12. desember

O FREMMEDE SOM HAR EN VENN!

Ditt hjertes lys er tent av Min makts hånd, slukk det ikke med selvets og begjærets vinder. Det som helbreder alle dine lidelser er ihukommelse av Meg; glem den ikke. La Min kjærlighet bli din skatt og sett den like høyt som selve synet og livet.

Bahá’u’lláh, i De skjulte ord av Bahá’u’lláh, nr. 32 (persisk).

13. desember

Ved mitt liv! Bestå vil hverken de mektiges prakt, de rikes velstand eller de ugudeliges makt. Alt vil forgå på et ord fra ham. Han er i sannhet den overmåte sterke, den altbetvingende, den allmektige. Hva gavn er det i de jordiske ting som menneskene besitter? Det som vil gavne dem, har de fullstendig forsømt. Om ikke lenge vil de våkne av sin søvn og finne seg ute av stand til å oppnå det som gikk dem forbi i deres Herres, den allmektiges, den høylovedes dager. Om de bare visste det, ville de forsake alt de eier og har, så deres navn kan nevnes for hans trone. De regnes sannelig blant de døde.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 138-139.

14. desember

Skulle et menneske ønske å pryde seg med jordens smykker, å bære dens gevanter eller ta for seg av de goder den kan skjenke, så kan ingen skade ramme det så lenge det ikke lar noe som helst komme mellom seg og Gud. For Gud har forordnet enhver god ting, enten den er skapt i himmel eller på jord, til beste for slike av sine tjenere som i sannhet tror på ham. Nyt, o folk, de gode ting som Gud har forunt dere, og utelukk ikke dere selv fra hans vidunderlige gaver. Gi ham takk og pris og vær blant dem som er virkelig takknemlige.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 276.

15. desember

Sørg ikke om ting blir vanskelige og prøvelsene blir overhendige på alle kanter! Din Herre gjør sannelig det besværlige lett, det vanskelige bekvemmelig og forvandler plager til den største sinnsro.

Hvis ditt daglige liv skulle bli vanskelig, så vil snart din Herre (Gud) skjenke deg det som vil gjøre deg tilfreds. Vær tålmodig i hjemsøkelsens og prøvelsens stund, og uthold enhver vanskelighet og motgang lett om hjertet, med en lengtende ånd og en veltalende tunge til minne om den barmhjertige. Dette er sannelig tilfredshetens liv, den åndelige tilværelse, overjordisk hvile, guddommelig velsignelse og det himmelske taffel! Snart vil din Herre mildne dine trange kår alt i denne verden.

‘Abdu’l-Bahá, i The Divine Art of Living, s. 93.

16. desember

Menneskets sinn og ånd gjør fremskritt når det prøves gjennom lidelse. Jo mer jorden blir pløyet, desto bedre vil frøet vokse, og desto rikere vil høsten bli. På samme måte som plogbladene pløyer dypt i jorden og renser den for ugress og tistler, befrir lidelse og prøvelser mennesket fra dette jordiske livs ubetydelige affærer, inntil det oppnår en tilstand av fullstendig løsrivelse. Dets tilstand i denne verden vil være guddommelig lykke. Mennesket er, kan man si, umodent: heten fra lidelsens ild vil modne det. Se tilbake til fortiden, og du vil finne at de største mennesker har lidt mest.…

Gjennom lidelse vil mennesket nå frem til en evigvarende lykke, som intet kan berøve det.…

For å oppnå evig lykke må man lide. Den som har nådd frem til selvoppofrelsens stadium, erfarer sann glede. Jordisk glede vil en gang komme til opphør.

‘Abdu’l-Bahá, i ’Abdu’l-Bahá’s Visdom, s. 119.

17. desember

Hør meg, dere dødelige fugler! I den uforanderlige herlighets Rosenhave er en Blomst kommet i flor, og sammenlignet med den er enhver annen blomst kun en torn, og overfor glansen av dens herlighet må selve innbegrepet av skjønnhet blekne og visne. Reis dere derfor, og bestreb dere med hjertets hele begeistring, sjelens udelte iver, viljens fulle glød og hele deres vesens samlede anstrengelser på å nå frem til hans nærværs paradis. Streb etter å innånde angen av den uforkrenkelige Blomst, etter å fornemme hellighetens liflige dufter og etter en del av denne himmelske herlighets vellukt. Den som følger dette råd, vil bryte sine lenker, vil oppleve å gi seg den ekstatiske kjærlighet fullstendig i vold, vil nå sitt hjertes attrå og overgi sin sjel i sin Elskedes hender. Når han bryter ut av buret, vil han lik åndens fugl vinge sin vei til sitt hellige og evige rede.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 319-320.

18. desember

Alt som er i himmelen og alt som er på jorden er et direkte bevis på at Guds egenskaper og navn er åpenbart i det, ettersom det i hvert atom er nedlagt tegn som er talende vitnesbyrd om åpenbaringen av dette Største Lys. Det synes meg at uten denne åpenbarings kraft kunne intet vesen noensinne eksistere. Hvor strålende er ikke de kunnskapslys som skinner i et atom, og hvor veldige er ikke de oseaner av visdom som bølger i en dråpe! I aller høyeste grad gjelder dette mennesket, som blant alle skapte ting er skjenket disse gaver som sin kledning og er blitt utvalgt til å beæres med en slik utmerkelse. For i mennesket finnes alle Guds egenskaper og navn potensielt åpenbart i en grad som intet annet skapt vesen har overgått eller oversteget.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 177.

19. desember

… alle ting bevitner i sin innerste virkelighet at Guds navn og egenskaper er åpenbart i dem. Hver enkelt tilkjennegir og uttrykker Guds kunnskap etter evne. Så mektig og altomsluttende er denne åpenbaring at den omfatter alle synlige og usynlige ting. … Mennesket, som er det edleste og mest fullkomne av alle skapte ting, overgår dem alle i denne åpenbarings styrke og er et mer fullstendig uttrykk for dens herlighet. Og av alle mennesker er det manifestasjonene av sannhetens sol som er de dyktigste, de mest fremragende, de mest utmerkede. Ja, alle utenom disse manifestasjoner lever ved deres viljes virksomhet og beveger seg og er til gjennom deres nådes utstrømninger.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 178-179.

20. desember

Dyret er naturens fange og kan ikke overtre dens lover og regler. Hos mennesket finnes det imidlertid en oppdagelsesevne som hever seg over naturens verden og behersker dens lover og griper inn i dem. For eksempel er alle mineraler, planter og dyr underlagt naturen. Selv solen i all sin majestet er så lydig overfor naturen at den ikke har noen egen vilje og ikke kan vike en hårsbredd fra dens lover. …

Skulle noen anta at mennesket kun er en del av naturens verden, at det er utrustet med disse fullkommenheter som kun er uttrykk for naturens verden, og at naturen derfor er opphavet til disse fullkommenheter og ikke avskåret fra dem, så svarer vi dette mennesket og sier: Delen er avhengig av helheten; delen kan ikke besitte fullkommenheter som helheten mangler.

‘Abdu’l-Bahá, i Bahá’í Revelation, s. 222-223.

21. desember

Betenk hvordan menneskets forstand utvikles og svekkes, og til tider kan bli borte, mens sjelen ikke forandrer seg. For at tanken skal kunne komme til uttrykk, må menneskets legeme må være friskt; og et sunt sinn kan ikke være i annet enn et sunt legeme, mens sjelen ikke er avhengig av legemet. … Det er ved hjelp av slike sanser som syn, hørsel, smak, lukt og berøring at sinnet oppfatter, mens sjelen er fri fra alle formidlende organer. Som du ser, er sjelen alltid aktiv og i bevegelse, i søvn som i våken tilstand. Kanskje kan den løse et vanskelig problem i drømme, som ikke lar seg løse i våken tilstand. Enn videre kan ikke sinnet forstå noe når sansene har sluttet å virke, og på fosterstadiet og i spedbarnstiden mangler tenkeevnen fullstendig, mens sjelen alltid er utrustet med full styrke.

‘Abdu’l-Bahá, i Bahá’í Revelation, s. 221.

22. desember

Vit at alle mennesker er skapt med den egenart som er frembragt av Gud, beskytteren, den selvbestående. For den enkelte er det fastsatt et forutbestemt mål, slik det er forordnet i Guds mektige og bevoktede Tavler. Alle deres slumrende muligheter kan imidlertid kun bringes for dagen som et resultat av deres egen vilje. Deres egne handlinger bevitner denne sannhet. Tenk for eksempel på det som er forbudt menneskene i Bayánen. Gud har i denne boken, og ved sin befaling, forordnet å være lovlig hva enn det har behaget ham å forordne, og ved sin ypperste veldes kraft har han forbudt hva enn han har valgt å forby. … Menneskene har imidlertid med vitende og vilje brutt hans lov. Skal en slik oppførsel tilskrives Gud eller dem selv? Vær rettferdige i deres dom. Alle gode ting er av Gud, og alle onde ting kommer fra dere selv.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 149.

23. desember

… ethvert menneske [har] vært, og vil fortsette å være, i stand til selv å verdsette Guds, den lovpristes, Skjønnhet. Hvis ikke mennesket hadde vært utstyrt med en slik evne, hvordan kunne det da bli kalt til regnskap for å ha sviktet? Hvis et menneske, på den Dag da alle jordens folkeslag vil bli samlet, skulle stå i Guds nærvær og bli spurt: «Hvorfor har ikke du trodd på min Skjønnhet, og hvorfor har du vendt deg bort fra meg?», og hvis et slikt menneske da skulle svare: «Siden alle mennesker har feilet, og ingen er blitt funnet å være villig til å vende sitt ansikt mot Sannheten, så har også jeg ved å følge deres eksempel mislykkes sørgelig i å gjenkjenne den eviges Skjønnhet.», så ville en slik unnskyldning visselig bli forkastet. For menneskets tro kan ikke bero på noen annen enn det selv.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 143.

24. desember

Å, om verden bare kunne tro meg! Skulle alle de ting som ligger skjult i Bahás hjerte, og som er lært ham av Herren hans Gud, alle navns Herre, bli avslørt for menneskene, så ville hvert menneske på jord bli lamslått.

Hvor stort er ikke det mangfold av sannheter som ordenes drakt aldri kan romme! Hvor tallrike er ikke slike sannheter som ingen uttrykk kan beskrive på fullgodt vis, hvor betydningen aldri lar seg avsløre, og som man ikke kan gi selv den minste antydning om! Hvor mange er ikke de sannheter som må forbli usagt inntil den fastsatte tid er kommet! Som det er sagt: «Ikke alt et menneske vet kan røpes, heller ikke kan man anse alt det kan røpe for betimelig, ei heller kan enhver betimelig ytring sies å være avpasset tilhørernes evne.»

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 176.

25. desember

«O venner! Vær ikke etterlatne overfor de dyder dere er skjenket, ei heller likegyldige med hensyn til deres høye bestemmelse. … Dere er stjernene på forståelsens himmel, brisen som rører seg ved daggry, det stilleflytende vann som selve livet for alle mennesker må avhenge av, bokstavene som er innskrevet på hans hellige rulle.» «O Bahás folk! Dere er vårvinden som stryker over verden. … Vokt dere, at ikke noe avholder dere fra å iaktta de ting som Herlighetens Penn forordnet for dere mens den beveget seg hen over hans Tavle med overlegen velde og makt. Storlig velsignet er hver den som lyttet til dens lyse røst da den ved sannhetens kraft ble oppløftet overfor alle som er i himmel og alle som er på jord.»

Bahá’u’lláh, i The Advent of Divine Justice, s. 63-64.

26. desember

Gi barna å drikke av den himmelske nådes bryst mens de ennå er små, fostre dem i fortrinnlighetens vugge og oppdra dem i gavmildhetens favn. Gi dem fordelen av enhver nyttig form for kunnskap. La dem ta del i alle nye og usedvanlige og vidunderlige håndverk og kunstarter. Oppdra dem til å arbeide og bestrebe seg, og venn dem til motgang. Lær dem å vie sitt liv til saker av stor betydning, og inspirer dem til å studere det som vil gavne menneskeheten.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 129.

27. desember

La mødrene overveie at alt som angår barneoppdragelsen, er av den største betydning. La dem anstrenge seg til det ytterste i så henseende, for når grenen er grønn og myk, vil den vokse i den retning dere oppdrar den. Derfor påhviler det mødrene å oppfostre sine små likesom en gartner steller sine spede planter. La dem bestrebe seg dag og natt på å innpode sine barn tro og forvissning, gudsfrykt, kjærlighet til alle verdeners elskede og alle gode egenskaper og karaktertrekk. Når en mor ser at hennes barn har gjort det godt, må hun gi det ros og anerkjennelse og glede dets hjerte. Og hvis det minste uønskede trekk skulle vise seg, må hun rettlede barnet og straffe det, og bruke midler basert på fornuft, til og med en lett muntlig refselse om nødvendig. Det er imidlertid ikke tillatt å slå et barn eller rakke ned på det, for barnets karakter vil bli fullstendig fordervet hvis det blir utsatt for slag eller utskjelling.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 125.

28. desember

Mitt ønske er at disse barna må få en bahá’í-oppdragelse, slik at de kan gjøre fremskritt både her og i Riket, og glede ditt hjerte.

Det vil komme en tid da moralen vil forfalle i ekstrem grad. Det er uomgjengelig nødvendig at barna blir fostret på bahá’í-måten, slik at de kan bli lykkelige både i denne verden og i den neste. Hvis ikke vil de bli hjemsøkt av sorger og vanskeligheter, for menneskets lykke er basert på åndelig adferd.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 127.

29. desember

Enhver ufullkommen sjel er selvsentrert og tenker kun på sitt eget beste. Men etter hvert som tankene utvider seg litt, vil den begynne å tenke på familiens ve og vel. Hvis dens forestillinger utvider seg enda mer, vil dens interesse dreie seg om medborgernes velbefinnende. Og hvis de fortsatt utvider seg, vil den tenke på landets og rasens ære. Men når forestillinger og oppfatninger når den høyeste utviklingsgrad og oppnår fullkommenhetens stade, da vil vedkommende være opptatt av menneskehetens foredling. Den vil da ønske alle mennesker godt og etterstrebe velferd og fremgang for alle land. Dette er et tegn på fullkommenhet.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 69.

30. desember

Du har spurt angående festen i hver bahá’í-måned. Denne festen holdes for å fremme samhold og kjærlighet, for å minnes Gud og bønnfalle ham med botferdige hjerter og oppmuntre til velgjørende virksomhet. Det vil si at vennene bør der dvele ved Gud og forherlige ham, lese bønnene og de hellige vers og behandle hverandre med den største hengivenhet og kjærlighet.

‘Abdu’l-Bahá, i Nittendagsfesten (Bahá’í Forlags studieserie nr. 22), s. 3-4.

Hva angår nittendagsfesten, så fryder den sinn og hjerte. Hvis denne festen holdes på riktig måte, vil vennene en gang hver nittende dag oppleve at de blir åndelig forfrisket og skjenkes en kraft som ikke er av denne verden.

‘Abdu’l-Bahá, i Nittendagsfesten (Bahá’í Forlags studieserie nr. 22), s. 4.