Navn: Halvard Opem

Bosted: Ridabu ved Hamar

Alder: 50

Yrke/utdanning: Utdannet musiker, jobber som undervisningsinspektør ved Toneheim Folkehøgskole

Hobby: Litteratur, musikk, alltid lære noe nytt

Derfor er jeg bahá'í:

Jeg føler og tror at Baha'u'llahs budskap er sant. Det fremstår for meg som logisk, og gjør at jeg ser sammenhenger i verden slik den er.

Slik ble jeg bahá'í:

Jeg ble kjent med troen via en barndomsvenn, og begynte å fatte interesse i 16-års alderen. I det lå det også et opprør mot en del etablerte sannheter i min bakgrunn. Jeg var så heldig å få møte mange sentrale personer som gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg ble bahá’í like etter at jeg hadde fylt 17 år.

Hva bahá'í-troen har gjort med meg:

Vanskelig å si, siden jeg ikke har hatt et voksent liv uten. Prøver å leve etter bahá'í-prinsipper i en hektisk jobb med mange mennesker rundt meg.

Tre gode grunner til å bli bahá'í:

1. Bahá'í-troen er et vesentlig bidrag til menneskehetens utvikling, som flest mulig bør kjenne til. 2. Det setter ens eget liv inn i en positiv sammenheng. 3. Det gir viktige verktøy for å takle de daglige utfordringer.

Et godt bahá'í-minne:

Det er mange: Sommerskolen i 1972 med Enoch Olinga og Ugo Giachery, jeg var ung og ny og sugde alt til meg. En samtale med Åse von Krogh noen måneder før hun døde. Et 3 timers besøk på hotellrommet hos Dizzy Gillespie en gang han var på turné i Norge (mye visdom og mye latter). Den intense roseduften ved ’Abdu’l-Bahás grav en varm kveld.

En god bahá'í-bok:

”Portals to freedom” av Howard Colby Ives. Den første bahá’í-boka jeg leste fra perm til perm. Den handler om en forfatterens møte med ’Abdu’l-Bahá og hans vei til erkjennelse.

Favorittbok ellers:

”Sidharta” av Hermann Hesse. Den handler også om en persons vei til erkjennelse. I tillegg vender jeg stadig tilbake til ”Nattåpent” av Rolf Jacobsen. En diktsamling som sier mye vesentlig om det å være menneske.

Favorittfilm:

”Paris, Texas” av Wim Wenders (langsom, men med nerve og poesi), ”The Straight Story” av David Lynch (det umulige er mulig), og ”De syv samuraier” av Akira Kurosawa (hvert bilde er som en komposisjon av Rembrandt, må sees på kino)

Favorittmusikk:

Musikk er yrke, hobby og lidenskap, og symfoniorkesteret er min hjemmebane. Det jeg liker aller best å gjøre er å sitte i et orkester og spille musikk sammen med dyktige kolleger. Ellers lytter jeg til et stort spekter av musikk fra Willy Nelson til Jan Garbarek, og fra Beethoven til Ligeti.

Mennesker jeg ser opp til:

Jeg har vært så heldig å møte flere musikere som har kombinert det å være i verdensklasse med vennlighet, ydmykhet og arbeidsglede. De som kanskje har påvirket mine holdninger til det å være musiker aller mest, er Adolf Herseth (tidligere solotrompetist i Chicago symfoniorkester) og Roger Birnstingle (tidligere solofagottist i London Symfoniorkester).

I bahá’í-sammenheng er det selvfølgelig ’Abdu’l-Bahá som er mønsteret og idealet. Ellers er det så mange strålende baha'ier som gir så mye til de rundt seg.

Slik preger bahá'í-troen meg i hverdagen:

Det er ikke alltid like enkelt å ha idealer å leve etter i vår verden, men det merkes når man prøver. I en jobb hvor man må samarbeide tett med andre, har bahá’í-troen mye å by på når det gjelder gode verktøy for å få det til. Om man lykkes får andre avgjøre, men det å la kjærligheten til mennesket, skapt i Guds bilde, gjennomsyre hverdagen gir ringvirkninger.

Kjennetegn ved bahá'íer og bahá'í-samfunnet:

Bahá’íer er ulike, som alle andre, men preget av et positivt menneskesyn og mye idealisme. Mange er engasjert innenfor kunstnerisk virksomhet eller i omsorgsyrker.

Et bahá'í-sitat jeg liker godt:

"...The shining spark of truth cometh forth only after the clash of differing opinions..."

Et sitat fra ’Abdu’l-Bahá sitert i boka Principles of Baha'i Administration side 42 og Writings of Abdul-Baha nr 44 s. 87.