4. november

O ÅNDENS SØNN!

Høyest av alt elsker Jeg rettferdighet; vend deg ikke bort fra den hvis du søker Meg, og forsøm den ikke, så Jeg kan ha tillit til deg. Ved dens hjelp skal du se med dine egne øyne og ikke gjennom andres øyne, og få visshet ved din egen kunnskap og ikke gjennom din nestes kunnskap. La ditt hjerte dvele ved dette – hvorledes du bør være. Sannelig, rettferdighet er Min gave til deg og tegnet på Min kjærlige omsorg. Vend derfor ditt blikk mot rettferdigheten.

Bahá’u’lláh, i De skjulte ord av Bahá’u’lláh, nr. 2 (arabisk).

5. november

Se hvordan Guds mangfoldige nåde, som stadig utøses fra den guddommelige herlighets skyer, har omsluttet verden på denne dag. For mens enhver elsker i fordums dager bønnfalt og søkte etter sin Elskede, er det nå Den Elskede selv som kaller på sine elskere og innbyr dem til å nå sitt nærvær. Vokt dere, at dere ikke forspiller så dyrebar en gunst. Ta dere i akt, at dere ikke forkleiner et så bemerkelsesverdig tegn på hans nåde. Gi ikke avkall på de uforgjengelige goder, og vær ikke tilfreds med det som forgår. Løft opp sløret som fordunkler deres syn, og spre mørket som det er innhyllet i, slik at dere kan skue Den Elskedes ansikt i dets nakne skjønnhet, kan se det som intet øye har sett og høre det som intet øre har hørt.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 320.

6. november

Hvor tallrike er ikke de mennesker som har inngående kunnskap om hver eneste vitenskap; dog er det deres tilslutning til Guds hellige Ord som vil avgjøre deres tro, for frukten av enhver vitenskap er ikke noe annet enn å kjenne de guddommelige forskrifter og å underkaste seg hans velbehag.

Báb, i Utdrag fra Bábs skrifter, s. 12.

Alle tings begynnelse er kunnskapen om Gud, og alle tings ende er streng overholdelse av hva som enn er sendt ned fra den guddommelige viljes himmel – en vilje som gjennomtrenger alt som er i himlene og alt som er på jorden.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 5.

7. november

Når det gjelder forskjellen mellom den materielle sivilisasjon som hersker nå, og den guddommelige sivilisasjon som vil bli ett av de goder som kommer fra Rettferdighetens Hus, så er den som følger: Den materielle sivilisasjon avholder folk fra å begå kriminelle handlinger gjennom lover basert på straff og gjengjeldelse. Og dog, mens det hele tiden blir flere lover for å øve gjengjeld mot og straffe et menneske, så finnes det, som dere kan se, ingen lover for å belønne det. I alle Europas og Amerikas byer er det reist veldige bygninger som skal tjene som fengsler for forbryterne.

Den guddommelige sivilisasjon oppdrar imidlertid ethvert medlem av samfunnet på en slik måte at ingen, unntatt forsvinnende få, vil begå en forbrytelse. Det er således stor forskjell på å forebygge forbrytelser gjennom forholdsregler preget av vold og gjengjeldelse og på å oppdra, opplyse og åndeliggjøre folk slik at de – uten noen frykt for fremtidig straff eller hevn – vil sky enhver kriminell handling. De vil faktisk betrakte selve begåelsen av en forbrytelse som en stor skam og som den strengeste straff i seg selv. De vil bli begeistret for menneskelige fullkommenheter og vil vie livet til det som vil bringe verden lys og vil fremme de egenskaper som er antagelige ved Guds hellige terskel.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 132-133.

8. november

Se hvor stor forskjellen er mellom materiell og guddommelig sivilisasjon. Den materielle sivilisasjon søker ved makt og straff å avholde folk fra ugjerninger, fra å skade samfunnet og å begå forbrytelser. Men i en guddommelig sivilisasjon er individet slik oppdradd at det uten frykt for straff skyr forøvelsen av forbrytelser, ser forbrytelsen selv som den hårdeste pine og med iver og glede setter seg fore å tilegne seg menneskehetens dyder, å bidra til menneskenes fremskritt og å spre lyset over hele verden.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 133.

9. november

Sann fortrøstning består i at tjeneren driver sitt erverv og virke i denne verden, holder fast ved Herren og intet annet søker enn hans nåde, siden han holder alle sine tjeneres skjebne i sin hånd.

Essensen av løsrivelse består i at mennesket vender sitt ansikt mot Herrens kongeseter, trer inn i hans nærvær, skuer hans åsyn og står for ham som vitne.

Essensen av forståelse er å bevitne sin egen fattigdom og underkaste seg Herrens, den ypperstes, den nådiges, den allmektiges, vilje.

Kilden til mot og styrke er å utbre Guds Ord og å være standhaftig i hans kjærlighet.

Bahá’u’lláh, i Tablets of Bahá’u’lláh, s. 155-156.

10. november

Essensen av nestekjærlighet består i at tjeneren beretter om sin Herres velsignelser og gir ham takk til alle tider og under alle forhold.

Essensen av tro er få ord og gjerninger i overflod. Den som er rikere på ord enn gjerninger, vit i sannhet at hans død er bedre enn hans liv.

Essensen av sann trygghet består i å forholde seg taus, å betrakte tingenes utgang og å forsake verden.

Bahá’u’lláh, i Tablets of Bahá’u’lláh, s. 156.

11. november

Begynnelsen til storsinn er at mennesket bruker sin rikdom på seg selv, på sin familie og på de fattige blant sine trosfeller.

Essensen av rikdom er kjærlighet til meg. Den som elsker meg, besitter alle ting, og den som ikke elsker meg, er sannelig blant de fattige og trengende. Dette er det som herlighetens og stråleglansens Finger har åpenbart.

Bahá’u’lláh, i Tablets of Bahá’u’lláh, s. 156.

12. november

Av alle hedersbevisninger jeg har gitt ham som skal komme etter meg, er den største denne, min skriftlige bekjennelse, at ingen av mine ord kan beskrive ham på en fyldestgjørende måte, ei heller kan noen henvisning til ham i min bok, Bayánen, la hans Sak vederfares rettferdighet.

Báb, i The World Order of Bahá’u’lláh, s. 100.

Blomsten som inntil nå har vært skjult for menneskenes blikk, er avdekket for deres øyne. I sin herlighets åpne glans står han foran dere. Hans røst kaller alle de rene og hellige vesener til å komme og forenes med ham. Lykkelig er den som vender seg derhen, og vel er det med ham som har nådd frem og beskuet lyset fra så underfullt et åsyn.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 322.

13. november

Vet dere fra hvilke høyder deres Herre, den overmåte herlige, kaller? Tror dere at dere har gjenkjent den Penn som deres Herre, alle navns Herre, befaler dere ved? Nei, ved mitt liv! Om dere bare visste det, ville dere forsake verden og av hele deres hjerte ile til deres høyt elskedes nærvær. Deres ånd ville bli så oppløftet ved hans Ord at det ville vekke oppstandelse i Den Større Verden – hvor meget mer da i denne lille og ubetydelige! Således er mitt gaveregn blitt utøst fra min miskunnhets himmel, som et tegn på min nåde, at dere kan bli blant de takknemlige.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 139-140.

14. november

Natt har fulgt dag, og dag har fulgt natt, og deres livs timer og øyeblikk har kommet og gått, og dog har ingen av dere vært villige til å løsrive seg en stakket stund fra det som forgår. Våkn opp til dåd, slik at de korte stunder som ennå er deres, ikke skal ødes og gå tapt.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 321.

15. november

Sønderriv i mitt navn de slør som har forblindet deres syn så såre, og spre den tomme etterlignings avguder ved kraften som er født av deres tro på Guds enhet. Tre så inn i den overmåte barmhjertiges velbehags hellige paradis. Helliggjør deres sjeler fra alt som ikke er av Gud, og smak sødmen av å hvile innenfor hans veldige og mektige åpenbarings grenser og i skyggen av hans øverste og ufeilbare myndighet. La dere ikke bli innhyllet i deres selviske begjærs tette slør, for jeg har gjort min skapning fullkommen i hver og en av dere, så det kan bli fullstendig åpenbart for menneskene hvor fortreffelig mine henders verk er. Følgelig har ethvert menneske vært, og vil fortsette å være, i stand til selv å verdsette Guds, den lovpristes, Skjønnhet. Hvis ikke mennesket hadde vært utstyrt med en slik evne, hvordan kunne det da bli kalt til regnskap for å ha sviktet?

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 143.

16. november

I hver tidsalder har religiøse ledere hindret sitt folk i å nå den evige frelses bredder, ettersom de holdt myndighetens tøyler i sitt mektige grep. De har vært årsak til folkets berøvelse, noen på grunn av herskelyst, andre på grunn av mangel på kunnskap og forståelse. Ved deres godkjennelse og bemyndigelse har alle Guds profeter drukket av martyriets kalk og vinget sin vei til herlighetens høyder. Hvilke ubeskrivelige grusomheter har ikke de som innehadde myndighetens og lærdommens seter, påført verdens sanne fyrster, disse guddommelige egenskapers juveler! Ved sin tilfredshet med forgjengelig herskermakt har de berøvet seg selv et evigvarende herredømme.

Bahá’u’lláh, i Kitáb-i-Iqán, s. 15.

17. november

O Salmán, forman den ene sanne Guds elskede til ikke å betrakte menneskenes uttalelser og skrifter med et altfor kritisk blikk. La dem heller nærme seg slike uttalelser og skrifter med åpent sinn og kjærlig sympati. De mennesker som på denne Dag er blitt ledet til å angripe Guds Saks læresetninger i sine oppeggende skrifter, skal imidlertid behandles annerledes. Det påhviler alle mennesker, hver etter egen evne, å motsi argumentene fra dem som har angrepet Guds tro. … Ved hans rettferdighet som på denne Dag roper i alle skapte tings innerste indre: «Gud, der er ikke noen annen Gud utenom meg!» Hvis noe menneske skulle reise seg for å forsvare Guds Sak i sine skrifter mot dens angripere, så vil et slikt menneske, hvor ubetydelig dets lodd enn måtte være, bli så hedret i den kommende verden at skaren i det høye ville misunne det dets ære.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 329-330.

18. november

Når vennene ikke bestreber seg på å spre budskapet, erindrer de ikke Gud på behørig vis, og de vil ikke bli vitne til tegnene på hjelp og stadfestelse fra Abhá-riket eller forstå de guddommelige mysterier. Men når underviserens tunge er beskjeftiget med undervisning, vil han selv på en naturlig måte bli stimulert, han vil bli en magnet som tiltrekker den guddommelige bistand og Rikets nåde, og vil bli som fuglen i demringstimen, som selv blir oppmuntret av sin egen sang, sine triller og sin melodi.

‘Abdu’l-Bahá, i The Individual and Teaching: Raising the Divine Call, s. 10.

19. november

Skulle du åpne hjertet hos en eneste sjel, ved å hjelpe ham å slutte seg til hans Sak som Gud skal åpenbare, ville ditt innerste vesen bli fylt med dette ærefryktinngytende Navns inspirasjon. Det faller derfor i din lodd å utføre denne oppgave i oppstandelsens Dager, for de fleste er hjelpeløse, og kunne du åpne deres hjerter og fordrive deres tvil, ville de vinne adgang til Guds tro. Omsett derfor denne egenskap til virkelighet så godt du overhodet evner i dagene til ham som Gud skal åpenbare. For sikkert er det at hvis du åpner et menneskes hjerte for hans skyld, så vil dette være bedre for deg enn enhver annen velgjerning; for handlinger kommer i annen rekke i forhold til troen på ham og vissheten om hans virkelighet.

Báb, i Utdrag fra Bábs skrifter, s. 22.

20. november

Underviseren må selv være helt oppflammet når han underviser, slik at hans ytring, lik en ildslue, kan ha virkning og fortære selvets og lidenskapens slør. Han må også være ytterst ydmyk og beskjeden slik at andre kan bli oppbygget, og sette seg selv fullstendig til side og glemme seg selv slik at han kan undervise gjennom melodiene fra skaren i det høye – ellers vil hans undervisning ikke ha noen virkning.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 270.

21. november

Si: Det første og fremste bevis på hans sannhet er hans eget selv. Nest etter dette bevis kommer hans åpenbaring. For den som ikke evner å anerkjenne hverken det ene eller det andre, har han fastsatt sine åpenbarte ord som bevis på sin virkelighet og sannhet. Dette er sannelig et tegn på hans kjærlige miskunn mot menneskene. Han har utrustet hver sjel med evnen til å erkjenne Guds tegn. Hvordan kunne han ellers ha fullført sitt vitnesbyrd overfor menneskene, hvis dere er av dem som overveier hans Sak i deres hjerter. Han vil aldri handle urettferdig mot noen, ei heller vil han bebyrde en sjel over dens evne. Han er sannelig den medlidende, den overmåte barmhjertige.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 105-106.

22. november

O dere som elsker denne forurettede! Rens deres øyne, slik at dere ikke ser på noe annet menneske som forskjellig fra dere selv. Se ingen fremmede; se heller alle mennesker som venner, for kjærlighet og enhet blir vanskelig når dere fester blikket på det som er annerledes. Og i denne nye og vidunderlige tidsalder sier de hellige skrifter at vi må være ett med alle folkeslag, at vi må se hverken råskap eller urettferdighet, ei heller ondskap, fiendskap eller hat, men heller vende blikket mot den urgamle herlighets himmel. For enhver skapning er et tegn fra Gud, og det var ved Herrens barmhjertighet og kraft at den kom inn i verden. Derfor er de ikke ukjente, men tilhører familien; ikke fremmede, men venner og må behandles som sådanne.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 24.