene av hjertet. Måtte det hvile herlighet over dere og over dem som har nådd frem til den levende kilde som strømmer frem fra min underfulle Penn."

 

Det er vår bønn ved Den Hellige Terskel at den større opp-merksomhet overfor lærens åndelige hjerte som disse lovene uttrykker, vil øke vennenes hengivenhet overfor kilden til alle rike gaver og tiltrekke de mottakelige sjeler blant hans åndelig uthungrede barn til troen.

 

Det Universelle Rettferdighetens Hus (sign.)

Kjærlighetens lov

Kjærlighet var motivet for at Gud skapte mennesket. Bahá’u’lláh sier:

 

“O menneskebarn! Bak sløret av Min urgamle tilværelse og Mitt innerste vesens eldgamle evighet, kjente Jeg Min kjærlighet til deg; derfor skapte Jeg deg, og har preget Mitt bilde på deg og åpenbart Min skjønnhet for deg.” 

De Skjulte Ord, fra arabisk nr. 3

 

Kjærligheten manifesterer seg i en altomfattende lov-messighet. Den er den sammenholdende kraft i universet og er derfor årsak til alt som er. Den kommer til uttrykk på ulike måter på de forskjellige nivåer av skaperverket – fra mineralriket gjennom plante- og dyreriket – og viser seg i forholdet mennesker i mellom. Sin sanne kraft viser kjær-ligheten i åndens Rike, for gjennom kjærligheten får mennesket del i Guds nådegaver og et liv i Guds evige verdener:

 

“Vi erklærer at kjærlighet er årsaken til at alle fenomener eksisterer og at fravær av kjærlighet er årsaken til oppløsning eller ikke-eksistens. Kjærligheten er Guds bevisste gave, den er det sammenholdende bånd i alle synlige ting… Når vi betrakter universet, legger vi merke til at alle sammensatte vesener eller eksisterende fenomener først og fremst består av enkeltdeler som er sammenholdt ved en tiltrekningskraft.

… tenk over og legg merke til hvordan Guds gaver regner ned over menneskeheten én etter én, hvordan den guddommelige stråleglans alltid skinner på den menneskelige verden. Det kan ikke herske noen tvil om at disse foræringer, disse gaver, denne stråleglans strømmer frem av kjærlighet. Om ikke det gud-dommelige motiv hadde vært kjærlighet, så ville det ikke ha vært mulig for det menneskelige hjerte å motta dem. Om ikke kjærligheten eksisterte, ville ikke de guddommelige velsignelser kunne strømme ned over noen gjenstand eller ting.”

‘Abdu’l-Bahá, sit. i Den Guddommelige Kjærlighetens vei av Lasse Thoresen.

Som en naturlig respons på denne altomfattende kjærlig-heten tiltrekkes vi av Guds kjærlighet. Og det er nettopp kjærlighet som bør være motivet for å følge hans lover:

 

“O tilværelsens sønn! Følg Mine lover av kjærlighet til Meg og nekt deg dine egne ønsker hvis du søker å behage Meg.”

De Skjulte Ord, fra arabisk nr. 38 

 

Vi må altså være villige til å ofre våre egne ønsker dersom vi søker den store kjærligheten. 'Abdu'l-Bahá forklarer:

 

“Hvis vårt beger er fullt av vårt ego, er der ingen plass i det til livets vann.”

'Abdu'l-Bahá’s Visdom: s. 88

 

“…gudsnærhet gjør det nødvendig med selvforsakelse, løsrivelse og oppgivelse av alt til ham. Nærhet er likhet ...”

‘Abdu’l-Bahá, sit. i Nøkler til forvandling: s. 198

 

“Før et menneske setter sin fot på offerets plan, er han berøvet enhver gunstbevisning og nåde...”

‘Abdu’l-Bahá, sit. i Nøkler til forvandling: s. 196 

 

Flere av våre bønner uttrykker vår lengsel etter å ha kjærligheten til Bahá'u'lláh være vår fremste identitet:

 

“Se ikke på mine forhåpninger og mine gjerninger, nei, se heller på din vilje som har omsluttet himmelen og jorden.”

Bahá'í bønner: s. 15

 

“... meg tilkommer det å bøye meg for og villig underkaste meg din vilje, o himmelens skaper.”

Bahá'í bønner: s. 18 

 

“Skjenk meg min del, o Herre, slik du behager, og gjør meg tilfreds med hva du enn har forordnet for meg. Hos deg ligger den absolutte myndighet til å befale.”

Bahá'í bønner: s. 85

 

“O Gud! Du er en bedre venn for meg enn jeg selv kan være. Jeg vier meg til deg, O Herre.”

Bahá'í bønner: s. 146 

 

Når vi følger Bahá’u’lláhs lover får dette en rekke positive følger. Følgende sitater gir bilder av hva bønn og faste gjør med oss.

 

“Sannelig, Guds religion er som himmelen. Faste er dens sol og obligatorisk bønn dens måne.”

“Hva angår obligatorisk bønn, er den blitt nedsendt av Den Høyestes Penn på en slik måte, at den setter hjertene i brann og fortryller menneskets sjel og ånd.”

“Skjønt faste i det ytre er vanskelig og besværlig, er den dog i det indre nåde og fred.”

“I tilbedelsens rike er faste og obligatorisk bønn de to mektigste søyler i Guds hellige lov.”

“Overhold den obligatoriske bønn, som du har adgang til, slik at nådens port kan åpnes og den ytterste åndelighet nåes. Store tegn vil sees og den åndelige oppstigning vil virkeliggjøres.”

“Fremsi den obligatoriske bønn og bønnfallingene så mye som du kan, slik at du dag for dag må nå en tiltagende fasthet og standhaftighet og finne større lykke og glede. Slik vil den guddommelige kunnskaps sirkel vokse seg større, og Guds kjærlighets ild brenne mer strålende i deg.”

sitatsamlingen “Obligatorisk bønn og faste” og er her oversatt fra dansk.

 

Vår kjærlighetsmotiverte, åndelige utvikling knyttes i sin hensikt direkte til kjærligheten til andre, til «den kollektive frelse»: En rettferdig verdensorden. Hensikten med livet og med å følge lovene er med andre ord - ved siden av å lære å kjenne og å tilbe Gud [1] - å bidra til forvandlingen av samfunnet og å fremme en sivilisasjon som er bygget på Bahá’u’lláhs lære.

 

“Gud har gitt oss øyne, så vi kan se oss om i verden, og tilegne oss alt som vil kunne fremme sivilisasjon og livskunst. Han har gitt oss ører, så vi kan lytte til visdommen hos vel studerte mennesker og filosofer og gavnes av det. Sanser og evner har han skjenket oss, for at de kan brukes til fellesskapets beste.”

‘Abdu’l-Bahá, sit. i Nøkler til forvandling: s. 67

 

“Prinsippet om menneskehetens enhet (er) den akse som alle Bahá’u’lláhs læresetninger dreier seg om.”

Shoghi Effendi, Appell til nasjonene: s. 4

 

“La intet menneske berømme seg av å elske sitt land, la det heller berømme seg av å elske hele menneskeheten.”

Bahá’u’lláh, sit. i Appell til nasjonene: s. 4

 

“Hvor fortreffelig og respektabelt er ikke det menneske som reiser seg for å ta sitt ansvar; hvor ynkelig og foraktelig er det ikke, om det lukker sine øyne for samfunnets velferd og sløser sitt dyrebare liv på å forfølge egne selviske interesser og personlige fordeler.”

‘Abdu’l-Bahá, sit. i Nøkler til forvandling: s. 68

 

Hensikten med lovene tydeliggjøres også når vi sammen-holder fysiske og åndelige lover, som i dette sitatet:

 

“På samme måte som det er lover for våre fysiske liv, som krever at vi må innta føde, beskytte kroppen mot kulde og så videre hvis vi vil unngå fysisk svekkelse, er det også lover som angår våre åndelige liv. Disse lovene er gitt til menneskeheten i hver av Guds Manifestasjoners tidsalder, og lydighet mot dem er av vital betydning for hvert menneske og for menneskeheten generelt, for riktig utvikling og harmoni. Dessuten er disse aspektene gjen-sidig avhengige. Hvis et individ forbryter seg mot de åndelige lovene for sin egen utvikling, vil han skade, ikke bare seg selv, men også samfunnet han bor i. På samme måte har samfunnet en direkte innflytelse på individer som bor i det.”

Det Universelle Rettferdighetens Hus, brev av 6/2 1973, sit. i sitatsamlingen Et rent og hellig liv, Bahá’í Forlag 1995, s. 1

Våre to plikter som bahá’íer

Betydningen av å følge lovene er av grunnleggende betyd-ning for en bahá’í, – ja, så viktig at Bahá’u’lláh ser på det som en plikt på linje med å anerkjenne ham. Det kommer til uttrykk i første avsnitt i Bahá’u’lláhs helligste bok, Kitáb-i-Aqdas:

 

“Den første plikt som Gud foreskriver sine tjenere, er å anerkjenne ham som er hans åpenbarings daglysning og hans lovers kilde, og som representerer guddommen både i hans Saks rike og i skapningens verden. Den som utfører denne plikt, har oppnådd alt godt. Og den som er berøvet dette, har fart vill, om han enn skulle være opphavsmannen til enhver rettferdig gjerning. Det påhviler enhver som når dette mest opphøyede stade, denne alt-overstrålende herlighets tinde, å overholde enhver forordning fra ham som er verdens attrå. Disse tvillingpliktene er uadskillelige. Ingen av dem kan godtas uten den andre. Således er det blitt forordnet av ham som er den guddommelige inspirasjons kilde.”

Til norsk etter Kitáb-i-Aqdas, avsnitt 1

Viktigheten av bønn og meditasjon

Meditasjon over de åpenbarte skrifter og bønner står sentralt i en bahá’ís åndelige liv. Bahá’u’lláh ber oss istemme, frem-synge eller resitere hans ord og oppfordrer oss til å fordype oss i hans ords osean hver morgen og kveld. Skriftlesning-en er ikke bare et fromhetsrituale; en bahá’í bør også beflitte seg på å trenge inn i skriftenes innhold med tanke, følelse og ånd. De idealer som skriftene fremsetter, skal så omsettes i handling.

 

Å trenge dypere inn i skriftene enn det vi gjør ved en ren gjennomlesning, er det vi grovt sett kan kalle meditasjon: Vi inderliggjør dem og lar oss gripe og bli fornyet av ånds-kraften som ligger bak ordene. Vi henter innsiktene vi høster på denne måten, inn i vårt eget liv og lar den prege tanke, ord og gjerning.

 

Bønn og meditasjon er nært og uløselig sammenbundet for en bahá’í. Bábs, Bahá’u’lláhs og ‘Abdu’l-Bahás bønner inneholder symboler og bilder som hever ånden mot det guddommelige og bringer oss i nærheten av mysteriene. Når vi utvikler evnen til å meditere over disse symbolene, vil vi også øke vårt utbytte av de åpenbarte bønnene. Evnen til meditasjon er i virkeligheten det spesifikke som skiller mennesket som art fra dyrene.

 

“Når mennesket tillater ånden å opplyse sin forstand gjennom sjelen, da inneholder det hele skaperverket ... Men på den annen side, når mennesket ikke åpner sinn og hjerte for åndens velsignelser, men vender sjelen mot den materielle siden, mot den legemlige del av sin natur, faller det fra sitt høye stade og blir slettere enn beboerne av det lavere dyreriket.”

‘Abdu’l-Bahá’s Visdom: s. 60, sitert i “The Importance of Prayer, Meditation and the Devotional Attitude”

 

Meditasjon er derfor uhyre viktig for en bahá’í. ‘Abdu’l-Bahá nevner en mengde essensielle egenskaper og opp-nåelser som skjenkes mennesket gjennom meditasjon:

  • mennesket oppnår evig liv og mottar Helligåndens ånde
  • ånden blir opplyst og styrket
  • mennesket får kjennskap til ting det ikke visste om før
  • det mottar himmelsk føde
  • kunst og vitenskap utvikles og gjør fremskritt
  • regjeringer vil kunne finne løsning på sine problemer.

‘Abdu’l-Bahá’s Visdom: s. 116-117 

 

Shoghi Effendi, bahá’í-religionens beskytter, påviser hvor viktig det er også for samfunnet og sivilisasjonen som helhet at den enkelte åpner seg for Guds ånd, for dermed å bli i stand til å manifestere guddommelige egenskaper og krefter i handling.

 

“Det problem du nå står overfor, er noe som angår vår tids ung-dom og i alvorlig grad volder hodebry. Hvordan man skal kunne oppnå åndelighet, er virkelig et spørsmål som enhver ung mann eller kvinne før eller senere må forsøke å finne et tilfredsstillende svar på. Det er nettopp fordi intet slikt tilfredsstillende svar er blitt gitt eller funnet, at vår tids ungdom befinner seg i en tilstand av forvirring, og de blir følgelig et lett bytte for de materialistiske kreftene som med så stor kraft underminerer grunnlaget for menneskets moralske og åndelige liv.

Hovedårsaken til det onde som nå tar overhånd i samfunnet, er i virkeligheten mangel på åndelighet. Vår tids materialistiske sivilisasjon har i så stor grad absorbert menneskehetens energi og interesse at folk i sin alminnelighet ikke lenger føler nødvendig-heten av å heve seg over kreftene og tilstandene i sin daglige, materielle tilværelse. Det er ikke tilstrekkelig etterspørsel etter ting som vi skulle kalle åndelige, til å skille dem ut fra vår fysiske tilværelses behov og krav.

Den universelle krisen som menneskeheten er preget av, er derfor hovedsakelig åndelig i sine årsaker. Tidens ånd er, som helhet, ikke religiøs. Menneskets livssyn er for grovt og materialistisk til å sette det i stand til å heve seg inn i åndens høyere verdener.

Det er denne triste, sykelige tilstand som samfunnet har forfalt til, som religionen søker å forbedre og omforme. For kjernen i religiøs tro er den mystiske følelse som forener mennesket med Gud. Denne tilstand av åndelig samkvem kan frembringes og opprettholdes ved hjelp av meditasjon og bønn. Og dette er årsaken til at Bahá’u’lláh så sterkt har understreket viktigheten av tilbedelse. Det er ikke tilstrekkelig for en troende blott å godta og å følge læren. Han bør i tillegg dyrke sansen for åndelighet, som han hovedsakelig kan tilegne seg gjennom bønn. Bahá’í-troen er, i likhet med alle andre guddommelige religioner, således fundamentalt mystisk i sin karakter. Dens hovedmål er individets og samfunnets utvikling gjennom tilegnelsen av åndelige dyder og krefter. Det er menneskets sjel som først må næres. Og det er bønn som best kan tilveiebringe denne åndelige næring. Lover og institusjoner kan, slik Bahá’u’lláh ser det, først bli virkelig effektive når det indre åndelige liv er blitt fullkommengjort og forvandlet. Ellers vil religionen degenerere til blott og bar organisasjon, og bli noe dødt.

De troende, spesielt de unge, bør derfor fullt ut innse nød-vendigheten av bønn. For bønn er en absolutt forutsetning for deres indre, åndelige utvikling, og dette er, som allerede nevnt, selve grunnlaget for og hensikten med Guds religion.”

Brev på vegne av Shoghi Effendi, 8/12 1935, sitert i ”The Importance of Prayer, Meditation and the Devotional Attitude”. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 75-76 

 

Med den viktigheten som meditasjon får i bahá’í-sammen-heng er det kanskje overraskende å finne hvilken grad av individuell frihet som bahá’í-religionen gir sine tilhengere.

 

“Det finnes ingen fastsatte former for meditasjon som foreskrives i Bahá’u’lláhs lære, ingen plan som sådan for indre utvikling. Vennene er anbefalt - ja pålagt - å be, og de bør også meditere, men måten å gjøre det på er fullt og helt opp til den enkelte.”

Brev på vegne av Shoghi Effendi, 25/1 1943, sitert i “The Importance of Prayer, Meditation and the Devotional Attitude”. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 76. (forts.)

De grunnleggende åndelige øvelsene

Selv om vi som bahá’íer har stor frihet i det å finne en måte å utføre våre meditasjoner og bønner som passer vårt individuelle gemytt, er det likevel visse punkter som alle må være med - i større eller mindre grad riktignok - for å legge grunnen for den personlige forvandling Skriftene taler om. Det Universelle Rettferdighetens Hus har klart trukket opp disse grunnleggende forutsetningene for ånde-lig vekst og utvikling:

 

“Bahá’u’lláh har helt klart uttalt i sine skrifter hva som er de essensielle forutsetningene for vår åndelige vekst, og disse under-strekes igjen og igjen av ‘Abdu’l-Bahá i hans taler og tavler. Man kan kort oppsummere disse således:

  • Daglig fremsigelse av en av de obligatoriske bønnene med et rent og hengivent hjerte.
  • Daglig lesning av de hellige skrifter, minst hver morgen og kveld, med ærbødighet, oppmerksomhet og ettertanke.
  • Bønnlig meditasjon over læresetningene, slik at vi kan forstå dem dypere, oppfylle dem med større trofasthet, og formidle dem med større nøyaktighet til andre.
  • Daglig bestrebe oss på å bringe vår atferd mer i samsvar med de høye idealer som fremsettes i læren.
  • Undervise Guds sak.
  • Uselvisk tjeneste i arbeidet for Saken og i utførelsen av våre yrker.”

Brev på vegne av Shoghi Effendi, 25/1 1943, sitert i «The Importance of Prayer, Meditation and the Devotional Attitude. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 77

“Når det gjelder det generelle spørsmål om hvordan man nærmer seg begrepet åndelighet og hvordan man oppnår den rette balanse, understreker Det Universelle Rettferdighetens Hus at det er ingen stivbent oppskrift på dette, og at den beste måten, som på så mange områder, er å følge ‘Abdu’l-Bahás eksempel. Den troendes sjel blir næret av bønn, meditasjon, lesning av Skriftene og tjeneste i Saken. Forskjellige individer vil, alt etter sin natur vektlegge disse veiene i ulik grad, men alle er de nødvendige for åndelig vekst. Det er stor individuell frihet på slike områder i troen.”

Brev fra Det Universelle Rettferdighetens Hus til Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’íer i Norge 13/6 1982. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 78

Bahá’í-holdning til ulike former for meditasjon

Mens svært mange i europeisk kultur har vendt seg bort fra religion som sådan, har derimot interessen for meditasjon de siste tjue - tretti årene vært stigende. Hvordan skal en bahá’í forholde seg til de mange typer meditative metoder som etterhvert er tilgjengelige? Bahá’í-skriftene slår for det første fast at uansett hvem det er som mediterer, om han har en Guds-tro eller ikke, så kan den innsikt som gis ham gjennom meditativt arbeid, være en sann og gyldig innsikt.

 

“Gjennom meditasjon kan dørene til dypere kunnskap og inspirasjon bli åpnet. Naturligvis, hvis man mediterer som bahá’í, blir man koplet sammen med Kilden, og dersom et menneske som tror på Gud, mediterer, innstiller han seg på Guds kraft og barmhjertighet. Men vi kan ikke si om den inspirasjon som mottas av en person som ikke har kunnskap om Bahá’u’lláh, eller som ikke tror på Gud, at den utelukkende kommer fra hans eget ego.”

Brev på vegne av Shoghi Effendi, 19/11 1945, sitert i «The Importance of Prayer, Meditation and the Devotional Attitude». Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 79 

 

Skjønt Skriftene trekker opp seks sentrale forutsetninger for en bahá’ís åndelige vekst, er det ingen ting i veien for at en bahá’í kan lære seg å bruke meditasjonsmetoder som ikke spesifikt er utviklet i bahá’ísammenheng.

 

Enkelte forbehold er det likevel:

 

“Meditasjon er svært viktig, og Beskytteren ser ingen grunn til at vennene ikke skulle bli lært å meditere, men de burde være på vakt mot overtro og tåpelige ideer som kan snike seg med.”

Brev på vegne av Shoghi Effendi, 19/11 1945, sitert i «The Importance of Prayer, Meditation and the Devotional Attitude». Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 79 

“Han mener det ville være klokest for bahá’íene å bruke medita-sjonene som er gitt av Bahá’u’lláh, og ikke hvilken som helst fast-lagt form for meditasjon som anbefales av andre. Men de troende må stilles helt fritt i disse detaljene og tillates å ha personlig spillerom til å finne sitt eget nivå for samkvem med Gud.”

Brev på vegne av Shoghi Effendi, 27/1 1952, sitert i «The Importance of Prayer, Meditation and the Devotional Attitude». Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 79 

“Bahá’u’lláh har ... ikke spesifisert noen prosedyrer som bør følges i meditasjon, og de enkelte troende er frie til å gjøre som de ønsker på dette området, under forutsetning av at de holder seg i har-moni med læresetningene. Men slike aktiviteter er rent personlige og bør ikke under noen omstendigheter sammenblandes med de handlinger som Bahá’u’lláh selv anså for å være av fundamental viktighet for vår åndelige vekst. Noen troende kan finne at det er gavnlig for dem å følge en særskilt meditasjonsmetode, og det kan de så visst gjøre; men slike metoder bør ikke undervises ved Bahá’í sommerskoler eller utføres under en sesjon på skolen fordi de, skjønt de kan appellere til noen, kan støte andre vekk. De har intet å gjøre med troen og bør holdes helt atskilt slik at søkere ikke skal bli forvirret.”

 

 

Et fellestrekk ved bahá’í-tilnærmingen til bønn og medita-sjon er at de er personlige aktiviteter.

 

“Det er slående hvor private og personlige de mest grunnlegg-ende åndelige øvelsene, nemlig bønn og meditasjon, er i troen. Bahá’íene har selvsagt møter for bønn, slik som i Mashriqu’l-Adhkár eller på nittendags-festen, men de daglige obligatoriske bønnene er forordnet å skulle fremsies i ens lønnkammer, og meditasjon over læren er, på samme måte, en privat og individ-uell aktivitet, ikke en slags gruppeterapi. I sine taler beskriver ‘Abdu’l-Bahá bønn som «samtale med Gud», og angående medi-tasjon sier han at ‘mens du mediterer, snakker du med din egen ånd. I denne sinnstilstanden legger du visse spørsmål frem for din ånd, og ånden svarer: Lyset bryter frem, og virkeligheten åpenbares’.”

Brev fra Det Universelle Rettferdighetens Hus, 1/9 1983, til Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’íer i Norge. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 80

 

Vi vil nå gå mer spesielt inn på noen sentrale åndelige lover vi må følge og på hvilken måte. Det gjelder 1) daglig obligatorisk bønn, 2) faste og 3) daglig fremsigelse av «Alláh-u-Abhá». Kilden er “Ordnet oversikt over lovene og forordningene i Kitáb-i-Aqdas”, lover som nå i sin helhet er bindende for oss, slik det fremgår av Budskapet fra Det Universelle Rettferdighetens Hus Brev fra Det Universelle Rettferdighetens Hus, 1/9 1983, til Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’íer Norge. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 79-80 av 28. desember 1999.

1. Daglig fremsigelse av en av de obligatoriske bønnene

Blant de fremste hjelpemidler som bahá'í-troen gir oss for vår åndelige vekst, er de obligatoriske bønnene.

 

“Disse daglige obligatoriske bønnene er, sammen med noen få andre spesielle bønner, så som Helbredelsesbønnen og Ahmads tavle, av Bahá’u’lláh blitt inngitt en egen kraft og betydning og bør derfor godtas som sådanne. De bør fremsies med ubetinget tro og tillit av de troende, slik at de ved dem kan komme inn i et mye nærmere fellesskap med Gud og mer fullstendig identifisere seg med hans lover og forskrifter.”

Brev skrevet på vegne av Shoghi Effendi; Bahá'í bønner s.155 Se også Principles of Bahá'í Administration: s. 7

 

Bahá’u’lláh uttaler at “obligatorisk bønn og faste inntar en opphøyet stilling i Guds syn.” [2] ’Abdu’l-Bahá bekrefter at slike bønner “leder til ydmykhet og føyelighet, til at man retter sitt ansikt mot Gud og uttrykker hengivenhet til ham”, og at mennesket gjennom disse bønner “er i sam-kvem med Gud, søker å komme nær ham, samtaler med sitt hjertes sanne elskede, og oppnår åndelige tilstander.” [3]

 

Hvem loven er bindende for

 

Alle bahá'íer over 15 år bør daglig fremsi en obligatorisk bønn. Det gis imidlertid unntak for dem som er syke og dem som er over 70 år. Det gis også fritak for kvinner som har menstruasjon under forutsetning av at de foretar en av-vaskelse (se senere punkt om avvaskelse) og fremsier det følgende vers 95 ganger hver dag:

 

“Forherliget være Gud, den strålende og fagre Herre!”

Bahá'u'lláh, i Ordnet oversikt over lovene og forordningene i Kitáb-i-Aqdas: s. 57 

 

Individuell fremsigelse

 

De obligatoriske bønnene skal fremsies individuelt. Dette vil si at ingen annen person kan si bønnen for oss.

 

Avvaskelse

 

Avvaskelse (vasking av hender og ansikt) skal skje før vi fremsier den obligatoriske bønnen. Det gjelder for alle de tre bønner vi kan velge mellom. I tilfellet med den mellom-lange obligatoriske bønnen følges avvaskelse av resitasjon av visse vers (jf. bønneboken). Dersom man fremsier mer enn én obligatorisk bønn om dagen, bør det gjøres av-vaskelse for hver enkelt bønn, bortsett fra om man ved middagstid fremsier to obligatoriske bønner umiddelbart etter hverandre. Dersom man nettopp har utført avvaskelse for andre formål enn for obligatorisk bønn, trenger man ikke å fornye avvaskelsen før man sier bønnen. Selv om man nettopp har badet, er det nødvendig å fornye av-vaskelsen før bønn. Er været kaldt, anbefales bruk av varmt vann.

 

Dersom man ikke har tilgang til vann, eller det er skadelig for ansikt og hender å bruke vannet, kan man erstatte avvaskelsen med fem gangers fremsigelse av følgende vers:

 

“I Guds navn, den reneste, den reneste.”

Bahá'u'lláh, i Ordnet oversikt over lovene og forordningene i Kitáb-i-Aqdas: s. 58 

 

Tidspunkt

 

Man kan altså velge mellom tre ulike bønner for å oppfylle loven om obligatorisk bønn. Om man velger den lengste bønnen, skal den fremsies én gang i døgnet. Den korte obligatoriske bønnen skal fremsies én gang i tiden mellom middag og solnedgang. Den mellomlange bønnen skal fremsies tre ganger, morgen, middag og aften. Med «morgen» menes tidsrommet mellom soloppgang og middag, med «middag» menes tidsrommet mellom middag og solnedgang, og med «aften» tidsrommet fra solnedgang til to timer senere. I land som ligger langt mot nord eller sør og der lengden av døgnet følgelig varierer sterkt fra årstid til årstid, anbefales det å basere seg på klokketid. I Norge har Nasjonalt Åndelig Råd etter fullmakt fra Det Universelle Rettferdighetens Hus fastsatt kl. 06.00 som soloppgangstid for hele året, og kl. 18.00 som solnedgangstid.

 

Tilbedelsespunktet

 

Når de obligatoriske bønnene fremsies, skal den bedende rette seg mot tilbedelsespunktet (på arabisk qiblih, uttales ‘keblæh’). Dette gjelder også om man velger den korte obli-gatoriske bønnen. Tilbedelsespunktet ble av Báb identifi-sert med «Den som Gud skal åpenbare», altså Bahá’u’lláh. Bahá’u’lláh har fastsatt at hans gravmæle skal være tilbed-elsespunktet etter hans bortgang. Vi retter oss derfor mot Bahjí utenfor ’Akká i Israel når vi ber, dvs. mot sørøst når vi er i Skandinavia. Shoghi Effendi forklarer den symbolske betydningen av å skulle vende seg mot tilbedelsespunktet:

 

“(Den korte obligatoriske bønnen) ... fordrer bare at den troende skal vende sitt ansikt mot ‘Akká hvor Bahá’u’lláh er gravlagt. Dette er et fysisk symbol på en indre virkelighet: Akkurat slik som planten strekker seg ut mot sollyset som den mottar liv og vekstkraft fra, slik vender vi våre hjerter henimot Guds-manifestasjonen, Bahá’u’lláh, når vi ber; og i den korte bønnen vender vi vårt ansikt mot stedet der hans støv hviler på denne jord, som symbol for en indre holdning.”

Brev på vegne av Shoghi Effendi til en troende 24/6 1949; sitert i Lights of Guidance nr. 890. Sitert etter Nøkler til forvandling s. 103

 

Kroppsstilling

 

Den korte obligatoriske bønnen bør fremsies stående. I den mellomlange og i den obligatoriske bønnen er det fore-skrevet ulike kroppsstillinger som bør følges i løpet av bønnen. Mange vestlige bahá'íer har følt det unaturlig å skulle utføre de kroppsstillingene som er forbundet med det to lengste bønnene. Men man er altså fri til å velge hvilken av bønnene man vil utføre.

 

“Bahá’u’lláh har redusert alle ritualer og former til et absolutt minimum i sin tro. De få former som finnes, slik som dem som forbindes med de to daglige, lange obligatoriske bønnene, er bare symboler for en indre holdning. Det er visdom i dem, og en stor velsignelse, men vi kan ikke tvinge oss til å forstå eller å føle disse tingene, og det er grunnen til at han også gav oss den svært korte og enkle bønnen for dem som ikke føler noe ønske om å utføre de handlinger som er forbundet med de to andre.”

Brev på vegne av Shoghi Effendi til en troende 24/6 1949; sitert i Lights of Guidance nr. 890. Sitert etter Nøkler til forvandling s. 103

 

Fritakelse under utrygge forhold

 

Dersom man i løpet av dagen har befunnet seg i en situa-sjon der det ikke har vært mulig å fremsi bønnen under trygge forhold (for eksempel under lange reiser), skal man senere foreta seg følgende: For hver bønn som er utelatt, skal den troende knele, og, mens han legger pannen til jorden, si: “Forherliget være Gud, den veldige og majestetiske, den nådige og gavmilde Herre”. Eller bare: “Forherliget være Gud”. Etter å ha lagt pannen til jorden det nødvendige antall ganger, skal han sitte med bena i kors og gjenta atten ganger:

 

“Forherliget være Gud, Herren over jordens og himmelens riker!”

Bahá'u'lláh, i Ordnet oversikt over lovene og forordningene i Kitáb-i-Aqdas: s. 58

2. Overholdelse av fasten

Fasten inntar en spesiell stilling i bahá'í-troen:

 

“Hva fasten angår, utgjør den sammen med de obligatoriske bønnene de to søylene som opprettholder Guds åpenbarte lov. De virker stimulerende på sjelen, styrker, gjenoppliver og renser den og sikrer på denne måte dens stadige utvikling.”

Shoghi Effendi, sitert i Principles of Bahá'í Administration s. 10. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 104

 

Bahá’u’lláh kaller fasten en innledning til sin lovbok. Dette betyr at vi gjennom fasten tilegner oss de enkelte egen-skaper og holdninger som er nyttige for oss også når det gjelder å overholde de øvrige lovene, - at vi faktisk erverver en viss etisk ferdighet:

 

“Dette er, o min Gud, de dager da du har pålagt dine tjenere å overholde fasten. Med den har du prydet innledningen til din lovbok som du åpenbarte for dine skapninger, og smykket dem som er dine bud betrodd i påsyn av alle som er i din himmel og alle som er på din jord. Du har inngitt hver time av disse dager en egen kraft som er uransakelig for alle uten deg, hvis kunnskap omfatter alle skapte ting. Du har også tildelt hver eneste sjel en del av denne kraften i samsvar med ditt påbuds Tavle og din ugjenkallelige doms skrifter.”

(forts.) Bahá’u’lláh, Prayers and Meditations, LXXXV. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 253 

“... jeg bønnfaller deg om å forunne meg å bli hjulpet til å holde fasten helt for din skyld, o du som er full av velde og herlighet! Sett meg derfor i stand, o min Gud, til å telles blant dem som har holdt fast ved dine lover og forordninger alene for din skyld, med blikket festet på ditt åsyn. Dette er sannelig de hvis vin er alt som er gått ut av din første viljes munn, hvis rene drikke er din betagende kallen, hvis paradis er å tre inn i ditt nærvær og gjen-forenes med deg. For du har vært deres begynnelse og deres ende, og deres høyeste håp, og deres største attrå.”

Bahá’u’lláh, Prayers and Meditations, CVXXVIII. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 104 

“Velsignet er den som holder fasten helt for din skyld og fullstendig løsrevet fra alt unntatt deg.”

Bahá’u’lláh, i Bahá'í Bønner: s. 179 

 

“Faste er et symbol. Med faste forstås avholdenhet fra begjær. Fysisk faste er et symbol på denne avholdenhet og skal minne oss om den, dvs. at likesom et menneske avholder seg fra fysisk vellevnet, skal han avholde seg fra egenkjærlige lyster og begjær. Bare det å avholde seg fra føde har ingen innflytelse på ånden. Den er bare et symbol, en påminnelse.”

‘Abdu’l-Bahá, sitert i Bahá’u’lláh og den nye Tid s. 176 

 

Skjønt Bahá’u’lláh ber Gud om at hver den som overholder fasten slik han har foreskrevet, skal få sin belønning, fremholder han også at fasten ikke medfører en slik be-lønning automatisk. Tilsvarende, om vi ikke har overholdt fasten, medfører dette heller ikke en automatisk straff. Alt er avhengig av Guds vilje. Gjennom å meditere over Bahá’u’lláhs ord om disse sidene ved fasten, kan vi komme til en dypere forståelse av hva en større renhet av hjerte vil innebære, og således tilegne oss en mer uselvisk motiva-sjon når det gjelder å adlyde Guds lover og forordninger generelt. Motivet for å holde lovene bør, etterhvert som vi gjør fremskritt på åndens vei, ikke lenger være å gagne oss selv og vår egen åndelige utvikling, men utføre Guds vilje på en helhjertet og strålende måte:

 

“Siden du har prydet dem, o min Herre, med smykket av den faste som du har foreskrevet, så pryd dem også med din anerkjennelses smykke, ved din nåde og rike gunst. For menneskenes gjerninger er alle avhengige av ditt velbehag, og er betinget av din befaling. Skulle du betrakte den som har brutt fasten som en som hadde holdt den, så ville et slikt menneske bli regnet blant dem som fra evighet av hadde holdt fasten. Og skulle du bestemme at den som har holdt fasten har brutt den, så ville dette mennesket bli talt blant slike som har forårsaket at din åpenbarings kappe ble tilsmusset av støv, og som er blitt ført langt bort fra denne levende kildes krystallklare vann.

Du er den ved hvem fanen ‘Prisverdig er du i dine gjerninger’ er blitt hevet, og banneret ‘Adlydt er du i din befaling’ er utfoldet.

Gjør denne din stilling kjent for dine tjenere, o min Gud, slik at de kan bli gjort oppmerksom på at alle tings fortreffelighet er avhengig av din befaling og ditt ord, og at enhver handlings verdi er betinget av din tillatelse og din viljes velbehag, og slik at de kan erkjenne at de menneskelige gjerningers tøyler ligger i din anerkjennelses og befalings grep.”

Bahá’u’lláh, i Bahá'í bønner: s. 189 

 

Fastetiden er en tid da bønn og meditasjon skal stå sentralt. Det er en tid for å gjøre opp vårt åndelige årsregnskap for året som gikk, og treffe avgjørelser med tanke på hvilke mål vi vil sette oss i det kommende år.

 

“Det er i bunn og grunn en periode med meditasjon og bønn, og åndelig rekreasjon, hvor den troende må forsøke å gjøre de nød-vendige justeringene i sitt indre liv og oppfriske og styrke de åndelige kreftene som ligger latente i sjelen. Dens betydning og formål er derfor dypest sett åndelig i sin karakter. Faste er sym-bolsk og en påminnelse om avholdenhet fra selviske og dyriske ønsker.”

Shoghi Effendi, Principles of Bahá'í Administration: s. 9 Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 106 

 

I sin aller helligste bok, “Kitáb-i-Aqdas”, forordner Bahá-’u’lláh fasten med følgende ord:

 

“Vi har befalt dere å be og faste fra begynnelsen av modenhets-alderen; dette er bestemt av Gud, deres Herre og deres forfedres Herre. Fra dette har han, som en nådig gave fra sitt nærvær, unntatt dem som er svekket på grunn av sykdom eller alder; og han er den tilgivende, den gavmilde.” “Vi har pålagt dere å faste gjennom en kort periode og utpekt naw-rúz som en fest når denne tiden er over... De som er på reise, de sykelige, de som er med barn eller gir die, er ikke bundet av fasten... Avhold dere fra mat og drikke fra soloppgang til solnedgang, og vokt dere, så at ikke begjær berøver dere denne nåde som er fastsatt i Boken.”

Bahá’u’lláh, i Ordnet oversikt over lovene og forordningene i Kitáb-i-Aqdas: s. 13 

 

Det følgende er en punktvis fremstilling av loven om fasten satt opp med utgangspunkt i “Ordnet oversikt over lovene og forordningene i Kitáb-i-Aqdas” utgitt av Det Universelle Rettferdighetens Hus.

 

En årlig periode avsatt for fasten

 

Fasten begynner når innskuddsdagene er over og avsluttes med naw-rúz-festen. Den faller med andre ord sammen med den siste måneden (alá) i bahá'í-året (2.-21. mars).

 

Fra soloppgang til solnedgang

 

I fastetiden avholder man seg fra mat og drikke fra sol-oppgang til solnedgang. Røyking er heller ikke tillatt i den perioden man ikke spiser og drikker. På grunn av de store forskjeller i tidene for soloppgang og solnedgang her i Norge, har Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá'íer i Norge etter fullmakt fra Det Universelle Rettferdighetens Hus fastlagt at soloppgang settes til klokken 06.00 om morgenen, solnedgang til kl. 18.00 om ettermiddagen. Fra 2007 bestemte Nasjonalt Åndelig Råd å åpne for fleksibilitet i forhold til hva bahá'íene selv føler er best. Dersom det velges fra soloppgang til solnedgang, blir det viktig å skaffe seg informasjon om rett tidspunkt på hvert sted i landet da det varierer en del fra nord til sør.

 

Hvem som bør overholde fasten

 

Det er bindende for menn og kvinner over 15 år (moden-hetsalderen) å faste. Imidlertid er de følgende fritatt fra faste: De som er syke, de som er over 70 år, kvinner som er gravide, kvinner som ammer. Kvinner under menstrusjonen er også fritatt under forutsetning av at de foretar en avvaskelse og fremsier følgende vers 95 ganger om dagen:

 

“Forherliget være Gud, den strålende og fagre Herre”

 

De som er på reise er også fritatt, forutsatt at reisen varer over 9 timer eller, om den skjer til fots, over 2 timer. Er man på lang reise og har avbrutt fasten, og man kommer til et fremmed sted hvor man skal oppholde seg i mindre enn 19 dager, trenger man ikke gjenoppta fasten. Skal man oppholde seg lenger enn 19 dager der, kan man la være å faste de tre første dager etter ankomst. Kommer man derimot hjem i løpet av fasteperioden, må man gjenoppta fasten ved hjemkomsten. Endelig kan de som har særlig hardt arbeid fritas fra fasten, men disse tilrådes å vise respekt for loven ved å utvise måtehold og diskresjon.

 

Beskytteren gir endel utfyllende opplysninger angående sider av loven om faste:

 

“Angående ditt spørsmål om fasten: Reisende er fritatt for å faste, men hvis de ønsker å faste mens de er på reise, står de fritt til å gjøre det. Du er fritatt for hele perioden reisen varer, ikke bare de timene du befinner deg på tog eller i bil osv. I fall man spiser ubevisst i løpet av fastetiden, er ikke dette å bryte fasten, ettersom det dreier seg om et uhell. Aldersgrensen er sytti år, men dersom noen har et sterkt ønske om å faste etterat aldersgrensen er passert, er han fri til å gjøre det. Hvis man blir syk i fastetiden og er ute av stand til å faste, men så friskner til før fastetiden er over, kan man begynne å faste igjen og fortsette til fastetiden er over. Fasten kan, som du vet, bare holdes i den måned som er satt av for dette formål.”

Shoghi Effendi, Principles of Bahá'í Administration: s. 9-10. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 107

 

Å faste i en annen måned enn den som er avsatt for dette

 

Loven om faste inneholder også et avsnitt om at det er tillatt å avlegge ed på at man vil faste i en annen måned enn den som er foreskrevet for faste, men at eder som gavner menneskeheten er å foretrekke i Guds øyne. Som det fremgår av foregående sitat av Shoghi Effendi, kan fasten bare holdes i den ene måned som er satt av for dette formålet. Den faste som omtales i nevnte avsnitt kan altså ikke komme istedenfor den vanlige fasten, men i tillegg. Sannsynligvis henvises det til en type avtale enkelte ønsker å gjøre med Gud, der de for eksempel sverger at dersom Gud oppfyller deres ønsker, skal de til gjengjeld gjøre noe for Gud, som for eksempel å faste. I tilfelle denne typer avtale, foretrekker Bahá’u’lláh uttrykkelig at man sverger å gjøre noe som gavner andre mennesker, men tillater også at man kan avlegge ed på å faste.

 

En annen type edsavleggelse det her muligens kan siktes til er at man skal avholde seg fra noe (for eksempel fra mat og drikke fra soloppgang til solnedgang) inntil man har lykkes i å oppnå et visst resultat. Denne type ed var vanlig å av-legge i middelalderens Europa; vi har et typisk eksempel fra norsk historie med Harald Hårfagre som sverget ikke å klippe sitt hår før Norge var samlet til ett rike. Det er imidlertid intet i skriftene som anbefaler denne type eds-avleggelse.

3 Nittifem gangers gjentakelse av Det Største Navn, Alláh-u-Abhá

Daglig nittifem gangers gjentakelse av Det Største Navn er en av de åndelige lovene som forordnes i Kitáb-i-Aqdas. Regelmessig utførelse av denne meditasjonen gjør oss mot-takelige for åndelige impulser som befordrer både vår egen og andres vekst. I seg selv representerer denne formen for meditasjon en teknikk som er omtalt som “Ihukommelse av Guds Navn”. Gud har mange egenskaper hvis åndskraft kan påkalles ved Guds-navnene. Det Største Navn overgår alle andre navn, fordi det er en direkte påkallelse av Guds-manifestasjonens ånd, slik denne er formidlet gjennom Bahá’u’lláh. Gud benevnes noen ganger som «Herren over alle navn», og Bahá’u’lláh står som representant for denne sentrale myndighet i den skapte verden. Daglig utførelse av meditasjonen over Det Største Navn gir oss en enestående sjanse til å bli indre fornyet og gjenfødt gjennom det at vi påkaller og gjør oss mottakelige for Gudsmanifestasjonens universelle ånd. Denne meditasjonsformen åpner for in-spirasjon i sin dypeste og egentligste forstand.

 

Bahá’u’lláh forordner meditasjonen over Det Største Navn i Kitáb-i-Aqdas med følgende ord:

 

“Det er blitt forordnet at den som tror på Gud, Dommens Herre, hver dag skal sette seg, etter å ha vasket sine hender og så sitt ansikt, og vendt mot Gud gjenta «Alláh-u-Abhá» nittifem ganger. Slik lød påbudet fra himlenes Skaper da han inntok sine navns troner med majestet og velde.”

Til norsk etter Bahá’u’lláh, The Kitáb-i-Aqdas: s. 26

 

Av denne formuleringen fremgår at

  • man begynner meditasjonen ved å vaske hendene og ansiktet
  • meditasjonen skal utføres sittende
  • man retter seg mot Gud
  • ordet som skal gjentas er Alláh-u-Abhá
  • man gjentar ordet 95 ganger

 

Praktiske forslag til utførelse av meditasjonen

 

Det er klart at den form for meditasjon som 95 gangers gjentakelse av Det Største Navn representerer, kan virke ganske fremmed på de fleste av oss som har vestlig kultur-bakgrunn. I det følgende kommer derfor en del praktiske forslag til utførelsen av meditasjonen og noen prinsipielle betraktninger i tilknytning til dens åndelige betydning.

 

1) Man begynner meditasjonen med å vaske hender og ansikt.

 

Avvaskelse skal gjøres før meditasjonen. For mer om av-vaskelse, se punkt om avvaskelse for obligatorisk bønn.

 

2) Meditasjonen skal utføres sittende.

 

Et praktisk forslag kan være at man sitter behagelig, men ikke overdrevent komfortabelt, med rett rygg, - gjerne i skredderstilling.

 

3) Man retter seg mot Gud.

 

“Hvor enn dere vender dere, der er Guds ansikt.”

Til norsk etter Bahá’u’lláh, The Kitáb-i-Aqdas: s. 111 (“Questions and Answers”)

 

4) Ordet som skal gjentas er Alláh-u-Abhá.

 

Betegnelsen «Det Største Navn» brukes ofte i bahá’i-skrift-ene og med ulike betydninger:

 

“Det bør påpekes at Bahá’u’lláh, Bahá, Alláh-u-Abhá, Ya Bahá’u’lláh (sic), ringsten-symbolet og symbolet i arabisk skrift alle korrekt kan betegnes som Det Største Navn.”

Det Universelle Rettferdighetens Hus, 22/1 1964, i Lights of Guidance nr. 571 

 

Her vil vi med «Det Største Navn» kun sikte til ordet som skal gjentas nittifem ganger, «Alláh-u-Abhá».

 

«Alláh-u-Abhá» er arabisk og betyr: “Gud er den herligste” (– u’en midt i ordet uttales som o i ”nord”). Ordet «Bahá» betyr «herlighet», «lys» og «glans» (tilsvarende det latinske «gloria»). Samtidig viser navnet til Bahá’u’lláh som er mellomleddet mellom Guds uerkjennelige vesen og menn-esket, kanalen for den Hellige Ånd. Ordet inneholder også mye annen symbolikk som vi ikke her skal gå inn på; ett eksempel på dette er at tallverdien av ordet i følge arabisk numerologi er 9.

 

5) Antall gjentakelser er 95.

 

Navnet Alláh-u-Abhá skal sies 95 ganger (= 5 x 19) sam-menhengende hver dag. Om eventuelt å variere antallet sier ‘Abdu’l-Bahá:

 

“Vedrørende resitasjonen av Det Største Navn, - det er nødvendig å fremsi dette nittifem ganger hver dag. Om du med fullkommen glede og duft skulle ønske å si det mer enn nittifem ganger, er dette også akseptabelt.”

’Abdu'l-Bahá, Brev til Mrs. Carmichael, 31/10 1910. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 141 

 

Det enkleste er å la tellingen skje ved bruk av en rosen-krans eller bønnekjede med 95 perler. Dersom man ikke har en bønnekrans, kan en annen praktisk metode være å telle på fingrene. Hver finger har tre ledd, unntatt tom-melen som har to. Dette gir fjorten ledd. Om man dertil tar med fingertuppene gir dette 19 punkter. Teller man til 19 fem ganger får man 95. Tellingen foregår ved at pekefinger først berører tommelens tupp og de to ledd, deretter teller tommelen de øvrige fingertupper og ledd ovenfra og ned. Når man har talt alle ledd, bruker man én finger på den andre hånden til å markere at man har fullført de første 19. For hver gang legger man ned en finger, og når den femte fingeren er nede, har man fullført 95 gjentakelser.

 

Å glemme alt uten Gud og påkalle hans ånd

 

Meditasjonen over Det Største Navn er et hjelpemiddel til å glemme alt uten Gud og til å påkalle hans ånd. Vi kan altså skjelne to aspekter i meditasjonen: Ett som består i å legge fra seg tanker og bekymringer som holder sinnet i sitt grep, og dermed hindrer oppmerksomheten i helt og udelt å vende seg mot Gud; et annet som består i å rette det indre blikk mot Guds åsyn gjennom påkallelse av Gudskraften. Disse to aspektene er gjensidig forsterkende og i praksis sammenvevet. ‘Abdu’l-Bahá understreker viktigheten av et rent og tomt sinn og et hjerte som helt er rettet mot Gud som forutsetning for at Guds inspirasjon skal nå frem:

 

“Jeg forsikrer deg nå, o Guds tjener, at dersom ditt sinn blir tomt og renset for enhver nevnelse og tanke, og ditt hjerte helt til-trukket til Guds Rike, og du glemmer alt uten Gud og oppnår samkvem («kommunion») med Guds ånd, da vil Helligånden bistå deg med en kraft som vil gjøre deg i stand til å gjennom-trenge alle ting, og en blendende gnist som opplyser alle kanter, en skinnende flamme i himlenes senit vil lære deg det du ikke vet om kjensgjerninger i universet og i de guddommelige lære-setninger.”

‘Abdu’l-Bahá, Bahá’í World Faith: s. 369. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 143

 

Renser du din tanke fra alt annet enn Gud, og påkaller ham, vil du kunne erfare virkeligheten i det Bahá’u’lláh kaller samvær med hans ånd:

 

“O lysets sønn! Glem alt uten Meg og søk samvær med Min ånd. I dette finnes Mitt buds innerste mening, vend deg derfor hen til det.” “O tilværelsens sønn! Ditt hjerte er mitt hjem; gjør det rent og hellig, så Jeg kan stige ned i det. Din ånd er stedet for Min Åpenbaring; rens den, så Jeg kan manifestere meg der.”

Bahá’u’lláh, De Skjulte Ord A16, A58

 

(For en mer detaljert drøftelse av mulighetene i denne meditasjonen, se “Nøkler til forvandling”, under kapittelet “Nittifem gangers gjentakelse av Det Største Navn”.)

«Lev livet!»

I dypeste forstand handler religion om det mystiske for-holdet mellom enkeltmennesket og Gud. Utførelsen av de åndelige lovene byr, som vi skjønner, også på undring over hva som kan ligge bak av mystiske hemmeligheter. Det er du i en enestående posisjon til å finne ut på egen hånd og eventuelt dele med venner og bekjente. Fruktene av dine bestrebelser vil du sikkert merke i forholdet til andre mennesker og ulike situasjoner.

 

For en bahá’í er åndelige aktiviteter som bønn og medita-sjon som regel nært forbundet med praktisk handling. Viktigheten av å samstemme liv og lære fremheves ofte og sterkt i bahá’í-skriftene:

 

“Det påligger alle mennesker av innsikt og forståelse å beflitte seg på å omsette det som er skrevet, til virkelighet og gjerning.”

Bahá’u’lláh, Glimt fra Bahá’u’lláhs skrifter CXVII 

“Guds sak er som et universitet. De troende er som studenter… For dem må Guds sak være en dynamisk kraft som forvandler menneskenes liv, og ikke et spørsmål om møter, komiteer, ørkes-løse diskusjoner, unødvendige debatter og politisk manipulering fra snorloftet.”

’Abdu’l-Bahá, sitert i The importance of deepening our Understanding and Knowledge of the Faith. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 151-152

“Når et individ blir bahá’í, er det som faktisk skjer at åndens frø begynner å gro i menneskesjelen. Dette frø må vannes gjennom Helligåndens utstrømninger. Disse åndens gaver mottas gjen-nom bønn, meditasjon, studium av de hellige ytringer og tjeneste i Guds Sak. Faktum er at tjeneste for Saken er som plogen som pløyer den fysiske jord der frøene er sådd.”

Shoghi Effendi, brev 6/10 1954, sitert i Living the Life: s. 47. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 152 

“Det første å gjøre er å tilegne seg en tørst etter åndelighet, og så leve livet. Lev livet! Lev livet! Lev livet! Måten å tilegne seg denne tørsten på, er å meditere over det fremtidige liv. Studér de hellige ord, les din bibel, les de hellige bøker, studér spesielt Bahá’u’lláhs hellige ytringer. Bønn og meditasjon – bruk mye tid på disse to. Da vil du komme til å kjenne den største Tørst, og da kan du begynne å leve livet!”

’Abdu’l-Bahá, sitert i Star of the West, vol. 19, no. 3: s. 69. Sitert etter Nøkler til forvandling: s. 152

Videre studier

  • Nøkler til Forvandling / Et bahá'í-perspektiv på åndelig vekst av Lasse Thoresen, Bahá’í Forlag
  • Kitáb-i-Aqdas Bahá’í Forlag (engelsk, kommer på norsk)
  • En ordnet oversikt over lovene og forordningene i Kitáb-i-Aqdas Bahá’í forlag
  • Loven om Huqúqu’lláh Hefte i Studieserie nr. 13, Bahá’í Forlag
  • Pakten Hefte i Studieserie nr. 17, Bahá’í Forlag
  • Et rent og hellig liv Hefte i Studieserie nr. 26, Bahá’í Forlag
  • Obligatorisk bønn og faste Sitatsamling, Dansk Bahá’í Forlag
  • Åndelige dyder En bok skrevet spesielt med tanke på barn og foreldre Bahá’í Forlag
  • Den Guddommelige Kjærlighetens vei av Lasse Thoresen, Bahá’í Forlag

 

Fotnoter:

1. Jf. Den korte obligatoriske bønnen: “Jeg bevitner, o min Gud, at du har skapt meg for at jeg skal kjenne deg og tilbe deg. Jeg vitner i denne stund om min maktesløshet og om din styrke, om min fattigdom og om din rikdom. Der er ingen annen Gud enn deg, hjelperen i fare, den selvbestående.” Bahá’í bønner: s. 10

2. Til norsk etter Kitáb-i-Aqdas, Questions and Answers nr. 93

3. Bábs martyrdød. Bahá’í Forlags studieserie nr. 18 s. 5