Om bahá’í-troen

av forfatter Arne Ruste

BAHÁ’Í-TROEN er den yngste av verdens religioner. En verdensreligion, i den forstand at den har utbredelse i de aller fleste land, og i alle verdensdeler. Den er også, foreløpig, den minste, med hensyn til antall tilhengere, og den som de siste tiårene, prosentvis, har hurtigst vekst.

 Bahá’í troen er en “moderne” religion. Den er religionen for en, i positiv forstand, globalisert verden, en verden hvor våre kunnskaper om kosmos (mikro  & makro ) er i utvikling ad infinitum, og hvor kontaktflatene mellom kulturer, nasjoner og folkeslag stadig utvides, og møtet mellom dem blir mer og mer selvfølgelig, om ikke alltid like uproblematisk. De gamle religionene møter gjerne denne utviklingen med mistenksomhet, ja angst, og griper til mottrekk som utestengelse, diskriminering, rettsforfølgelse og krig. At de også tyr til aktiv, stundom aggressiv, misjonering, med sin nedlatenhet overfor dem og det som er annerledes, er kanskje å regne for et mindre onde. Men som vi vet fra historien, har misjonering og omvendelsesiver ofte vært morderisk og blodig.

 Bahá’í troen fikk sin spede begynnelse i Iran med “forløperen” Báb på 1840 tallet, og ble ferdig utformet som organisert religionssamfunn, med sin skriftkanon, sine trossetninger, praktiske forordninger og sin religiøse praksis drøyt hundre år senere. Noe som må sies å være svært raskt i religionshistorisk sammenheng. Og særlig når en tar i betraktning at de troende advares mot – ja, forbys – å drive påtrengende misjonering for sin lære.

Bahá’í troen er en moderne religion, blant annet ved at den ikke opererer med forestillinger og dogmer om den materielle, fysiske verdens tilblivelse og beskaffenhet som står i strid med det vitenskapelige verdensbilde. Det vil si at oppfatninger av verden oppdateres i takt og pakt med de vitenskapelige nyvinninger og oppdagelser. Derfor legger bahá’íene særdeles stor vekt på utdanning og kunnskapstilegnelse.

 Klodens og menneskehetens enhet er en sentral doktrine. Menneskeheten er ett folk og dermed fastslås full likestilling mellom jordens mennesker av alle valører, og fullt likeverd, med samme rettigheter og muligheter for kvinner og menn. Doktrinen om verdens enhet og likeverd mellom alle mennesker, samt et programfestet arbeid for økonomisk rettferd i verden, legger grunnlaget for fredsaspektet i bahá’í religionens forkynnelse. Verdensfreden er et uttalt mål.

 De guddommelige sannheter som er nedfelt i denne religionens læresetninger, er også universelle og eviggyldige. Gud er en og den samme til alle tider og overalt. Alle tidligere religioner har representert stadier i utviklingen mot full erkjennelse av Guds vilje og mål med menneskene. Denne vilje er nå fullt utformet i “klartekst”, med de åpenbaringer som grunnleggerne mottar og presenterer for menneskeheten. Det er vel først og fremst denne trossetningen, samt doktrinen om full likestilling mellom kjønnene, som har vært den store anstøtssteinen for makthaverne i de muslimske områdene, spesielt i Iran, slik at bahá’íene har vært, som de er det til denne dag, de mest konsekvent og brutalt forfulgte troende i moderne tid.

 Et annet moderne aspekt, i tråd med bahá’íenes prioritering av utdannelse og personlighetsutvikling, er at de setter estetiske og kunstneriske verdier høyt (noe som avspeiles i de gudshus de har latt bygge), og betrakter alt arbeid, utført i en ånd av tjeneste, som gudstjenestelige handlinger.

Punkt for punkt kan bahá’í troens læresetninger (se side xliv–xlv) gjenfinnes i De forente nasjoners erklæring om menneskerettighetene. Så er da også “Bahá’í International Community” gitt sete og rådgivende status i Verdensorganisasjonen.

 Paradokset er at bahá’í troen – oppstått og utviklet i opplysningens århundre – i det hele tatt er en religion! At troen er fundamentert på guddommelige åpenbaringer og ikke bare er inspirert tale og reformuleringer av tidligere tiders visdommer. Man kunne for eksempel forestilt seg Báb og hans etterfølgere som grunnleggere av en samfunnsetikk med praktisk orientering og organisering; en samfunnsfilosofisk retning innen statsvitenskapene, og på den måten vært et redskap for demokratiutvikling og fred og velstand i verden – uten Guds diktat. Men nei. Også i bahá’í troen appellerer guddommelig åpenbarte sannheter sterkest, selv når disse påbyr tilhørerne å lytte til sin samvittighet, sin fornuft og sin faktiske viten. En Gud betraktes stadig av et overveldende flertall på Jorden som høyeste autoritet og den skapende og styrende kraft i universet. Rekrutteringen til bahá’í samfunnet kan sikkert i høy grad bero på den erfaringen mange oppriktig religiøse mennesker har gjort: at den praksis og politikk som føres av lederskapet i de tradisjonelle religionene, så til de grader bryter med grunnleggende prinsipper i deres egen lære. En lære som i teorien skal handle om likhet og rettferdighet og fred og fordragelighet mellom menneskene.

 Nettopp den merkelige miksturen av guddommelig åpenbarte sannheter og pragmatiske forordninger (som faktisk også påbyr lojalitet til enhver sittende regjering eller styringsform!) er noe av det mest bemerkelsesverdige og unike med bahá’í religionen. Deltakelse i politikk eller medlemskap i politiske partier frarådes eller forbys, fordi disse anses som grunnlag for motsetninger og fiendskap mellom mennesker.

 Et annet særtrekk som er verdt å merke seg er det faktum at bahá’í samfunnet ikke søker å tiltrekke seg proselytter ved å mane fram fiendebilder av noe slag – ikke andre enn uverdige tilbøyeligheter hos individet selv. Og det benyttes ikke trusler om straffedom og evig pine eller løfter om personlig belønning eller vinning, her eller hinsides. Reminisenser av slike forestillinger, levninger fra tidligere religionssystemer, defineres som symbolske, og forklares ut fra det. Og ut fra de mer uutviklede stadier i sivilisasjonshistorien, og menneskenes begrensede evne til å fatte og motta sannheten. Belønningen er kollektiv: Fred og harmoni og alminnelig velferd for menneskeslekten, i overensstemmelse med Guds vilje og hensikt. Og en tilstand av lykksalighet i Guds nærhet, uavhengig av tid og rom.

Det er ikke merkelig at det fra tid til annen, også i modernitetens tidsalder, oppstår religiøse vekkelser, at de etablerte religioner splittes og nye sekter oppstår. Særlig skjer dette i krise  og brytningstider hvor etablerte institusjoner og sannheter er under press. Dette var tilfellet i Europa da den føydale samfunnsorden raknet, og pavekirkens maktposisjon med den. I kjølvannet av de bredere reformasjonsbevegelser oppstod et utall utbrytersekter som alle påberopte seg urkristne sannheter og spissfindige skrifttolkninger av ymse slag. Den nye tid, med fremveksten av industrialismen og kapitalismen, som medførte dramatiske oppbrudd i befolkningen og dannelse av nye befolkningskonsentrasjoner og utarmede samfunnsklasser, skapte også en rask oppblomstring av nye menigheter og sekter. Fenomenet er påtakelig og lett å etterspore også i vårt land, i de tettest industrialiserte områdene. På samme tid skjedde avgjørende ting på det vitenskapelige området. Nyoppdagelser og vitenskapelige doktriner som endevendte verdimønstre og det etablerte verdensbildet og sendte bølger av anfektelser inn over kirkesamfunnene. Endetidsforestillinger og messianske forventninger flommet bokstavelig talt over i de utallige bønnehusene. Typisk nok var det Amerikas forente stater – det antatt mest “moderne” av alle moderne samfunn – som dannet den frodigste grobunn for alskens sektdannelser; for religiøse sjarlataner og spekulanter så vel som mer oppriktige og konsekvente religionsstiftere. De fleste kristelige sekter fra 1800 tallet, som siden også har slått rot i verden for øvrig, stammer fra USA. Felles for dem alle, praktisk talt uten unntak, er at de er regressive, tilbakeskuende, og påberoper seg en eller annen urkirkelig, eller til og med gammeltestamentlig, grunntanke. Det gjelder så vel sabbatspraksis (syvendedagsadventistene) og flergifte (mormonerne) som pinsevekkelse med åndsdåp og tungetale (pinsebevegelsen), bare for å ha nevnt noen av dem. Ikke bare er de regressive, noen av dem i ekstrem grad, de er også ofte fanatiske fundamentalister, som blant annet avviser all viten som avviker fra de bibelske forestillinger.

 Midtøsten på 1800 tallet skiller seg ikke vesentlig fra den øvrige verden når det gjelder tilgang på ny viten, og samfunnsutviklingen i det store og hele. Regionen var i tillegg satt under hardt press fra vestlige, imperialistiske stormakter. Derfor er det påfallende, ja bemerkelsesverdig, at de åpenbaringer som bahá’í religionens grunnleggere formidlet, nettopp ikke er regressive og henviser til forgangne tider og idealer. Forkynnelsen er “oppdatert”, dynamisk og fremtidsrettet. En trussel, tydeligvis, for den bestående orden og gammelt presteskap, men adaptert til en ny tidsalder. I kraft av sin udogmatiske tilpasningsevne er bahá’í troen en religion for all overskuelig fremtid, skulle man tro, så lenge religion ikke lenger er en umulighet for tanke og følelse.

Brytningstid i en smeltedigel

Bahá’í troen er en ung religion, en moderne religion. Følgelig finnes ingen mytologi i egentlig forstand knyttet til troens opprinnelse og forestillingsverden. “Mytologien”, eller hagiografien, om en får bruke det begrepet, utgjøres av biografien til religionsstifterne og beretningen om kjeden av åpenbaringer, sammen med nedtegnelser om troens vekst i befolkningen, forfølgelsene og trengslene, deportasjoner, eksil og vandringer, til det endelige stoppestedet på Karmel fjellet ved Haifa og etableringen av det religiøse Verdenssenter og Helligsted der. Deretter om organisasjonen av bahá’í samfunnet verden over, og verdenssamfunnets gradvise anerkjennelse av bahá’í troen som en selvstendig, særskilt religion, fram til den første valgte forsamling til Det Universelle Rettferdighetens Hus den 21. april 1963.

 Báb forkynte sine første åpenbaringer den 23. mai 1844. I 1850 ble han henrettet, og deretter overtok Bahá’u’lláh, som fortsatte å motta åpenbaringer, skrive eller få dem skrevet ned, mens han stadig ble fengslet og forvist og levde som eremitt i fjellene, til han bekjentgjorde sin misjon den 21. april 1863. Dette regnes som bahá’í troens stiftelsesdag. Arvefølgen har deretter vært dynastisk, i og med at sønnen ’Abdu’l Bahá – født samme dag som Báb stod fram i 1844 – overtok lederskapet i 1892. Hans dattersønn igjen, Shoghi Effendi – også kalt “Troens Beskytter” – innehadde lederskapet fra 1921 til sin død i november 1957. Deretter ble det i alle bahá’í menigheter gjort forberedelser til valget av Det Universelle Rettferdighetens Hus, det internasjonale styringsorgan som Bahá’u’lláh hadde foreskrevet. Dette organet trådte altså sammen for første gang i april 1963, nøyaktig hundre år etter at Bahá’u’lláh stod fram med sin sak. Historien, hvori opptatt de praktiske forordningene slik de etter hvert ble utformet, er “mytologien”. Troens grunnlag er åpenbaringene, slik de er nedtegnet. Skriften alene.

Forløperen Báb og religionsstifteren Bahá’u’lláh har sin bakgrunn i det sjiamuslimske Iran, eller Persia, som landet har hett i tidligere tider som politisk, åndelig og økonomisk stormakt. Glansen av fordums storhet hadde nok bleknet noe på 1700  og 1800 tallet, som følge av forstenet føydalisme, vanstyre, korrupsjon og press utenfra. Og de åndelige lederne, imamene, mullahene, hadde også stor politisk makt.

 Midtøsten og ikke minst Persia var gjennom årtusener en korsvei for folkeslag, kulturer og religioner som gjensidig har påvirket hverandre. Zoroastrismen, den gamle persiske religionen, som også var Irans statsreligion de siste hundreårene før arabernes muslimske invasjon, har religionshistorisk bidratt med sin monoteisme, samt lanseringen av et dualistisk verdensbilde og den derav følgende forestillingen om dommedag, og de to utganger på livet. De øvrige av “Bokens religioner”, jødedommen og i sin tur kristendommen og islam, kan ha hentet en god del av sitt tankestoff derfra. Men disse religionene, som var så nær beslektet, kriget ikke bare mot hverandre. De var også innad splittet opp i sekter og trosretninger som stod – og fortsatt står – i bitter strid med hverandre. (Jf. myrderiene mellom sunnier og sjiaer opp til våre dager.)

 Bahá’í grunnleggernes åpenbaringer og forkynnelse fremstår som en fullkommengjørelse, en ytterste konsekvens, av Muhammads lære ifølge Koranen, så vel som av Zarathustras renhetslære, jødedommens lovtavler og kristendommens kjærlighetsbudskap. De gamle religionene skulle ha representert hvert sitt trinn i utviklingen mot en sammenfattende, universell religion: bahá’í troen. En ny religion, som skulle sette sluttstrek for hat og splid og blodige kriger folk og trossamfunn imellom.

 Selv om Bahá’u’lláh, så vidt vites, ikke rangerer de foregående åpenbaringsreligionene på annen måte enn på en tidsskala, kan man gjerne reflektere over hva som gjør dem ufullstendige og mangelfulle sammenlignet med de endelige åpenbaringer som Báb la grunnen for og Bahá’u’lláh fullførte. Mosaismen var en lovreligion som regulerte og organiserte og siviliserte, men som samtidig la tunge byrder på menneskene og opererte med drøye straffer, ja endog dødsstraff, for det man i dag vil kalle ubetydelige forseelser.
Kristendommens – det vil si Jesu – kjærlighetsbudskap skulle oppheve moselovenes rigide forordninger, men denne frigjøringen ble fra senere teologers side knyttet til en offerhandling der Gud ofrer seg selv for menneskeheten, og som slik minner om mer primitive religionsformer, hvor tilhengere får del i Gud ved rituelt å spise offeret (= nattverden). Kristendommen har dessuten gitt rom for fanatisme og fordømmelse av annerledes troende, og voldsutøvelse og krig i religionens navn, ofte rasistisk farget, har vært en del av dens historie.

 Muhammad var, ifølge bahá’í troen, den første som mottok åpenbaringen direkte fra Guds budbringer. Men selv denne åpenbarte læren var også blitt forkludret av arvestrider, indre motsetninger og maktsyke ledere. I det hele tatt: Bahá’u’lláh sier rett ut at religionenes skriftlærde og teologer har vært den største hemsko for mennesker som søker Gud på en direkte og oppriktig måte. Følgelig forbyr bahá’í troen dannelsen av teolog skoler og presteskap, og av faste ritualer som del av religionsutøvelsen. Slik unngår man både at troen stivner i formalisme, og at den splittes i fraksjoner og sektdannelser.

 Men innenfor disse gamle religionene hadde det opp gjennom århundrene også oppstått mystiske trosretninger som fremhever hvert enkelt menneskes mulighet til å oppnå forbindelse eller forening med guddommen. Uten noe mellomledd i form av standardiserte ritualer og andre pliktløp, uten presteskap og overordnede autoriteter. Troen på at Gud er én og overalt og i alle, og at enhver som har den rette innstilling kan oppnå forening med denne kraften. Innenfor både jødedom og kristendom hadde skoledannende mystikere opptrådt, uten at det førte til avgjørende brudd med moderreligionen. Ikke før kvekernes brudd med alle kirkelige og verdslige autoriteter, under henvisning til “det indre lys” hos hvert menneske som ledetråd for tro og liv.

 Sufi bevegelsen innen islam representerte en mektig åndskraft, tross til tider heftig motstand fra makthavere. I kraft av en sterk tradisjon av fromme filosofer, en lang rekke store poeter og dikterprofeter, fikk sufismen betydelig innflytelse ikke minst i Iran og nabolandet Afghanistan, men også i andre deler av det muslimske området, like til Spania og Balkan.

 Om vi også går til Irans naboland i sør, India – spesielt Lahore provinsen i Nord India (det nåværende Pakistan), hvor hinduismen og islam møtes – så finner vi tilsvarende bevegelser som brøt med de tradisjonelle, gamle religionene. Sikhismen oppstod som en selvstendig religion på 1500 tallet. Sikhene bekjente seg til monoteismen, en enhetlig og altomfattende guddom, og forkastet hele gudemenasjeriet i hinduismen. De forkastet også alle ritualer og hinduismens klassedeling i form av kastesystemet. De fremholdt likheten mellom menneskene og hver enkelts evne og mulighet til, på mystisk vis, å oppnå forening med det guddommelige. Fra sitt hovedsete i Amritsar utøvde sikhene betydelig økonomisk aktivitet og handel med nabolandene Afghanistan og Persia. Det kan slett ikke utelukkes at kjøpmannen Báb også hadde kjennskap til innholdet i denne trosretningen.

 Europeiske stormakter gjorde seg etter hvert, i takt med industrialismens utvikling, sterkt gjeldende i kampen om råvarer og markeder, og beskyttet sine interesser med overlegen militær styrke. England hadde tatt kontrollen over det indiske subkontinent på 1700 tallet. De gjorde nå fremstøt for å kontrollere områdene omkring og befeste sitt hegemoni over Afghanistan og Iran, i konkurranse med det russiske tsardømme, som alltid ønsket seg forbindelse til Det indiske hav. I skvis mellom disse stormaktene beholdt Iran sin status som et riktignok svekket, men selvstendig kongedømme, sjahdømme, som tidvis var sterkt dominert av islamsk presteskap, mullahene. Det mektigste muslimske regime, det tyrkisk osmanske, nokså liberalt og tolerant i religiøse spørsmål, hersket fremdeles over et område som strakte seg fra Beograd til Basra, fra Armenia til Aden.

 En form for “globalisering” fant sted, på de europeiske imperialistiske stormaktenes premisser. I denne smeltedigelen av åndelig og politisk maktkamp stod Báb og senere Bahá’u’lláh fram og forkynte at sannheten er én og udelelig og den samme for alle folk. Guddommen likeså. Og menneskeheten er én og samme slekt – forent som grenene på samme tre.

Grunnleggerne

Siyyid Ali Muhammad var en ung, gløgg og from forretningsmann fra Shiraz i Iran. Han var født 20. oktober 1819, og 23. mai 1844, snaut 25 år gammel, stod han fram der i hjembyen og forkynte en ny æra for menneskeheten. Bahá’íene regner sin religions tilblivelse fra den datoen.

 Hans budskap innebar en oppdatering og fornyelse av menneskenes religiøse forventninger: Herrens dag var for hånden, og han selv var den av Gud utpekte utsending for å varsle den nye tid, en ny religion og den store profet som skulle konstituere denne. Han tok heretter navnet Al Báb, “Porten”. Dette skulle bety at han selv var den portalen som åpnet for “Den fullkomne Guds budbærer” som snart skulle tre fram.

 Báb hadde ry som en usedvanlig begavet og hengiven ung mann, var høyt respektert av sine kolleger i forretningslivet og viden kjent for sin velgjørenhet overfor de fattige. Da han hadde gitt til kjenne sin åpenbaring og sitt budskap til menneskeheten, fikk han raskt en mengde tilhengere. En tilhengerskare som vokste til en religiøs bevegelse over hele Iran, og som etter hvert betraktet seg, ikke bare som en reformbevegelse, men som en selvstendig, frittstående religion. Tilhengerne, kalt babier, var gjerne fromme muslimer og lærde teologer, og Al Bábs doktriner ble også forkynt i moskeene.

 Men representanter for etablerte religiøse samfunn, så vel som sekulære makthavere, oppfattet Báb tilhengerne som frafalne opprørere, en farlig kjetterbevegelse og en trussel mot egne posisjoner. Det ble iverksatt massiv forfølgelse av Bábs tilhengere, og han selv ble fengslet mange ganger.

 Bábs hovedverk er Bayán, der han i åpenbarings form opphever visse islamske lover og erstatter dem med nye, i samsvar med et mer fremskredent stadium i utviklingen. Bayán fremhever betydningen av høy moralsk standard, hjertets renhet og redelighet i motiver. Den foreskriver også et klasseløst samfunn, med like rettigheter for fattig og rik, for kvinner og menn, og talte til fremme for lik utdanning for alle og tiltro til den gudgitte forstand og dermed til vitenskapen.

 Báb så det altså som sin hovedoppgave å forberede menneskeheten på den nær forestående begivenhet som var åpenbart for ham, at en endelig åpenbaring skulle komme, ved Guds universelle budbringer, som det heter, noe det fantes forventning om i alle religioner. Muslimenes teologer lærte at Muhammad og Koranen var sluttstenen for åpenbaringshistorien, og at frafall fra denne troen var forbundet med dødsstraff. Tusenvis av Bábs tilhengere ble massakrert, og han selv ble fengslet og henrettet 9. juli 1850.

 Selv om bahá’í troen ikke kan sies å knytte seg opp til noen mytologi i egentlig forstand, så er det visse overleverte beretninger som har mytekarakter, f.eks. når det gjelder åpenbaringssituasjonene, og ikke minst har historien om Bábs død ved militærkasernen i Tabriz mytiske dimensjoner: Sammen med en ung disippel ble han ført ut av fangehullet, og de to ble bundet sammen opp mot fengselsmuren. Tusenvis av mennesker hadde samlet seg på takene rundt omkring for å bivåne henrettelsen. Et regiment bestående av 750 kristne armenere stilt opp i tre rader fyrte av i rask rekkefølge, og hele plassen ble fylt av kruttrøyk. Fangene var fullstendig skjult, til røyken la seg. Da viste det seg at den unge følgesvennen stod helt usåret, mens repene han og Báb var sammenbundet med var skutt i stumper og stykker. Báb var forsvunnet. Han var allerede tilbake i cellen sin, hvor han trøstet og gav en siste formaning til en annen disippel. Tidligere på dagen, da vokterne kom for å hente ham, hadde Báb sagt at ingen jordisk makt kunne kneble ham før han hadde fullført det han hadde å si. Da vokterne kom tilbake andre gang, sa han ganske rolig at de kunne gjennomføre sin ordre.

 Báb og den unge proselytten ble ført ut igjen og bundet på samme måte. Men de armenske soldatene nektet å stille opp enda en gang, og en muslimsk eksekusjonspelotong ble beordret å foreta henrettelsen. Denne gang ble de to kroppene smadret, så kjøtt og knokler var en eneste masse. Men begges ansikt var, til alles forbauselse, praktisk talt urørt.

Han som senere fikk navnet Bahá’u’lláh, “Guds Herlighet”, ble født den 12. november 1817. Familien var av gammelt aristokrati og hadde innehatt betydelige posisjoner i statsadministrasjonen helt siden det gamle perserrikets storhetstid. Denne unge, begavede adelsmannen var også tiltenkt en karriere i regjering og embetsverk, men gav avkall på den for å vie sine krefter til veldedighet og barmhjertighetsarbeid på 1840 tallet. Noe som skaffet ham hedersbetegnelsen “de fattiges far”.

 Ifølge hagiografien fikk den kommende religionsstifteren allerede som svært ung en fornemmelse av at ikke alt gikk rett og riktig for seg, og etter Guds vilje, i de etablerte religioner. Under lesning av Koranen kom han over et kapittel der Muhammad og hans styrker under den arabisk muslimske ekspansjonen erobret en by med jødisk bosetning. På spørsmål om hva de skulle gjøre med befolkningen, svarte Muhammad at de skulle behandles etter sine egne, det vil si Moselovens, forordninger: Alle voksne menn skulle henrettes. Kvinner og barn, så vel som alt gods, var å betrakte som seierherrenes eiendom. Den unge mannen ble fylt av forferdelse og avsky. Bahá’u’lláhs senere forkynnelse er sterkt forbeholden til voldelige avstraffelser, og alle former for slavehold er strengt forbudt.

 Bahá’u’lláh sluttet seg tidlig til Bábs forkynnelse og ble en ivrig talsmann for læren. Som så mange av sine trosfeller ble han hardt forfulgt og fengslet, men ikke henrettet, slik mullahene og visse regjeringsmedlemmer forlangte. Trolig var det takket være familiens posisjon og innflytelsesrike kontakter. Dessuten var myndighetene allerede utsatt for et sterkt diplomatisk press fra de vestlige stormakter for å innstille den massive forfølgelsen av babiene. I stedet ble han da, i 1852, kastet i Irans mest beryktede fengsel i Teheran – Síyáh Chál, “Det sorte hull”. Det underjordiske fengselet var innrettet i et nedlagt vannreservoar, uten lysglugger og ventilasjon, og fullt av utøy og rotter. Her ble landets farligste forbrytere plassert, og det var knapt meningen at noen skulle komme levende ut derfra. Bahá’u’lláh ble boltet fast og fikk dertil en tung jernlenke om halsen, noe han hele resten av livet bar merke etter. Til tross for denne behandlingen, samt forsøk på forgiftning, omkom han ikke, slik planen var. Han har selv beskrevet opplevelsene sine i “Det sorte hull”:

I fire måneder ble vi holdt på et sted så ufyselig at det ikke kan sammenlignes med noe annet ... Fangehullet lå innhyllet i tett mørke, og tallet på medfanger var nesten ett hundre og femti sjeler – tyver, snikmordere og landeveisrøvere ... Ingen penn kan skildre dette stedet eller noen tunge beskrive dets motbydelige lukt. De fleste av disse mennene hadde hverken klær eller sengetøy å ligge på. Gud alene vet hva vi gjennomgikk på dette ytterst illeluktende og dystre stedet!

Hver dag ble dødsdømte forbrytere og troende babier halt ut av fangehullet og henrettet på brutalt vis. Under disse forholdene, og ansikt til ansikt med sin egen død, var det at Bahá’u’lláh i åpenbarings form mottok de første varslene om sin egen livsoppgave, og løftet om å gå seierrik ut av trengslene og bli til velsignelse for menneskeheten:

Da jeg satt fengslet i Teheran, lot den gnagende vekten av lenkene og den stankfylte luften meg få kun litt søvn. I disse sjeldne stundene da jeg sov, kjentes det likevel som om noe fløt fra issen over brystet, som en veldig strøm som styrter ned på jorden fra toppen av et høyt fjell. Hvert lem på mitt legeme ble som en følge av dette satt i brann. I slike øyeblikk fremsa min tunge det intet menneske kunne utholde å høre.

Uten noen form for rettergang eller oppreisning ble Bahá’u’lláh til sist løslatt fra fengselet. Eiendommer og formue var uten videre blitt konfiskert, og han selv ble landsforvist. Den russiske sendemann til Teheran, som var sympatisk innstilt til babiene og en personlig venn av Bahá’u’lláh, tilbød ham beskyttelse og trygt opphold i russiskkontrollert område, noe Bahá’u’lláh fant problematisk, da det kunne misforstås og misbrukes politisk. Han godtok derimot forvisning til nabolandet, det muslimske Irak, som var underlagt det langt mer tolerante osmanske regime. Utvisningen til Bagdad ble effektuert den 12. januar 1853.

 Den første tiden i Bagdad ble viet til å dra omsorg for den fortvilte, forvirrede flokken av babier som også hadde blitt forvist eller flyktet dit, ettersom Bahá’u’lláh var den eneste av de sentrale ledere som hadde kommet levende fra forfølgelser, fangenskap og massakrer. Bábs død, og tapet av nesten alle de yngre lærerne i troen, hadde demoralisert og forvirret de troende, og Bahá’u’lláhs forsøk på å samle de restene som fantes i Irak, skapte bare ytterligere uenighet og misunnelse. Han valgte da å følge mønsteret til alle tidligere gudsåpenbarere; i fullstendig ensomhet trakk han seg tilbake til ødemarken. De neste to årene fant han tilflukt inne i fjellandet nord i Kurdistan. Til tross for savn og sult og store fysiske strabaser så han tilbake på denne tiden med stor glede, fordi den gav ham anledning til fordypelse og frydefull ettertanke over det budskap han var betrodd.

 Den fortvilte gruppen av landsforviste babier som var igjen i Bagdad, klarte å oppspore Bahá’u’lláhs tilfluktssted, og de bønnfalt ham om å vende tilbake og overta lederskapet for samfunnet av troende. Bare ytterst motvillig fulgte han med, i forpliktelse overfor Bábs budskap.

 To av Bahá’u’lláhs hovedverker ble nedskrevet i løpet av disse første årene i eksil: først og fremst den lille samlingen moralske fyndord, kalt De skjulte ord, som utgjør de etiske kjernepunktene i hans budskap. Den er trolig blitt til over tid og er forfattet både på persisk (farsi) og arabisk. Det andre sentrale verk som ble til på denne tiden, og før Bahá’u’lláh stod fram med sin endelige erklæring om den nye religionen i 1863, er Kitáb i Íqán – Visshetens Bok. Den er en meget omfattende fremstilling av religionens vesen. Guds budbringere beskrives som formidlere i en nærmest ubrutt prosess som appellerer til menneskenes erkjennelse av egne slumrende muligheter til åndelig og moralsk innsikt og tilnærming til den evige og ene Gud. Her hentes momenter hovedsakelig fra Koranen, men det vises også til utsagn i den jødiske og kristne Bibel.

 Babi menigheten i Bagdad vokste raskt, og mennesker fra fjern og nær søkte til Bahá’u’lláh for å lytte til hans undervisning og søke råd og veiledning i troens spørsmål. Ikke bare muslimer, men også jøder og kristne og parsere fattet interesse for det nye budskapet. Men de muslimske teologene, mullahene, var sterkt bekymret for Bahá’u’lláhs innflytelse, og la stadig opp råd og renker for å ufarliggjøre – eventuelt tilintetgjøre – ham. De intrigerte politisk, både overfor de tyrkiske myndigheter i Bagdad og overfor Teheran, og klarte også til slutt å overbevise de politiske ledere om faren ved å la babismen utvikle seg til skade for islam. Irans konsulat i Bagdad sendte stadige innberetninger til sjahen om Bahá’u’lláhs fordervende innflytelse i Iran, og øvde påtrykk for at han og babiene skulle forvises til fjernere regioner.

 Etter langvarige forhandlinger, og heftig påtrykk fra den iranske regjering, gav den tyrkiske regjeringen etter og befalte Bahá’u’lláh å komme til Konstantinopel (Istanbul). Dette skapte ytterligere forvirring og forferdelse blant tilhengerne, og store folkemasser strømmet til familiens hus. Så mange var de at familien måtte installere seg i hagen til en fornem tilhenger, Najib Páshá, ved bredden av Tigris de siste tolv dagene det tok å utruste karavanen for utferden. På den første av disse tolv dagene, den 21. april 1863, stod Bahá’u’lláh opp og forkynte “det glade budskap” at nettopp han var den “Guds utvalgte” som Báb hadde forutsagt at skulle komme. Denne dato står som bahá’í religionens stiftelsesdag, og de tolv dagene i denne hagen, kalt Ridván hagen (Paradiset), minnes hvert år med det som er bahá’íenes største høytid, Ridván festen. Den varer i tolv dager, fra 21. april til 2. mai etter vår kalender.

Den 3. mai 1863 la karavanen ut på ferden mot Konstantinopel. Tolv familiemedlemmer og syttito utvalgte disipler fulgte med på den strabasiøse reisen, som varte nesten fire måneder. Ved ankomsten ble de behandlet som fanger og plassert i et hus som var altfor trangt og ubekvemt. Fangetilværelsen ble etter hvert mildnet noe, men etter fire måneder ble de sendt videre til Adrianopel, nå kalt Edirne, på den europeiske siden, nær grensen til Hellas og Bulgaria. Her kunne Bahá’u’lláh fortsette sin forkynnervirksomhet, og tilhengerskaren av babier og nye proselytter økte. Han stod helt åpent fram med sitt budskap, og babiene som fulgte hans forkynnelse, kalte seg heretter bahá’íer. Men en halvbror av Bahá’u’lláh, Mirza Yahya, ledet et mindretall babier til oppstand mot ham og bahá’íene, og søkte til og med allianse med tidligere fiender for å styrte ham. En bitter og uforsonlig strid, som de tyrkiske myndigheter til sist løste ved å forvise dem igjen: babiene og deres fører til Kypros, Bahá’u’lláh og bahá’íene til Akka (Acre) i Palestina, hvor de den 31. august 1868 ble internert i militærkasernen i en fengselsby ved havet, dit de verste forbrytere i det tyrkiske riket ble sendt.

  Det strengeste fangenskapet varte i to år. To år med trengsler, sult og sykdom, og full isolasjon fra omverdenen. Men en forandring inntraff da den tyrkiske hæren måtte mobilisere og soldatene trengte kasernen selv. Bahá’íene ble anbrakt i et karavaneserai i byen, mens Bahá’u’lláh og familien hans ble flyttet til et hus for seg selv, men de var stadig innesperret og bevoktet de følgende syv år.

 Selv under den hardeste fangetilværelsen, og under den strengeste bevoktning, holdt bahá’íene motet oppe, takket være Bahá’u’lláhs ukuelige overbevisning: “Frykt ikke, disse portene skal bli åpnet. Mitt telt skal bli slått opp på Karmel, og vi skal oppleve den høyeste glede,” skrev han i et brev. Etter hvert som han fikk en friere posisjon, ble forbindelsen med omverdenen i noen grad gjenopprettet, og tilhengere og sympatisører og religiøst søkende mennesker strømmet til. En fornem sjeik stilte sin landeiendom, Bahji, et palasslignende anlegg utenfor byen Haifa, forlatt på grunn av pest og noe forfallent, til disposisjon for Bahá’u’lláh og hans folk. Hit kom innflytelsesrike mennesker – sjeiker, politikere, diktere, filosofer – for å få samtale med ham og etter hvert støtte ham, og pengegaver ble også bevegelsen til del. Gjennom eksilets siste år, Bahá’u’lláhs siste leveår, fikk han leve fritt og i relativ velstand. “Mens Bahá’u’lláh i sine trengselsår hadde vist hvordan man kan ære Gud, om enn fattig og forhånet, viste han i sine siste år i Bahji hvordan man skal ære Gud når man er opphøyet og rik,” skriver en biograf. Midt i rikdommen levde Bahá’u’lláh og familien allikevel meget enkelt og nøysomt, uten ekstravaganser, men hans atferd og holdning var verdig og fyrstelig i egentligste forstand. I nærheten av hjemmet ble det anlagt en stor hage som ble kalt Ridván, til minne om Ridván hagen i Bagdad, der Bahá’u’lláh i 1863 hadde forkynt det glade budskap. Her tilbrakte han ofte dager i trekk, ja uker, og han kunne sove ute i en liten hagepaviljong.

 Mens Báha’u’lláh brukte det meste av sin tid til meditasjon og til å skrive bøkene sine, ble det sønnen ’Abdu’l Bahás oppgave å ta imot besøkende mullaher og andre celebriteter. Men en av de besøkende, orientalisten Edward G. Browne fra universitetet i Cambridge, var en av dem som fikk møte Báha’u’lláh personlig i 1890. Dypt fascinert beskriver han, i A Travellers’s Narrative, dette møtet:

På divanen i hjørnet satt en vidunderlig og ærverdig skikkelse som bar en hodebekledning av filt som dervisjene kaller táj (av usedvanlig høyde og form) og som nederst var omvundet med en liten, hvit turban. Hans ansikt vil jeg aldri kunne glemme, skjønt jeg ikke kan beskrive det. Disse gjennomtrengende øyne syntes å kunne lese selve ens sjel; makt og autoritet stod skrevet på denne høye panne. Over øynene og i ansiktet var det dype furer som antydet en alder som det kullsorte hår og skjegg, som bølget i rik mengde nesten til livet, syntes å benekte. Det var unødig å spørre i hvis nærhet jeg stod, da jeg bøyde meg for en som er gjenstand for en hengivenhet og kjærlighet som konger kunne misunne ham og keisere forgjeves sukker etter!

Bahá’u’lláh ber professoren sette seg ned, og tar til orde:

Lovet være Gud at du er nådd frem! ... Du er kommet for å besøke en fange og en forvist ... Vi ønsker bare det gode for verden og lykke for nasjonene, og dog stempler de oss som opprørere som fortjener fengsel og forvisning ... At alle folk skulle bli ett i troen og alle mennesker brødre, at enhetens og kjærlighetens bånd mellom dem måtte bli sterkere, at all religionsstrid skulle opphøre og rasehat utryddes – hva ondt er det i det? ... Dog slik skal det bli: Disse unyttige stridigheter, disse ødeleggende kriger skal opphøre, og den “Største Fred” skal komme ... Trenger ikke også dere i Europa dette? Er det ikke det Kristus forutsa? ... Likevel ser vi at kongene og herskerne deres øser ut sine skatter langt rikeligere til det som ødelegger menneskene enn til det som skulle skape deres lykke. Denne strid og denne blodsutgytelse må opphøre, og alle mennesker bli som én slekt og én familie ... La ikke et menneske æres for dette at han elsker sitt land, la ham heller æres for dette at han elsker hele menneskeheten.

Men Bahá’u’lláh nøyde seg ikke med interne samtaler, eller med å skrive ned sine tanker og åpenbaringer beregnet på troende tilhengere og religiøst søkende. Hans ambisjon var å påvirke verdensordenen og oppfordre til nytenkning. Allerede under fangenskapet i Adrianopel (Edirne) i 1867 skrev han personlige brev til verdens ledere, blant andre til keiser Napoleon iii, dronning Victoria, keiser Wilhelm i, tsar Aleksander ii, keiser Franz Josef, pave Pius ix, sultan Abdul Aziz og til Nasiri’d Din Shah i Persia.

 I disse brevene tilkjennega Bahá’u’lláh åpent sin posisjon. Han snakket om “Det nye daggry”. Men først og fremst advarte han om de kommende katastrofer som ville bli menneskeheten til del, om det ikke skjedde en mentalitetsendring: omveltninger og kriger og omstyrtning av fyrstehus og sosial orden. Til menneskehetens beste oppfordret han verdens ledere til å fremme rettferdighet. Han argumenterte for alminnelig nedrustning og bønnfalt de styrende om å slå seg sammen i et slags nasjonenes forbund. Bare ved kollektiv anstrengelse, mente han, kunne det oppnås varig fred og harmoni.

Bahá’u’lláhs meddelelser i skriftlig form har to sider. Den ene er praktisk og pragmatisk og foreskriver ordninger og organisasjon både for samfunnet av troende og for verden som helhet. Men alt har sitt utspring i de direkte åpenbaringer som han blir gjenstand for på guddommelig vis. Åpenbaringene ble nedtegnet fortløpende, nærmest synkront, og dette skiller bahá’í troens skriftgrunnlag fra de fleste andre religioners, for eksempel kristendommens, der evangeliene ble nedskrevet mange år etter at forkynnelsen foregikk.

 Både de generelle inngivelser og svar på brev som ble sendt ham, var av åpenbaringskarakter og ble nedtegnet av Bahá’u’lláhs personlige sekretær: Det fortelles at denne hadde for hånden et blekkhus så stort som en liten bolle og en diger haug med papirark. Bahá’u’lláhs utsagn, strømmen av åpenbarte formuleringer, ble stenografert med slik hastighet at blekket på de øverste linjene på arket knapt var tørt før siden var fulltegnet. “Det virket som om noen hadde dyppet en hårlokk i blekket og ført den henover arket.” Etter hver åpenbaringsraptus ble originalmanuskriptet transkribert og godkjent av Bahá’u’lláh selv, til en endelig versjon. Ikke rart at Bahá’u’lláhs verker teller tusenvis av sider. Noen av bahá’í troens kjerneverker er derfor redigert til praktiske, håndterbare utvalg, som for eksempel den boken som kalles Glimt fra Bahá’u’lláhs skrifter, mens andre skrifter er videreformidlet og oversatt i sin helhet. Visshetens bok og De syv daler er eksempler på det. Likedan med Kitáb I Aqdas – Den Aller Helligste Bok – som ble skrevet under trengselsoppholdet i Akka, og som legger grunnlaget for de lover og prinsipper og praktiske forordninger som blir retningsgivende for bahá’í samfunnet.

Bahá’u’lláh fikk altså noen år i fred og harmoni før han døde, 75 år gammel, den 28. mai 1892. Noe av det siste han foretok seg var egenhendig å skrive sitt testamente. Ni dager etter hans død ble seglet brutt av hans eldste sønn, i nærvær av familien og en liten vennekrets. I testamentet blir sønnen, ’Abdu’l Bahá, utnevnt til farens stedfortreder og fortolker av læren. Familie, slekt og alle troende blir befalt å følge og adlyde ham. Ved denne forordningen blir sektvesen og splittelse forhindret og bevegelsens enhet sikret.

Konsolidering og utvikling

Myte eller faktum: ’Abbas Effendi, Bahá’u’lláhs eldste sønn, som siden ble kalt ’Abdu’l Bahá (Bahás tjener), ble, som nevnt, født på timen samtidig med at Báb åpenbarte sitt oppdrag: den 23. mai 1844.

 Sikkert er det at han alltid var en hengiven sønn som helt og fullt stod last og brast med farens oppdrag. Seks år gammel var han vitne til fengslingen av Bahá’u’lláh i Teheran og fikk oppleve fattigdommen som følge av konfiskering og plyndring av familiens eiendommer. Under oppholdet i Bagdad gikk han inn i en dyp sorg da faren forsvant i fjellene, og trøstet seg i meditasjon og med å lære Bábs epistler utenat. Ni år gammel var han da faren betrodde ham at han var den utvalgte profet som alle babier ventet på. Seksti år senere beskriver han scenen slik:

I Bagdad var jeg bare et barn da han plutselig meddelte meg det hellige ord, og jeg trodde ham. Straks han hadde forkynt meg det, kastet jeg meg for hans hellige føtter og bønnfalt ham om å motta mitt blod som et offer på sin vei. Offer! Hvor liflig finner jeg ikke dette ord. Det er ingen større nådegave for meg enn dette! Kan jeg vel tenke meg større glede enn å se denne hals i lenker for hans sak, disse føtter i jern for hans kjærlighet, dette legeme lemlestet eller kastet i havets dyp for hans åpenbaring!

’Abdu’l Bahá var gjennom hele oppveksten sin fars mest trofaste ledsager og beskytter. Han var tenksom og forstandig, og var den som påtok seg å møte og samtale med dem som kom for å treffe faren. Ekte sannhetssøkere gav han adgang til faren, ellers unnlot han å besvære Bahá’u’lláh. Under de lange vandringer i eksil holdt han tett følge med faren, og passet på at ingenting tilstøtte ham. Under oppholdet i kasernen i Akka viet han hele sin tid og alle krefter på å pleie og mate de syke, i den grad at han selv ble så svekket at han ble angrepet av dysenteri og holdt på å dø.

 På forskjellig vis ble ’Abdu’l Bahá den som mønstergyldig omsatte i praksis Bahá’u’lláhs lære og forordninger. Han forestod oppføringen av bygningene på Karmel som skulle romme mausoleet for Bábs levninger og være et møtested for troende, og han førte verdensomspennende korrespondanser vedrørende troen. Helt fra unge år diskuterte han religiøse spørsmål med lærde teologer og mystikere.

 Bahá’u’lláh gav ved flere anledninger til kjenne at ’Abdu’l Bahá skulle være hans etterfølger. Han kunne for eksempel vise til sønnen som “Min pakts sentrum”, “Den største grenen” eller “Grenen fra den gamle rot”. Han omtalte ham ofte som “Mesteren” og bød alle å behandle ham med ærbødighet.

 At Bahá’u’lláh i sitt testamente uttrykkelig hadde utpekt ’Abdu’l Bahá til sin etterfølger og troens forvalter, ble imidlertid ikke tålt av alle bahá’íer. Selv representanter for familien deltok i intrigene mot ’Abdu’l Bahá, blant annet med falske anklager om anslag mot myndighetene, noe som førte til at fangenskapet igjen ble innskjerpet og slik håndhevet i enda syv år, fra 1901 til 1908. Likevel fortsatte ’Abdu’l Bahá utrettelig å utbre kunnskap om bahá’í troen, gjennom korrespondanse og ved å motta besøkende og søkende fra hele verden. En besøkende beskriver disse sammenkomstene slik:

Innenfor dets dører smeltet hinduenes strenge kasteforskjell; jødenes, de kristnes og muhammedanernes rasehat var glemt, og enhver konvensjonell regel, unntagen det store bud om nestekjærlighet og sjelens lengsel etter Gud, brøt sammen under husherrens forenende kjærlighet.

De falske anklagene mot ’Abdu’l Bahá førte til at de tyrkiske myndighetene opprettet undersøkelseskommisjoner i to omganger, en i 1904 og en i 1907, for å få bekreftet innholdet i dem. Av den italienske konsul ble “Mesteren” tilbudt sikkert opphold hvor han enn ville reise, men ’Abdu’l Bahá avslo, med den begrunnelse at han uansett ville følge i Bábs og Bahá’u’lláhs fotspor, da de aldri forsøkte å flykte unna forfølgelsene. Redningen kom fra uventet hold: den tyrkiske revolusjon. Ungtyrkerne styrtet det gamle regimet, politiske og religiøse fanger ble satt fri, og representantene for sultanatet, også de korrupte embetsmenn i undersøkelseskommisjonen, ble satt i fengsel. I september 1908 ble ’Abdu’l Bahá satt fri.

 Etter løslatelsen fortsatte han sitt virke med uforminsket kraft. Stor hjelp hadde han av sine døtre i arbeidet for å holde kontakten med troende og interesserte over hele verden, mens han selv også var opptatt med å undervise og å hjelpe fattige og syke. Han flyttet først fra Akka til Haifa og deretter til Alexandria. Så, fra august 1911, startet han på sin første reise til Vesten, slik Bahá’u’lláh hadde oppfordret til, og med påbudet: “Omgås alle mennesker i glede og harmoni.”

 Han reiste først til London og tilbrakte en måned der, hvor han møtte i forsamlinger av alle slags trosretninger og livssyn. Så gikk ferden til Paris, hvor han holdt daglige foredrag, før han vendte tilbake til Egypt. Derfra dro han så til usa, etter innstendige bønner fra troende forsamlinger der. Han reiste så på kryss og tvers i ni måneder, og talte til forsamlinger av alle tenkelige avskygninger, fra sosialister til mormonere. Deretter vendte han tilbake til Storbritannia, og besøkte så en rekke europeiske byer, og stiftet menigheter i flere av dem, før han endelig vendte tilbake til Haifa i desember 1913.

 Verdenskrigen var i emning, og på merkelig vis forutså ’Abdu’l Bahá krigens forferdelse og kaos. Han sendte pilegrimer hjem igjen og nektet besøkende som kom langveisfra adgang. Under krigshandlingene som brøt ut i 1914, ble bahá’íene i en viss forstand igjen tyrkernes gisler, men kunne fortsette sitt arbeid for nødlidende mennesker, blant annet med et jorddyrkingsprosjekt som skaffet mat til den fattigste befolkningen. Gleden var imidlertid stor da britene nedkjempet tyrkerne i området og inntok Haifa den 23. september 1918. Det tyrkiske fangenskapet var definitivt til ende. ’Abdu’l Bahá ble omfavnet av britiske offiserer og sendemenn og hyllet for sitt arbeid for fred og forsoning og menneskenes velferd. For dette ble han slått til ridder av Det britiske imperium, ved en seremoni som fant sted i Haifa den 27. april 1920.

 Til tross for svekket helse fortsatte ’Abdu’l Bahá sitt allsidige virke like til det siste, og var i aktiv tjeneste for sine medmennesker til sin dødsdag, 28. november 1921.

 ’Abdu’l Bahá må ha vært en imponerende personlighet, som utstrålte visdom, myndighet og autoritet i kraft av sin overbevisning, og uten politisk eller materiell makt. Begravelsen i Haifa var en storslått begivenhet som samlet representanter for alle religioner, øvrighetspersoner, fyrster, adel og embetsmenn, folk av alle nasjonaliteter og samfunnslag, i tillegg til venner og tilhengere fra hele verden.

 I sin levetid forfattet ’Abdu’l Bahá en mengde skrifter. Som oftest har de form av taler til ulike forsamlinger og av brev til troende og søkende. Respekten for ham var så stor at det stundom kunne grense til persondyrkelse. Ja enkelte troende så på ham som en “manifestasjon” i seg selv, og hyllet ham som en “Kristi gjenkomst”. Denne manglende forståelsen for hans tjenerrolle rystet ham, for “Evnen til å tjene Bahá’u’lláh sprang ut fra renheten i speilet som var vendt mot sannhetens sol, og ikke fra solen selv”.

 I løpet av de årene da ’Abdu’l Bahá var troens øverste leder, fra 1892 til 1921, vokste bahá’í troen gjennom flere utviklingsstadier i retning av å bli en virkelig verdensorden.

Som sin far etterlot også ’Abdu’l Bahá seg et testamente. For å sikre troens enhet og unngå splittelse, utpekte han sin eldste dattersønn Shoghi Effendi Rabbani til sin etterfølger og “Troens beskytter”. Beskytterembetet var også foreskrevet av Bahá’u’lláh. I denne rollen var Shoghi Effendi den autoritative fortolker av bahá’í læren. Han ble født i Akka den 1. mars 1897, og tilbrakte barndommen sammen med ’Abdu’l Bahá. Høyere utdannelse fikk han ved det amerikanske universitetet i Beirut og senere i Oxford. Han var således særdeles kunnskapsrik og behersket det engelske språket til fullkommenhet. Shoghi Effendi har stått for oversettelsene og autorisasjonen av Bahá’u’lláhs skrifter til engelsk, og dermed gjort dem tilgjengelige for den vestlige verden. Det er stort sett hans engelske versjon som danner grunnlag for videre oversettelser til andre språk. Han har også selv bidratt til bahá’í litteraturen, for eksempel med den historiske beretningen om troens opprinnelse og de første hundre år fra 1844 til 1944; God passes by. Hans World Order Letters, som boken Appell til nasjonene er et konsentrat av, fremstiller bahá’í religionens alternativ for å skape fred og velferd for menneskeheten. I løpet av Shoghi Effendis virketid utviklet bahá’í samfunnet seg til en verdensreligion med menigheter i mer enn 200 land og bortimot 400 000 registrerte medlemmer.

 Shoghi Effendi holdt det verdensomspennende bahá’í samfunnet samlet ved en utstrakt korrespondanse og besøksvirksomhet, hvor han fortolket og presiserte troens skriftgrunnlag ved å rette det inn mot praktisk organisering og retningslinjer for dagliglivet, og var en inspirator for menighetene av troende og for videre ekspansjon. Slik ble det dannet lokale og nasjonale “åndelige råd”, som utgjorde et bredt grunnlag for å velge Det Universelle Rettferdighetens Hus etter at Shoghi Effendi gikk bort i 1957.

Det Universelle Rettferdighetens Hus er det internasjonale styrende organ for bahá’í troen. Dette rådet på ni, som velges hvert femte år og ble foreskrevet allerede av Bahá’u’lláh, teller representanter fra flere verdensdeler og med forskjellig kulturell og etnisk bakgrunn. De er gitt autoritet til å utstede lover og forordninger for situasjoner som ikke spesifikt er utredet i bahá’í skriftene. De forutsettes å motta ufeilbarlig ledelse fra Gud i alle spørsmål. De fleste avgjørelser tas ved konsensus, fattet gjennom rådslagning, slik praksis også er i de regionale og nasjonale Åndelige Råd. Unntaksvis kan man fatte flertallsvedtak for å komme fram til en beslutning, og alle støtter deretter lojalt opp om de vedtak som er fattet.

 Det første Universelle Rettferdighetens Hus kom sammen 21. april 1963. Det hadde og har sitt sete på Karmel fjellet ved Haifa i Israel. Rundt helligstedene som tidlig ble oppført der, gravmælene og mausoleene for Báb og ’Abdu’l Bahá, er det vokst fram et religiøst verdenssenter, et vakkert anlegg, som ved siden av tempelet og møterommene også rommer et senter for undervisning av troen og et for forskning i de hellige skriftene. Her er også en arkivbygning som både forvarer de opprinnelige manuskriptene og andre minnegjenstander etter troens hovedskikkelser.

 Det aller første bahá’í tempelet ble forresten oppført i russisk sentral Asia, i byen Asjkhabad, allerede i 1908. Det rommet ikke bare gudshus, men også skoler og sykehus, og var senter for humanitære aksjoner. Sovjetmakten konfiskerte eiendommen i 1938, og i 1962 ble bygningen ødelagt av jordskjelv, og så jevnet med jorden. I Vesten ble det første tempelet innviet i 1953, nær Chicago i usa, hvor den største konsentrasjon av bahá’íer da befant seg. Siden er templer oppført i de fleste verdensdeler: vakre bygg som gjenspeiler arkitekturens stilnormer hver for sin tid, men oppført etter bahá’í prinsippene, blant annet ved den nikantede grunnflaten. Det europeiske tempelet ligger i Frankfurt. Bahá’í templene er åpne for folk fra alle religioner. De har ingen faste gudstjenester, ritualer eller presteskap.

Forløperen Bábs åpenbaringer, som pekte fram mot den endelige, fullkomne åpenbareren og ellers viste veien til fornyelse og fullkommengjørelse i menneskenes gudsforhold og atferd seg imellom, inneholdt også komplisert tall  og tegnmystikk, som trolig viste tilbake til islams middelalderske tallmystikk, spekulative systemer for å fatte og begripe universets og skapelsens mysterium. Disse sidene ved åpenbaringene er temmelig tungt fordøyelige og har liten eller ingen anvendelse blant troende bahá’íer i dag. Likevel inngår tall og tallkombinasjoner som vesentlige innslag i religionens ytre praksis. Tallet ni, for eksempel, er ekstra hellig, som symbol på verdens fullkommenhet, eller fullstendighet. Tallverdien av det arabiske ordet bahá – herlighet – er 9. Templenes nikantede struktur er nevnt. Rådenes sammensetning på ni representanter, likeså. Den nitakkede stjernen er ellers et sentralt bahá’í symbol, som uttrykk for troens, åpenbaringens, fullstendighet. Tallet nitten, sentralt i Bábs tallsystem, fremheves gjennom deres kalender. Kalenderåret begynner med vårjevndøgn den 21. mars. Året er delt i nitten måneder med nitten dager i hver måned. Dette gir 361 dager. De resterende fire dager tilføyes årets nest siste måned, og er gjort til spesielle festdager som faller sammen med månedsskiftet februar mars etter vår kalender. Året har ellers ni helligdager som markerer de viktigste begivenheter i troens historie: Bábs erklæring og Bábs martyrium, for eksempel; religionsstifterens fødsel og død. Den viktigste, Bahá’u’lláhs erklæring, feires med en tolv dagers høytid – Ridvánfesten – fra 21. april til 2. mai. Månedene er gitt arabiske navn etter kvaliteter og egenskaper knyttet til troen og kan oversettes med noe slikt som Glans, Herlighet, Skjønnhet, Lys, Nåde, Vilje, Kunnskap, Opphøyethet osv.

 Det vanligste symbolet, ved siden av den nitakkede stjernen, og som bahá’íene bruker og gjerne bærer på seg som amulett eller signetstein på fingerringen, består av en vertikal bjelke som krysses av tre horisontale over hverandre, og som til sammen betegner livet tre. De tre horisontale bjelkene symboliserer ovenfra og ned de tre værensnivåer: Guds innerste, usynlige vesen, Åpenbaringen (manifestasjonene) og Menneskeverdenen. To av tverrbjelkene ender på begge sider i til sammen fire forenklede arabiske B  og H tegn; grunnbokstavene i ordet bahá – herlighet. To femtakkede stjerner, en på hver side av livstreet, betegner åpenbarerne Báb og Bahá’u’lláh. (Jf. forsiden på dette bindets omslag.)

 Bahá’í religionen opererer ikke med faste gudstjenestelige ritualer, og de har ingen presteskoler, ingen teologer og presteskap, men det foregår selvfølgelig undervisning i troens grunnleggende prinsipper og i den praktiske utførelsen av den. Som i islam er det en fastemåned, som pålegges alle voksne, friske tilhengere. Fastemåneden er den nittende, det vil si den siste før vårjevndøgn, og er altså ikke bevegelig, som den islamske. Slik unngår man unødig belastning for de troende, så vel den strengeste vinteren på den nordlige halvkule og den heteste sommeren på den sørlige.

 Meditasjonen og bønnen er også viktige elementer i gudsdyrkelsen: De obligatoriske bønner og meditasjoner utføres av den enkelte helt privat, ikke i store forsamlinger eller som liturgi.

 Bahá’í religionen følger de ti buds moralnormer, som jo i en eller annen utforming finnes i de fleste kulturer. Her er det uttrykkelig forbud mot å drepe, stjele, lyve, hore, og i tillegg fins forbud mot rusmidler, hasardspill og mot sladder og baktalelse. Videre blir det sterkt understreket hvor viktig det er å overholde påbudene om ærlighet, pålitelighet, motivenes renhet, kyskhet, tjenestevillighet, endrektighet, handling fremfor ord, og alt arbeid som er utført i en tjenende ånd, er å betrakte som gudstjenestelig handling. Alt er innrettet på en vennlig, enhetlig og fordragelig samhandling mellom menneskene.

 For det større, globale perspektivet, og som en overordnet målsetting, gjelder de spesifikke bahá’í prinsippene i følgende punkter: Menneskehetens enhet, som én “rase” på kloden, som må betraktes som ett land. Full likestilling mellom kvinner og menn. Å gjøre slutt på alle fordommer, og på ekstrem rikdom og fattigdom. Å avvise krig som løsning på konflikter. Menneskenes uavhengige søken etter sannheten. Utdanning for alle mennesker. Full religiøs toleranse. Harmonisering mellom vitenskap og religion. Et verdenssamfunn av nasjoner. Et universelt hjelpespråk og felles skriftsystem. Oppgradering av jordbrukets status.

 Disse prinsippene, som fundament for en kontinuerlig siviliseringsprosess etter Guds urvilje, danner grunnlaget for bahá’íenes virksomhet, lokalt og globalt: Respekt for livet som rettesnor for kultivering etter økologiske prinsipper, utstrakt fredsarbeid og undervisningsprosjekter. Utviklingsprosjekter i tilbakeliggende regioner. Arbeid for likestilling og medmenneskelig forståelse gjennom opplæring, også ved hjelp av forskjellige kunstneriske midler. Som et Forente Nasjoner i miniatyr, har Bahá’í International Community en rådgivende posisjon i FN, som ikke statlig organisasjon (NGO). Historisk sett har bahá’í troens åpenbarere og foregangsmenn vært pionerer for ideer og tankegods som i våre dager, og i demokratiske samfunn, langt på vei er alminnelig akseptert, uten at så mange andre i samme grad omsetter dem i praktisk handling. Og vår nye bevissthet om verden og vår felles skjebne bare bekrefter nødvendigheten av enhetstenkning og samhandling. Selv ideen om menneskeheten som én rase er i våre dager bekreftet av moderne genetisk forskning.

Omtrent på dagen da jeg begynte å gjøre de første notatene til dette innledende essayet, var det en avisoverskrift over en dobbeltside som slo mot meg: Neste verdenskrig blir en religionskrig! Et kaldgufs fra korstogstid og middelalder!

 Men samtidig pågår jo den amerikanske presidentens terroristiske “krig mot terror” og “ondskapens akse”. Ideologisk handlefrihet for denne aksjonismen er gitt ham av kristenfundamentalistene i den amerikanske velgermassen! I ly av okkupasjonsmakten opplever vi igjen en kontinuerlig krigstilstand mellom sjia  og sunnimuslimer i Irak, som vi har gjort i hundreår. Konflikter og myrderier på det afrikanske kontinentet foregår også, i noen grad, under en religiøs overbygning. Innenfor kristenheten er den nå (mars 2007) forhåpentligvis bilagte striden mellom protestanter og katolikker i Nord Irland ett grotesk eksempel.

 Krig blir som regel fremstilt i samme ordelag som jordskjelv og andre naturkatastrofer, som noe uunngåelig, skjebnebestemt. Noe menneskene står hjelpeløse, handlingslammet overfor: Krigen “kommer”. Når “kommer” krigen? I slike perspektiver kan bahá’í religionens siviliseringsprosjekt knapt overvurderes.

Denne utgaven av bahá’í troens helligskrifter kunne vært redigert på flere måter. En nærliggende tanke var å organisere tekstene tematisk: troens plass i åpenbaringshistorien, verdensbildet, tekster om toleranse, om verdensfreden osv. Men dette ville ha gjort fremstillingen av troen unødig oppstykket og uoversiktlig Så det mest hensiktsmessige var simpelthen å redigere tekstutdragene kronologisk, fra Bábs første manifestasjoner fram til dagens erklæringer fra Det Universelle Rettferdighetens Hus. Mens bønnene, som er blitt til i løpet av hele perioden, har fått et eget avsnitt.

 Uten velvillig og vennlig bistand fra medlemmer av Nasjonalt Åndelig Råd for Báhá’íer i Norge ville dette redigeringsarbeidet knapt vært mulig innenfor tilmålt tidsramme. Jeg takker for all oppmuntrende og praktisk veiledning. Særlig skylder jeg professor Lasse Thoresen stor takk, for tålmodig oppfølging, oppklarende samtaler og korrigering av oversettelser. Han har dessuten selv oversatt en del av tekstene fra engelsk.

Arne Ruste