1. august

O MENNESKEBARN!

Tal ikke om andres synder så lenge du selv er en synder. Dersom du overtrer dette bud, skal du forbannes, og dette bekrefter Jeg.

Bahá’u’lláh, i De skjulte ord av Bahá’u’lláh, nr. 27 (arabisk).

2. august

Offerets mysterium er et svært stort emne, og det blir aldri uttømt.

Kort sagt er det slik: Møllen er et offer til lyset. Kilden er et offer til den tørstende. Den oppriktige elsker er et offer til den elskede. Poenget er: Han må fullstendig glemme seg selv. … Han må søke Den Sannes velbehag, attrå Den Sannes åsyn og betre Den Sannes sti. … Dette er offerets første stade.

Offerets annet stade er som følger: Mennesket må bli som jernet som kastes i ildovnen. Jernets egenskaper, så som sort farve, kulde og hardhet, som hører jorden til, blir borte og forsvinner, mens ildens egenskaper, så som rød farve, glød og hete, som hører Riket til, viser seg og blir synlige. Derfor har jernet ofret sine egenskaper og grader til ilden og tilegnet seg dette elementets egenskaper.

‘Abdu’l-Bahá, i The Divine Art of Living, s. 73.

3. august

Vit, o tjenerinne, at i Bahás øyne teller kvinner like mye som menn, og Gud har skapt hele menneskeheten i sitt eget bilde og etter sin egen lignelse. Det vil si at både menn og kvinner åpenbarer hans navn og egenskaper, og fra det åndelige synspunkt er det ingen forskjell mellom dem. Den som kommer nærmest Gud, nyter størst yndest, enten det er mann eller kvinne. Hvor mang en tjenerinne har vel ikke, under Bahás beskyttende skygge, vist seg mennene overlegen og overgått de navngjetne på jord.

Rettferdighetens Hus er imidlertid, ifølge den uttrykkelige tekst i Guds Lov, begrenset til menn. Dette har sin grunn i Herren Guds visdom, som snart vil fremstå like klart som solen på sitt høyeste.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 79-80.

4. august

O Guds tjenerinne! … Mødrene må gies de guddommelige læresetninger og probate råd, og de må oppmuntres og ivres til å oppdra sine barn, for moren er barnets første lærer. Det er hun som, helt i begynnelsen, må gi den nyfødte die ved Guds tros og Guds lovs bryst, slik at guddommelig kjærlighet kan komme inn med morsmelken og bli hos ham til siste åndedrag.

… Det påhviler de åndelige råd å gi mødrene et godt planlagt program for barneoppdragelse, et program som viser hvordan barnet må passes på og oppdras fra spedbarnsalderen av. Denne veiledning må gies enhver mor som en rettesnor for henne, slik at den enkelte vil oppdra og fostre sine barn i samsvar med læresetningene.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 138.

5. august

Betrakt verden som det menneskelige legeme som – skjønt det ved sin skapelse var helt og fullkomment – av forskjellige årsaker er blitt rammet av alvorlige lidelser og sykdommer. Ikke én dag fant det lindring, ja, sykdommen ble verre siden det ble tatt under behandling av uvitende leger, som gav sine personlige lyster frie tøyler og feilet stort. Og hvis ett lem på dette legeme ved en anledning ble helbredet under en dyktig leges omsorg, så forble de øvrige plaget som før. Således belæres dere av den allvitende, den allvise …

Det Herren har forordnet som det ypperste legemiddel og det mektigste redskap for hele verdens helbredelse, er at alle dens folk forener seg i én universell sak, én felles tro. Dette kan på ingen måte oppnåes uten gjennom en dyktig, en allmektig og en inspirert Leges kraft. Dette er sannelig sannheten, og alt annet er den rene villfarelse.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 254-255.

6. august

Det som er aller viktigst for barna, det som må gå foran alt annet, er å lære dem om Guds enhet og Guds lover. For om dette mangler, kan gudsfrykten ikke innpodes, og når gudsfrykten mangler, vil det oppstå en uendelighet av frastøtende og avskyelige handlinger, og det vil fremsettes oppfatninger som overskrider alle grenser.…

Foreldrene må gjøre enhver anstrengelse for å oppdra sitt avkom til å bli religiøst, for dersom barna ikke oppnår denne største av alle prydelser, vil de ikke adlyde foreldrene, som i en viss forstand betyr at de ikke vil adlyde Gud. Sannelig, slike barn vil ikke vise hensyn overfor noen og vil gjøre akkurat som de selv lyster.

Bahá’u’lláh, i Bahá’í Education: A Compilation, s. 6.

7. august

Guds Ord har satt verdens hjerte i brann. Hvor beklagelig om dere ikke skulle settes i fyr og flamme av dets ild! Om Gud vil, så vil dere betrakte denne velsignede natt som enhetens natt, knytte deres sjeler sammen, beslutte dere til å pryde dere med en edel og rosverdig karakters smykke. … Jeg sverger ved ham som har fått meg til å åpenbare hva som enn behaget ham! Dere er bedre kjent for innvånerne av Riket i det høye enn dere er kjent for dere selv. Mener dere at disse ord er fåfengte og tomme? Jeg skulle ønske dere hadde evnen til å oppfatte de ting som deres Herre, den overmåte barmhjertige, ser – ting som bekrefter hvor fortrinnlig deres rang er, som bærer vitnesbyrd om hvor stort deres verd er, som forkynner hvor opphøyet deres stilling er. Gud gi at deres lyster og ubetvungne lidenskaper ikke må hindre dere fra det som er forordnet for dere.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 316-317.

8. august

De som besitter rikdom, må … ta det største hensyn til de fattige, for stor er den ære Gud har bestemt for slike fattige som er standhaftige i sin tålmodighet. Ved mitt liv! Der finnes ingen ære, uten den Gud måtte behage å skjenke, som tåler sammenligning med denne ære. Stor er velsignelsen som venter de fattige som holder ut i tålmodighet og skjuler sine lidelser, og vel er det med de rike som skjenker av sin rikdom til de trengende og foretrekker dem fremfor seg selv.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 202.

9. august

De fattige må, om Gud vil, bestrebe seg for å tjene til livets opphold. Dette er en plikt som i denne største åpenbaring er foreskrevet enhver, og som i Guds øyne regnes som en prisverdig gjerning. Den som overholder denne plikt, ham vil visselig den usynliges hjelp stå bi. Han kan ved sin nåde berike hvem han behager. Han har i sannhet makt over alle ting.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 202-203.

10. august

Hvor opphøyet er ikke det stade som mennesket kan nå, hvis det bare velger å oppfylle sin høye bestemmelse! Til hvilke dybder av fornedrelse kan det ikke synke, dybder som de ringeste av skapninger aldri har nådd! Grip, o venner, sjansen som denne Dag byr dere, og berøv ikke dere selv hans rike nådesutgytelser. Jeg bønnfaller Gud om at han nådigst må hjelpe hver og en av dere, på denne Dag, til å pryde seg med de rene og hellige gjerningers smykke.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 206

11. august

Opplæring i moral og god oppførsel er langt viktigere enn boklig lærdom. Et barn som er renslig, tiltalende, har en god karakter og oppførsel, er – selv om det skulle være uvitende – å foretrekke fremfor et barn som er uforskammet, uvasket og vrangvillig, og allikevel i ferd med å bli vel bevandret i all vitenskap og kunst. Grunnen til dette er at barnet som oppfører seg godt, selv om det er uvitende, er til gavn for andre, mens et vrangvillig og uoppdragent barn er fordervet og til skade for andre, selv om det skulle være lærd. Skulle barnet imidlertid bli opplært til å bli både lærd og godt, er resultatet lys på lys.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 135-136.

12. august

«Religion er det beste middel til å skape orden i verden og ro og tilfredshet blant alle som bor i den. Svekkelsen av religionens søyler har styrket de uvitendes hender og gjort dem dristige og hovmodige. Sannelig sier jeg, alt som senker religionens høye nivå, vil forøke likegyldigheten hos de onde og til slutt ende i anarki.» «Religion er et strålende lys og et uinntagelig tilfluktssted til beskyttelse og velferd for verdens folk, for gudsfrykt ansporer mennesket til å holde fast ved det gode og sky alt ondt. Dersom religionens lampe skulle bli formørket, vil følgene bli kaos og forvirring, og godhetens, rettferdighetens, roens og fredens lys vil opphøre å skinne.»

Bahá’u’lláh, i Appell til nasjonene, s. 18-19.

13. august

Jeg forsikrer deg nå, o Guds tjener, at hvis ditt sinn tømmes og lutres for all omtale og tanke og ditt hjerte drages helt og fullt mot Guds rike, og du glemmer alt unntatt Gud og har samfunn med Guds Ånd, da vil Den Hellige Ånd bistå deg med en kraft som vil sette deg i stand til å gjennomtrenge alle ting, og et blendende lysglimt som opplyser alt rundt om, en strålende flamme midt på himmelen, vil lære deg det du ikke vet om universets faktiske forhold og om den guddommelige lære. Sannelig sier jeg deg, enhver sjel som reiser seg i dag for å lede andre til trygghetens sti og bibringe dem livets ånd, denne sjel vil Den Hellige Ånd inngi tegn, bevis og kjensgjerninger, og lysene vil skinne på den fra Guds rike.

‘Abdu’l-Bahá, i Bahá’í World Faith, s. 369.

14. august

De som har forsaket sitt land på Guds sti og deretter steget opp til hans nærvær, slike sjeler skal bli velsignet av skaren i det høye, og deres navn skal bli nedtegnet av Herlighetens Penn blant slike som har satt livet til som martyrer på den sti som leder til Gud, hjelperen i fare, den selvbestående.

Bahá’u’lláh, i Messages from the Universal House of Justice, 1968-73, s. 102.

15. august

Den dag nærmer seg da alle verdens folk vil innføre ett alment språk og én felles skrift. Hvilken by et menneske enn reiser til, når dette er oppnådd, så vil det være som om det kom inn i sitt eget hjem. Disse ting er bindende og absolutt nødvendige. Det påhviler ethvert menneske med innsikt og forstand å bestrebe seg på å omsette det som er skrevet i virkelighet og handling.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 249-250.

16. august

Når det gjelder spørsmålet om ekteskap under Guds lov: Først må du velge en som tiltaler deg, og deretter er saken avhengig av samtykke fra far og mor. Før du treffer ditt valg, har de ingen rett til å blande seg inn. …

Bahá’í ekteskap består i at de to partene forplikter seg overfor hverandre, og i at de er gjensidig hengivne i sinn og i hjerte. Hver av dem må imidlertid utvise den største omhu for å bli grundig kjent med den andres karakter, slik at den bindende pakten mellom dem må bli et bånd som vil vare evig. Deres hensikt må være å bli kjærlige ledsagere og venner og ett med hverandre for evig og alltid.

‘Abdu’l-Bahá, i Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 118.

17. august

O dere to som tror på Gud! Herren, uforlignelig er han, har skapt kvinne og mann til å bo hos hverandre i det nær[m]este kameratskap, og å være endog som en eneste sjel. De er to medhjelpere, to fortrolige venner, som bør ha omsorg for hverandres velferd.

Hvis de lever slik, vil de vandre gjennom denne verden med fullkommen tilfredshet, lykksalighet og fred i hjertet, og bli gjenstand for guddommelig nåde og gunst i himmelens rike. Men hvis de gjør noe annet enn dette, vil de leve sine liv i stor bitterhet, og hvert øyeblikk lengte etter døden, og vil være skamfulle i det himmelske rike.

Bestreb dere derfor av all makt på å bo hos hverandre som to duer i redet, for dette skal bli velsignet i begge verdener.

‘Abdu’l-Bahá, i Familieliv (Bahá’í Forlags studieserie nr. 10), s. 6.

18. august

Omgåes alle mennesker, o Bahás folk, i vennskapelighetens og kameratskapets ånd. Hvis dere kjenner en bestemt sannhet, hvis dere besitter en juvel som andre er berøvet, så del den med dem i et språk preget av den største vennlighet og velvilje. Hvis den blir mottatt, hvis den oppfyller sin hensikt, er deres mål nådd. Hvis noen skulle avslå den, så overlat ham til seg selv og bønnfall Gud om å lede ham. Vokt dere for å behandle ham uvennlig. En vennlig tunge tiltrekker menneskenes hjerter. Den er åndens føde, den ikler ordene mening, den er kilden til visdommens og forståelsens lys.

Bahá’u’lláh, i Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, s. 289.

19. august

Lev i fullkommen enhet. Bli aldri sinte på hverandre. … Elsk skapningene for Guds skyld og ikke for deres egen skyld. Dere vil aldri bli sinte eller utålmodige hvis dere elsker dem for Guds skyld. Menneskeheten er ikke fullkommen. Hvert menneske har sine mangler, og dere kommer alltid til å bli ulykkelige hvis dere ser på menneskene selv. Men hvis dere vender blikket mot Gud, vil dere elske menneskene og være gode mot dem, for Guds verden er fullkommenhetens og den udelte nådes verden. Se derfor ikke på noens lyter, se med tilgivelsens øyne. Det mangelfulle øye ser mangler. Det øye som skjuler feil, ser hen til sjelenes Skaper. Han skapte dem, oppfostrer dem og sørger for dem, gir dem åndsevner og liv, syn og hørsel; derfor er de tegnene på hans storhet.

‘Abdu’l-Bahá, i Promulgation of Universal Peace (1982-utgaven), s. 93.