Vennlighet

Vennlighet er helt avgjørende for å skape fred mellom mennesker. I bahá’í-skriftene slås dette fast igjen og igjen, som for eksempel i disse sitatene:

“En vennlig tunge er menneskehjertenes ledestjerne. Den er åndens føde, den ikler ordene mening, den er kilden til visdommens og forståelsens lys.”

“O dere Herrens elskede! I denne hellige tidsalder er konflikt og strid på ingen måte tillatt. Enhver angriper berøver seg selv Guds nåde.”

“Intet som helst kan, på denne Dag, skade denne Sak mer enn splid og stridigheter, tretter, kjølighet og sløvhet blant Guds elskede.”

“Vær ikke tilfreds med å vise vennlighet i ord alene, la hjertet brenne av hengivenhet for alle som måtte krysse deres sti.”

“Når en tanke om krig kommer, stå den i mot med en sterkere fredstanke. En hatets tanke må ødelegges av en sterkere kjærlighetstanke.”

Er det virkelig mulig? Kan en tanke om krig erstattes med en tanke om fred? Dersom du er rasende på en kamerat: kan du da erstatte raseriet med vennlige tanker? Er det ikke noe som heter ”rettferdig sinne”?

Bahá’í-skriftene sier også at ”sannferdighet er grunnlaget for alle menneskelige dyder”. Er det ikke da på sin plass å si sannheten selv om det betyr å være uvennlig? Og hva er eksempler på å snakke med en ”vennlig tunge”?

Det finnes ingen raske svar på alle disse spørsmålene. Men vennlighet kan vel ikke bety at bahá’íer som oppmuntrer alle til si meningene sine, skal overse motsetninger eller være blinde for at det faktisk er reelle konflikter i verden? Så hvordan henger det sammen? Er det mulig å tenke seg at konflikter kan løses ved vennlighet?

Historien har flere eksempler på at det går an å være vennlig og rettferdig på samme tid. Hva veltet det engelske imperium i India? Var ikke det i stor grad et resultat av en vennlig, men bestemt, Mahatma Gandhi? Og er ikke Nelson Mandela et eksempel på at det går an å ta et vennlig, men kompromissløst, farvel med et urettferdig styre?

(Denne teksten er bygget på studiesirkel-materialet Ruhi-bok 1.)