Denne tilstand av spenning fortsatte inntil den tid, da en viss Mullá ’Abd’ulláh, en innfødt fra Shíráz og glødende beundrer av både Shaykh Ahmad  og Siyyid Kázim, ankom til Qazvín i begynnelsen av måneden Ramadán, i året E.H.1263 (13 august – 12 sept. A.D. 1847). Senere under hans rettssak i Tihrán, i nærvær av Sáhib-Dívánen, fortalte denne samme Mullá ’Abd’u-lláh følgende: ”Jeg har vært en overbevist Bábí. Da jeg ankom til Qazvín, var jeg på min vei til Máh-kú, i den hensikt å besøke Báb og undersøke Hans Saks natur. Den dagen jeg ankom til Qazvín, ble jeg oppmerksom at byen i høy grad var i en tilstand av uro. Mens jeg passerte markedsplassen så jeg en mengde røvere som hadde revet av en mann hans hodebekledning og sko, hadde tvinnet hans turban rundt hans nakke, og ved dette drog de ham gjennom gatene. En vred mengde pinte han med sine trusler, sine slag og forbannelser. ”Hans utilgivelige skyld”, ble jeg fortalt som svar på mitt spørsmål, ”er at han har våget offentlig å lovprise Shaykh Ahmad og Siyyid Kázims dyder. Følgelig har Hájí Mullá Taqí, Hujjat’l-Islámen, uttalt at han er en skjetter og forordnet hans forvisning fra byen.”
               

Jeg ble forbauset over den forklaringen som ble gitt meg. Hvordan kunne en Shaykhi, tenkte jeg ved meg selv, bli ansett som en skjetter, og bli gjenstand for en slik grusom behandling. I det jeg ønsket  forvisse meg fra Mullá Taqí selv om denne rapportens sannhet, gikk jeg til hans skole, og spurt om han virkelig hadde uttalt en slik fordømmelse mot han. ”Ja”, svarte han likefram, ”den guden som den avdøde Shaykh Ahmad-i-Bahrayní tilbad, er en gud som jeg aldri kan tro på. Han, så vel som hans følgesvenner, anser jeg som selve legemliggjørelsen av feiltagelse.” Jeg ble beveget i det samme øyeblikket til å slå hans ansikt i nærvær av hans forsamlede disipler. Jeg kontrollerte meg selv imidlertid, og lovet at hvis det var Guds vilje, ville jeg gjennomtrenge hans lepper med mitt spyd så at han aldri igjen ville bli i stand til å ytre slik blasfemi.
               

Jeg forlot straks hans nærvær og rettet mine skritt mot markedet, hvor jeg kjøpte en dolk og et spyd av det skarpeste og fineste stålet. Jeg skjulte dem på mitt bryst, ferdig til å tilfredsstilleden lidenskpen som brant i meg. Jeg ventet på min anledning, da jeg en aften trådte inn i masjiden hvor han pleide å lede menigheten i bønn. Jeg ventet til timen for soloppgang. På den tiden så jeg en gammel kvinne tre inn i masjiden, mens hun bar med seg et reiseteppe som hun spredte utover mihrábens gulv. Snart etter så jeg Mullá Taqí tre inn alene, spasere til mihráben og framsi sin bønn. Forsiktig og stille fulgte jeg etter han og sto bak ham. Han la seg ned på gulvet, da jeg styrte mot ham, trakk ut spydet og senket det inn i nakken på han. Han skrek høyt. Jeg kastet han på ryggen  og i det jeg tok dolken ut av sliren, drev jeg den inn i munnen på han til hjertet. Med den samme dolken, stakk jeg han på flere steder på hans bryst og i hans side og forlot han blødende i mihráben.
               

”Jeg steg straks opp på masjidens tak og iakkttok mengdens villskap og opphisselse. En mengde styrtet inn, og mens de la han på en båre, førte de han til hans hus. Ute av stand til å identifisere morderes, grep folket anledningen til å tilfredsstille sine laveste instinkter. De styrtet løs på hverandres halser, angrep voldsom, og anklaget hverandre gjensidig i guvernørens nærvær. I det de fant ut at et stort antall uskyldige folk var blitt alvorlig skedet og kastet i fengsel, ble jeg tilskyndet av min samvittighets røst til å tilstå min handling. Følgelig søkte jeg guvernørens nærvær og sa til han: ”Hvis jeg utleverer i Deres hender den som har begått dette mordet, vil de love meg å befri alle de uskyldige menneskene som lider på dette stedet?  Ikke hadde jeg mottatt fra han den nødvendige forsikringen, før jeg tilstod for han at jeg hadde begått handlingen. Han var først ikke tilbøyelig til å tro meg. På min anmodning kalte han den gamle kvinnen, som hadde spredt ut teppet i mihráben, men nektet å bli overbevist av det vitnesbyrdet hun gav. Jeg ble til slutt ført til Mullá Taqís seng, som var på dødens rand. Så snart han så meg, gjenkjente han mine trekk. I sin opphisselse pekte han med sin finger på meg, i det han hentydet til at jeg skulle bli ført bort fra hans nærvær. Snart etter døde han. Jeg ble øyeblikkelig arrestert, ble dømt for mord og kastet i fengsel. Guvernøren nektet imidlertid å holde sitt løfte og nektet å befri fangene.”
               

Mullá ’Abd’ulláhs oppriktighet behaget Sáhib-Dívánen storlig. Han gav hemmelige ordre til sine tjenere om å sette han i stand til å unnfly fra fengselet. I midnattstimen søkte fangen tilflukt i Ridá Khán-i-Sardárs hjem, som nylig var blitt gift med Sipah-Sálárens søster, og forble skjult i dette huset inntil den store kampen ved Shaykh Tabarsí da han besluttet å forene seg med de heroiske forsvarerne av festningen. Han, så vel som Ridá Khán, som fulgte han til Mázindarán, tømte til slutt martyrdødens beger.
               

Omstendighetene ved mordet oppglødet til raseri Mullá Taqís lovlige arvinger, som nå besluttet å ta sin hevn over Táhirih. Det lyktes for dem å få henne plassert i en strengeste innplassering i hennes fars hus, og påla da kvinnene som de hadde utvalgt til å holde vakt over henne, til ikke å tillate sin fange å forlate sitt værelse unntatt i den hensikt å utføre sine daglige renselser. De anklaget henne for virkelig å være forbrytelsens opphavsmann. ”Ingen annen enn du”, forsikret de, ”er skyldig på mordet på vår far. Du utstedte ordren for hans henrettelse.” De som de hadde arrestert og innesperret, ble ført av dem til Tihrán og ble fengslet i en av hovedstadens Kad-Khudáers hjem. Mullá Taqís venner og slektninger spredte seg i alle retninger, i det de angav sine fanger som fordømmere av Islams lov, og forlangte at de straks skulle bli henrettet.
               

Bahá’u’lláh, som på denne tiden residerte i Tihrán, ble informert om tilstanden tl fangene, som hadde vært Táhirihs venner og understøttere. Da Han allerede var kjent med Kad-Khudáen, i hvis hus de var innesperret, besluttet Han å besøke dem og legge seg imellom på deres vegne. Denne gjerrige og falske embetsmann, som var fullt oppmerksom på Bahá’u’lláhs ytterste generøsitet, overdrev meget, i håp om å få en stor økonomisk fordel for seg selv, den ulykken som hadde kommet over de ulykkelige fangene. ”De mangler livets simple nødvendigheter”, tilskyndet Kad-Khudáen. ”De hungrer etter føde, og deres klær er uhyggelig knappe.” Bahá’u’lláh gav straks finansiell støtte til bedring av deres kår, og tilskyndet Kad-Khudáen til å slappe av på strengheten av de reglene som de var innesperret under. Den sistnevnte samtykket i å befri noen få som var ute av stand til å bære sine lenkers trykkende vekt, og for resten gjorde han hva han kunne for å lette deres innesperrings strenghet. Tilskyndet av grådighet, informerte han sine overordnede om situasjonen, og la vekt på det faktum at både føde og penger regelmessig ble forsynt av Bahá’u’lláh for dem som var fengslet i hans hus.
               

Disse embetsmennene ble i sin tur fristet til å trekke inhver mulig fordel av Bahá’u’lláhs generøsitet. De kalte Han til sitt nærvær, protesterte mot hans handling og anklaget Ham for å være innblandet i den handlingen som fangene var blitt dømt for. ”Kad-Khudáen”, svarte Bahá’u’lláh, ”framla deres sak for Meg og bredte seg ut om deres lidelser og behov. Han selv bar vitnesbyrd om deres skyld og appellerte til meg om hjelp. Til gjengjeld for den bistanden som, som svar på hans invitasjon, jeg følte meg tilskyndet til å utvise, anklager dere meg nå for en forbrytelse som Jeg er uskyldig i”. I det de håpet å gjøre Bahá’u’lláh engstelig, ved å true med umiddelbar straff, nektet de å tillate Han å vende tilbake til sitt hjem. Den innesperringen som Han ble underkastet, var den første hjemsøkelsen som rammet Bahá’u’lláh på Guds Saks sti, den første fengsling Han led for Sine elskedes skyld. Han forble innesperret noen få dager, inntil Ja’far Qulí Khán, bror til Mírzá Áqá Khán-i-Núrí, som på et senere tidspunkt ble utnevnt til Sháhens Storvisir, og et antall av andre venner gikk imellom på Hans vegne, og i det de truet Kad-Khudáen i et strengt språk, ble de i stand til å realisere Hans løslatelse. De som hadde vært ansvarlige for Hans innesperring, hadde tillitsfullt håpet å motta, som gjengjeld for hans løslatelse, en sum av et tusen tumaner, men de fant snart ut at de var tvunget til å samtykke i Ja’far Qulí Kháns ønsker uten håp om å motta verken fra han eller fra Bahá’u’lláh, den minste belønning. Med overstrømmende unnskyldninger og med den ytterste beklagelse overgav de sin Fange i hans hender.
               

Mullá Taqís arvinger gjorde i mellomtiden enhver anstrengelse for å hevne sin fremragende slektnings blod. Utilfreds med det de allerede hadde oppnådd, henvendte de sin appell til Muhammad Sháh selv og prøvde å vinne hans sympati for sin sak. Det er fortalt Sháhen svarte slik: ”Deres far, Mullá Taqí, kunne sikkert ikke ha gjort krav på å være Imám ’Álí overlegen, de Trofastes Beordrer. Instruerte ikke den sistnevnte sine disipler om at, hvis han skulle falle som offer for Ibn-i-Muljams sverd, skulle morderen alene ved hans død bli offer for sin handling, slik at ingen annen enn han skulle bli drept? Hvorfor skulle ikke deres fars død bli hevnet på en liknende måte? Oppgi for meg hvem morderen er, og jeg vil utstede mine ordrer slik at han kan bli utlevert i deres hender slik at dere kan gi han den straffen han fortjener. ”
               

Sháhens steile holdning fikk dem til å oppgi de håp de hadde næret. De erklærte at Shaykh Sálih var deres fars morder, oppnådde hans arrestasjon og drepte ham på en vanørende måte. Han var den første til å utgyte sitt blod på persisk jord på Guds Saks sti, den første av den vidunderlige flokken som var bestemt til å forsegle Guds Hellige Tros triumf med sitt livsblod. Da han ble ført til scenen for sin martyrdød, glødet hans ansikt av iver og glede. Han ilte til foten av galgen og møtte sin bøddel som om han ønsket velkommen en kjær og livsvarig venn. Ord av triumf og håp falt uanselig fra hans lepper. ”Jeg forkastet”, ropte han med fryd, da hans slutt nærmet seg, ”menneskenes håp og tro fra det øyeblikk da jeg anerkjente Deg, Du som er mitt Håp og min Tro!” Hans jordiske levninger ble begravet i Imám-Zádih Zayds gravmæles gårdsrom i Tihrán.
               

Hatet som ikke var til å tilfredsstille, og som opplivet dem som hadde vært ansvarlige for Shaykh Sálihs martyrdød, tilskyndet dem til å søke flere instrumenter for sine planers fremmelse. Hájí Mírzá Áqásí, som Sáhib-Dívánen hadde lykkes i å overbevise om Mullá Taqís arvingers forræderske opptreden, nektet å samtykke i deres appell. Urokket av hans benektelse forela de sin sak for Sadr-i-Ardibílíen, en mann som var beryktet for sin fordringsfullhet og en av de mest arrogante blant de geistlige lederne i Persia. ”Sku”, sa de, ”den uverdighet som er blitt pålagt dem hvis øverste funksjon er å holde vakt over Lovens uavhengighet. Hvordan kan du, som er dens vesentligste og berømte fortolker, tillate en så alvorlig fornærmelse mot dens verdighet å forbli ustraffet? Er du virkelig ikke i stand til å hevne blodet til den slaktede Guds Profets minister? Forstår du ikke at å tolerere en så forferdelig forbrytelse i seg selv vile løsne en flod av bakvaskelse mot dem som er hovedgjemmestedene av vår Tros lære og prinsipper? Vil ikke din taushet gjøre islams fiender modige nok til å spre den strukturen som dine egne hender har oppelsket? Som et resultat, vil ikke ditt eget liv bli satt i fare?”
               

Sadr-i-Ardibílíen var meget redd, og i sin kraftesløshet søkte han å narre sin hersker. Han henvendte følgende anmodning til Muhammad Sháh: ”Jeg vil ydmykt anmode Deres Majestet om å tillate fangene å ledsage arvingene til den martrerte leder ved deres tilbakekomst til Qazvín, slik at disse av seg selv offentlig må tilgi dem deres handling og sette dem i stand til å gjenvinne sin frihet. En slik gestus fra deres side vil i en anselig grad øke deres posisjon og vilvinne for dem deres landsmenns anseelse.” Sháhen som var helt uoppmerksom på den listige renkesmedens ondsinnede planer, samtykket straks i hans anmodning, på den uttrykte betingelse at en skrevet uttalelse ble sendt til han fra Qazvín som forsikret han om at fangenes forhold etter sin frifinnelse var helt tilfredsstillende, og at det ikke var usannsynlig at noen skade ville ramme dem i framtiden.
               

Neppe var fangene utlevert i renkemennenes hender, før de begynte å tilfredsstille sine følelser av uforsonlig hat mot dem. Den første aftenen etter at de var blitt utlevert til sine fiender, ble Hájí Asadu’lláh, bror til Hájí Alláh-Vardí og onkel på farssiden til Muhammad Hádí og Muhammad Javád-i-Farhádí, en kjent kjøpmann fra Qazvín som hadde oppnådd berømmelse for fromhet og rettskaffenhet, som stod like høyt som sin berømte bror, ubarmhjertelig drept. I det de visste godt at i hans egen barndomsby ville de være ute av stand til å tilføye han den straff de ønsket, besluttet de å ta hans liv mens han var i Tihrán på en måte som ville beskytte dem fra mistanke for mord. I midnattstimen utførte de den skamfulle handlingen, og neste morgen erklærte de at sykdom hadde vært grunnen til hans død. Hans venner og bekjente for det meste innfødte fra Qazvín, som ikke hadde vært i stand til å oppdage den forbrytelsen som hadde slukket et slikt edelt liv, gav ham en begravelse som sømmet seg for hans stade.
               

Resten av hans kamerater, blant dem var Mullá Táhir-i-Shírází og Mullá Ibráhím-i-Mahallátí, som begge var høyt verdsatt for sin lærdom og karakter, ble på en usivilisert måte slått ihjel like etter sin ankomst til Qazvín. Hele befolkningen som var blitt iherdig opphisset på forhånd, krevde deres umiddelbare eksekusjon. En bande av skamløse skurker, bevæpnet med kniver, sverd, spyd og økser, falt over dem og rev dem i stykker. De vansiret deres legemer med slik meningsløs barbarisme at ikke noe fragment av deres spredte lemmer kunne bli funnet til begravelsen.
               

Nådige Gud! Handlinger av slik utrolig villhet er blitt begått i en by som Qazvín, som er stolt over det faktum at ikke mindre enn hundre av islams høyeste gistlige ledere bor innenfor dens porter, og likevel kunne ingen bi funnet blant alle dens innbyggere til å heve sin røst i protest mot slike opprørende mord! Ingen syntes å dra i tvil deres rett til å begå slike urettferdige og skammelige handlinger. Ingen syntes å være oppmerksom på den ytterste uforenlighet mellom slike grusomme handlinger begått av dem som krevde å være de eneste skjulesteder for islams mysterier, og den eksemplariske opptreden til dem som først åpenbarte dens lys for verden. Ingen ble beveget til å utbryte indignert: ”O onde og perverse generasjon! Til hvilke dybder av vanry og skam dere har sunket! Har ikke den avskyelighet som dere har utført, overgått i sin hensynsløshet de laveste menneskers handlinger? Vil dere ikke innrømme at verken jordens dyr eller hvilken som helst bevegende ting på jorden noen gang har gjort slikt som deres handlingers grusomhet? Hvor lenge skal deres likegyldighet vare? Er det ikke deres tro at effektiviteten av enhver menighesbønn er avhengig av hans uavhengighet som leder denne bønnen? Har dere ikke igjen og igjen erklært at ingen slik bønn er antakelig for Guds øyne inntil og med mindre imámen som leder menigheten, har renset sitt hjerte for ethvert spor av ondskapsfullhet? Og likevel dømmer dere dem som opphisser og tar del i utførelsen av slike grusomheter til å være deres Tros sanne ledere, selve inkarnasjon av ærlighet og rettferdighet. Har dere ikke overgitt i deres hender deres Saks tøyler og ansett dem som deres skjebnes mestere?”
               

Nyheten om denne grusomheten nådde Tihrán og spredte seg med forvirrende hurtighet gjennom byen. Hájí Mírzá Áqásí protesterte voldsomt. ”I hvilket avsnitt av Koranen”, er han sagt å ha utbrutt, ”i hvilken av Muhammads tradisjoner har massakeren av et antall mennesker blitt rettferdiggjort for å hevne mordet på en enkelt person?” Muhammad Sháh uttrykte også sin sterke misbilligelse av Sadr-i-Ardibílís og hans forbundsfellers forræderiske opptreden. Han fordømte hans feighet, forviste han fra hovedstaden, og dømte han et liv i isolasjon i Qum. Hans avsettelse fra embetet tilfredsstilte i veldig grad Storvisiren, som hittil hadde arbeidet forgjeves for å få i stand hans fall, og hans plutselige forflytning fra Tihrán befridde han for den frykt som utbredelsen av hans autoritet hadde inspirert. Hans egen fordømmelse av massakeret i Qazvín var tilskyndet, ikke så meget av hans sympati med de forsvarsløse ofrenes Sak, som av hans håp om å innblande Sadr-i-Ardibílí i slike forviklinger som uunngåelig ville vanære han i hans herskers øyne.
               

Sháhens og hans regjerings forsømmelse i å påegge umiddelbar straff på illgjerningsmennene oppmuntret dem til å søke flere midler for tilfredsstillelsen a deres uforsonlige hat overfor deres motstandere. De rettet nå sin oppmerksomhet mot Táhirih selv, og besluttet at hun ved deres hender skulle lide den samme skjebne som hadde rammet hennes venner. Mens hun ennå var innesperret, henvendte Táhirih, så snart hun ble opplyst om sine fienders planer, følgende budskap til Mullá Muhammad, som hadde etterfulgt sin fars stilling og nå ble anerkjent som Imám-Jum’ihen i Qazvín: ”Gjerne ville de slukke Guds lys med sine munner, men Gud vil kun styrke Sitt lys, skjønt de vantro avskyr det.” (Koranen 9:33) ”Hvis min Sak er Sannhetens Sak, hvis Herren som jeg tilber ikke er noen annen enn den sanne Gud, vil Han, før ni dager er gått, befri meg fra deres tyrannis åk. Skulle Han feile i å oppnå min befrielse, er dere fri til å handle som dere ønsker. Dere vil ugjenkallelig ha grunnfestet min tros falskhet.” Mulla Muhammad, som forstod at han ikke var i stand til akseptere så tapper en utfordring, valgte å ignorere hennes budskap helt, og søkte ved enhver listig plan å fullføre sin hensikt.
               

I de dagene, før den timen som Táhirih hadde fastsatt for sin løslatelse, hadde kommet gjorde Bahá’u’lláh Sitt ønske kjent at hun skulle bli befridd fra sin innesperring og brakt til Tihrán. Hun besluttet å etablere hennes ords sannhet for hennes motstanders øyne, og å ødelegge de planene som hennes fiender hadde unnfanget for hennes død. Muhammad Hádíy-i-Farhádí ble følgelig innkalt til Han og ble betrodd den oppgaven å sette i verk hennes umiddelbare overflytning til Hans eget hjem i Tihrán. Muhammad Hádí ble bedt om å levere et forseglet brev til sin kone, Khátún Ján, og instruere henne om å fortsette, i forkledning som en tigger til det huset hvor Táhirih var innesperret, å avlevere brevet i hennes hender, å vente en stund ved inngangen til henens hus inntil hun skulle slutte seg til henne, og så ile med henne og overlate henne i hans omsorg. ”Så snart Táhirih har sluttet seg til deg”, sa Bahá’u’lláh til utsendingen, ”reis straks til Tihrán! I den selvsamme natten skal Jeg sende av sted til nabolaget av Qazvíns port en tjener med tre hester, som dere skal ta med dere og etterlate på et sted som dere vil utpeke utenfor Qazvíns murer. Dere vil føre Táhirih til dette stedet, vil stige opp på hestene, og vil over en trafikert rute prøve ved daggry å nå hvedstadens utkant. Så snart portene er åpnet, må dere gå inn i byen og fortsette umiddelbart til Mitt hus. Dere skulle vise den største forsiktighet slik at ikke hennes identitet må bli avslørt. Den Allmektige vil i sannhet lede deres trinn og vil omgi dere med Sin ufeilbarlige beskyttelse.”
               

Styrket av Bahá’u’lláhs forsikring begynte Muhammad Hádí straks å utføre de instruksjonene som han hadde mottatt. Ikke hemmet av noen hindring utførte han, dyktig og trofast, sin oppgave, og var i stand til å føre Táhirih trygt ved den avtalte time til sin Mesters hjem. Hennes plutselige og mystiske fjerning fra Qazvín fylte både hennes venner og fiender med forskrekkelse. Hele natten undersøkte de husene og deres anstrengelser for å finne henne var forgjeves. Oppfyllelsen av den forutsigelsen hun hadde ytret, forbløffet selv de mest skeptiske av hennes motstandere. Noen få forstod den Troens overnaturlige karakter som hun hadde anntatt, og underkastet seg villig dens krav. Mírzá ’Abdu’l-Vahháb, hennes egen bror, anerkjente denne samme dagen Åpenbaringens sannhet, men feilet senere å påvise ved sine handlinger sin tros oppriktighet.
               

Den timen som Táhirih hadde fastsatt for sin løslatelse, fant henne allerede trygt etablert under Bahá’u’lláhs beskyttende skygge. Hun visste godt i hvis nærvær hun var blitt tillatt å komme, hun var dypt oppmerksom på den gjestfrihets hellighet som hun så nådig var blitt skjenket. Slik som det var med hennes antakelse av Troen som var forskynt av Báb, da hun uadvart og ukalt hyllet Hans budskap og anerkjente dens sannhet, slik skjelnet hun gjennom sin egen intuitive kunnskap Bahá’u’lláhs framtidige herlighet. Det var i året 1260, mens hun i Karbilá hentydet i sine oder til sin anerkjennelse av den Sannheten som Han skulle åpenbare. Jeg er selv blitt vist i Tihrán i Siyyid  Muhammads hjem, som Táhirih hadde kalt Fata'l-Malih, de versene som hun, i sin egen håndskrift, hadde skrevet. Hver bokstav av denne bar veltalende vitnesbyrd om hennes tro på både Báb og Bahá’u’lláhs Tros opphøyede Misjoner. I denne oden forekommer følgende vers: ”Glansen fra Abhá-Skjønnheten har gjennomtrengt nattens slør! Se Hans elskeres sjeler dansende, møllignende i det lyset som har glimtet fram fra Hans ansikt !” Det var hennes urokkelige overbevisning om Bahá’u’lláhs ubeseierlige kraft som tilskyndet henne til å ytre sin forutsigelse med slik tillit og å kaste sin ytfordring så modig i sine fienders ansikter. Ingenting mindre enn en urokkelig tro i denne kraftens ufeilbarlige effektivitet kunne ha ledet henne til i sitt fangenskaps mørkeste timer, å forsikre med slikt mot og overbevisning sin seiers ankomst.
               

Noen få dager etter Táhirihs ankomst til Tihrán besluttet Bahá’u’lláh å sende henne til Khurásán sammen med de troende som forberedte seg på å reise til denne provinsen. Han hadde også besluttet å forlate hovedstaden og ta den samme retningen noen få dager senere. Han kalte følgelig Áqáy-i-Kalím til Seg og instruerte han i umiddelbart å ta de nødvendige forholdsregler for å sikre Táhirihs fjerning sammen med hennes kvinnelige følgesvenn, Qánitih, til et sted utenfor hovedstadens port, hvorfra de senere skulle fortsette til Khurásán. Han advarte dem om å utvise den ytterste forsiktighet og årvåkenhet, så at ikke vaktene, som var stasjonert ved byens inngang, og som var blitt beordret til å nekte kvinner passasje gjennom portene uten en tillatelse, skulle oppdage hennes identitet og hindre hennes avreise.
               

Jeg har hørt Áqáy-i-Kalím fortelle følgende: ”I det vi satte vår fortrøstning til Gud, red vi ut, Táhirih, hennes tjenerinne og jeg til et sted i hovedstadens nærhet. Ingen av vaktene som var stasjonert ved Shimíráns port, gjorde den minste innvending, heller ikke spurte de angående vårt bestemmelsessted. På den avstand av to farsanger fra hovedstaden steg vi ned av hestene midt i en frukthave rikelig vannet og beliggende ved foten av et fjell, i hvis sentrum var et hus som syntes å være fullstendig forlatt. Da jeg gikk omkring i søken etter eieren, hendte det seg slik at jeg møtte en gammel mann som vannet sine planter. Som svar på min forespørsel forklarte han at en disputt hadde reist seg mellom eieren og hans forpaktere. Som et resultat av dette hadde de som bebodde det, forlatt det.” ”Jeg er blitt spurt av eieren”, la han til, ”om å holde vakt over denne eiendommen inntil avgjørelsen av disputten.” ”Jeg ble meget henrykt over de opplysningene han gav meg og bad han om å dele dusj med oss. Da, senere på dagen, jeg besluttet å reise til Tihrán, fant jeg han villig til å våke over og beskytte Táhirih og hennes kvinnelige tjener. Da jeg overlot dem til hans omsorg, forsikret jeg han om at  jeg enten selv ville returnere om aftenen eller sende en betrodd tjener som jeg ville følge etter neste morgen med alle nødvendighetene for reisen til Khurásán.

Ved min ankomst til Tihrán sendte jeg Mullá Báqir, en av de Levende Bokstaver, sammen med en tjener for å slutte seg til Táhirih. Jeg opplyste Bahá’u’lláh om hennes trygge avreise fra hovedstaden. Han ble meget tilfreds over den informasjonen jeg gav Han og kalte den frukthaven ”Bágh-i-Jannat” (Paradisets have) . ”Det huset”, bemerket Han, ”er ved fosynets bistand blitt forberedt for din mottakelse, slik at du kan ha Guds elskede som gjester i det.”
               

”Táhirih forble sju dager på dette stedet, hvoretter hun reiste ledsaget av Muhammad Hasan-i-Qazvíní, også kalt Fata, og noen få andre i retning mot Khurásán. Jeg ble beordret av Bahá’u’lláh om å arrangere for hennes avreise og skaffe alt det som måtte være nødvendig for hennes reise.”